Gullfunnet på Hisøy – en myte?

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 10. juni 1988

Christian den fjerdes brilledukater fra 1647. Gullfunnet på Hisøy – historisk myte, eller faktum?

Dronning Margrethes Danmark står i år i Christian IV-jubileets tegn: Det er gått fire hundre år siden den elleveårige prinsen i 1588 ble konge av Danmark og Norge. Da kongen døde i 1648, etterlot han et krigsherjet og utprint, forarmet og forminsket rike, en tom statskasse, kort sagt lite å skryte av. Likevel står han for oss som den festligste, mest levende, mest interesserte og begavede av de oldenburgske konger, og han var den eneste av dem som meget ofte var i Norge, ikke av plikt, men av lyst og interesse.

Danmark feirer ham med «Den 19. Europarådsutstilling» som har tittelen «Christian IV og Europa». Fra 30. mars til 25. september er utstillingen åpen, fordelt på 10 danske museer slik: Det nationalhistoriske Museum på Frederiksborg slott i Hillerød nord for København anskueliggjør, særlig ved malerier og portretter, «Christian IVs skjebne». På Kronborg slott i Helsingør vises kongens forhold til kunsten, idet musikken, teatret og billedkunsten ved hoffet blir belyst. På Rosenborg slott i København vises «Christian IVs skatter», altså utsøkte kostbarheter av alle slag. I Nationalmuseet dreier utstillingen seg om «Den driftige konge», og herunder skulle vi vente å finne bl.a. hans iver for å fremhjelpe byer, handel, skipsfart, fiske og bergverk i Norge, fyldig fremstilt. I Kobberstikksamlingen er utstilt 500 kopier etter håndtegninger av Rubens, utført i hemmelighet av en elev av mesteren, og i Statens Museum for Kunst belyses kongens og Danmarks forhold til den samtidige europeiske billedkunst. Utstillingen i Tøjhusmuseet viser kongen som «Rigets væbnede arm», dvs. som krigsherre til lands og til vanns, og den i Rundetårn behandler lærdom og vitenskap under Christian IV. På Koldinghus slott kan man studere kongen som byggherre og som byplanlegger. Han var som kjent byggeglad, og tidenes hardhet medførte betydelige festningsanlegg. I Århus Kunstmuseum får vi, som en epilog, studere hvordan denne legendariske konges eftermæle er utmyntet i den senere danske kunst, i det såkalte historiemaleri.

Europarådsutstillingene er enorme foretagender, slik også den svenske Christina-utstillingen var det i 1966 i Stockholm. Utstillingskatalogen er på 600 sider og behandler nesten 2000 utstillingsnumre av stort og smått som belyser «Kvarten» og hans liv og levnet, hans virke, og hans land og riker.

Det står likevel ikke til å nekte at hele katalogen har en «tradisjonell kunsthistorisk» måte å nærme seg stoffet på, som gjør det merkelig dødt og flatt. Denne voldsomme konge, som var praktisk og musisk, kolerisk og øm, omsorgsfull og vill, pasjonert jeger og sportsmann, kvinnebedårer og horkarl, slåsskjempe og drukkenbolt, gudhengiven kristen, som sikret Finnmark, som grunnla kompanier i Ostindia og Vestindia, som besøkte Norge oftere enn alle de andre oldenburgerne tilsammen, får en lite tak i.

Den som går til Nationalmuseets utstilling for å finne noe om kongens omsorg for eikeskogen langs Agdesiden, hans iver for å få opp de norske jernverkenes produksjon, for å oppmuntre skipsfart og handel, vil lete forgjeves. Sølvverket på Kongsberg belyses med 11 katalognumre, alle jernverkene i 3–4. Kobberfunnet og bergverket på Røros er unevnt, Hisøy «gullverk» 1644–48 likeså. Brødrene Gabriel og Selio Merselis som forstrakk kongens alltid slunkne kasse med lån, og til gjengjeld fikk samtlige norske jernverk til forpaktning, savnes blant alle portrettene av dansk adel. Tross alt betydde de to hollandske brødrene adskillig mer enn mangen «vanlig adelsmann».

