Bondens håndøks

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 19. april 1986

Som vi vet, kalles forhallen eller bislaget ved kirkene «våpenhuset». Der skulle mennene sette fra seg øks, spyd og sverd før de trådte inn i helligdommen. Helt til ca. 1850 hørte et håndvåpen til den voksne, myndige manns utstyr når han skulle være «fullt påkledd»: Offiseren hadde sin sabel, hoffmenn, embetsmenn og spradebasser sine kårder. Da studentene ved det nyopprettede universitetet i Christiania (1811) skulle ha egen drakt, var det en selvfølge at de måtte ha studenterkårde. 

I Norge sluttet bøndene å bruke sverd omkring reformasjonstiden, senere hadde de i tre århundrer øksa som håndvåpen. (Sverdet overlevde som tilbehør til brudgomsdrakten i Setesdal.) 

Bondeøks, håndøks, øksestav – kjært barn har mange navn. Bondeøksa har senmiddelalderens karakteristiske svungne bladform. Også skaftet har en elegant svai. Øksa er lite egnet til å kløyve ved med, men kan nok brukes både mot folk og villdyr i påkommende tilfeller. Den er også brukelig som vandringsstav, og ofte ser vi at skaftet har påsatt en jerndopp på enden. 

De fleste bevarte håndøkser på våre kanter synes å stamme fra Telemark. Daterte eksemplarer er gjerne fra 1600-tallet, og den samme dekoren går igjen på de fleste: Øksebladet er fint pyntet med innstemplede halvmåner, stjerner, og det lykkebringende IHS: Kristusmonogrammet som både betyr IEHSUS, og IESUS HOMINEM SALVATOR (Jesus Menneskenes Frelser). 

En av de flotteste håndøkser i Aust-Agder-Museet ble i 1901 innkjøpt fra Telemark, hvor den hadde tilhørt rike bønder på gården Straume i Drangedal. På denne lar innskriften våpenet selv tale: 

Haandøx er mit navn
i vey oc sti min husbondis gavn
at hug oc slaa, den om vil gøre
saalenge du kan mig vend oc røre 

En slik magisk innskrift har tradisjoner helt tilbake til førkristen tid, og minner også om folkeeventyrenes verden: Våpenet er et levende, selvstendig vesen med sin egen vilje, – og det kan tale. 

Professor Per Gjærder har i en artikkel i 1963 konsekvent betegnet den norske bondeøks som en «øksestav» og lar det skinne gjennom at den var av rent symbolsk karakter, kort og godt en spaserstokk for husbonden, utformet som en slags leketøy-øks. Han setter således likhetstegn mellom de økseformede bergmanns-stavene av tre (som virkelig var verdighetstegn og spaserstokker mer enn våpen), og en skarpslepen håndøks fra Telemark. 

Jeg går ut fra at både bergmannsøks og bergmannsstav har rot i tyske bergverkstradisjoner. I gruvesamfunnene var det nok en fordel at bergmannsstaven ikke var noe velegnet mordvåpen. 

Straume-bondens øks sier selv hva den mener om dette! 

Bondeøksa gikk ut av bruk samtidig med «fellte» dvs. plisserte posebukser i Telemark, Setesdal og Numedal, engang på 1700-tallet. Buksene hørte opprinnelig til den spanske hoffdrakt under keiser Karl den femte.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.05701, øks.



Emneord:

1500 til 1800,
Museum,
Gjenstander,
Bønder


Bondens håndøks: våpen eller prydgjenstand?


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.