Christian IV regjerte Norge i 60 år. I utstillingen på Koldinghus er det vist etpar kart, to over Christiania og to over Christianssand, samt ett over Flekkerøy festning. Et bilde av kongehyldningen på Akershus etter Christian 4.s død 1648, og et prospekt av Akershus 1699 avslutter «Norgesavdelingen», som følgelig mangler mye i fylde og geografisk spennvidde.

Det later i det hele til at særlig rede på norske forhold ikke has av de utstillingsansvarlige: Om Fossum jernverk sies f.eks. at det ligger i «Bratskov len»!

Det er heller ikke å undres over, at den austegd som finner frem til sal 43 i Nationalmuseet, som er viet bergverk, sølv og mynt, vil bli skuffet hvis han venter å finne en fyldig presentasjon av kongens gullgruve på Hisøy, det berømmelige gullfunnet som ga den forarmede konge et siste fortvilet håp om at valgspråkets R.F.P. (Regnam Firmam Pietas – Fromhet styrer riket) ikke lenger av folkevittigheten måtte utlegges som «Riget Fattes Penge», men at dette var en himmelens gave som ville slukke alle hans pengesorger.

For hva finner vi! Forsyne oss, om ikke hele gullfunnet på Hisøy er forduftet fra den offentlige danske historiske hukommelse!!!

Se bare hvilke uhyrlige påstander den flotte katalogen kommer med:

«Lidt guld i nogle Kongsberg-årer interesserede Christian IV så meget, at han sammen med Caspar Herbach i værkstedet på Rosenborg fik det udvundet og derefter præget til dukater. Brillen på bagsiden og indskriften: «Vide mira domi» (Se hvilke undere, der kan ske herhjemme, eller: se Herrens undere) skulle understrege, at kongen havde haft ret, det kunne lade sig gjøre. Guldårerne var dog altfor små til at få betydning. Brilledukaterne bærer året 1647.»

Gullet fra Arendal

La oss ganske kort gjennomgå hva vi vet om gullfunnet ved Arendal i 1644 og om hva som skjedde med saken i de fire neste årene. Fremstillingen bygger først og fremst på professor Amund Hellands arbeid om bergverkene i hans arbeid om Nedenes Amt, 2. bind, Kristiania 1904.

I 1646 gjorde Christian IV sin siste Norgesreise, og på denne turen besøkte han blant annet Arendal. Det hadde sin spesielle årsak. Året før hadde lensherren i Nedenes, den danske adelsmann Christopher Giøe eller Gøye, innberettet at det var funnet gullerts, altså gullholdige bergarter, i hans len i 1644, på eiendommer som var i hans eget eie. Funnene var gjort på minst to steder, nemlig både i jernmalmgruvene under Barbu Jernverk og hovedgård, dvs. i Steinsås- eller Langsægruvene, og ute på Hisøy under gården His.

Etter tysk bergrett og sedvane var alle edle malmfunn Statens, altså Kongens eiendom. I Norge støtte denne rett mot den urgamle odelsretten. Løsningen ble at kongen i 1646 kjøpte Barbu jernverk og hovedgård av Gøye med alle rettigheter, og hermed fulgte også den underliggende gården His.

Tidligere var det funnet sølv på Kongsberg og kobber på Røros, logisk nok var det da bare gullet som manglet, og nå var det tydeligvis funnet, endelig!

Et dugelig gullfunn i Norge ville være en sann himmelens gave.

Hittil har tradisjon og brev samstemt i noen grunnleggende fakta om saken. Kort fortalt således: Kongen fikk etter sitt besøk i Arendal 1646 med seg malmprøver som han i Christiania forela myntmester Peter Grüner og guardein (gehaltkontrollør for sølv og gull) Christopher Hermann, samt noen ungarske berggeseller med erfaring fra gullutvinning, som nå arbeidet på Kongsberg. Disse fagfolk samstemte i at det ikke lot seg gjøre å utvinne lødig gull av denne erts, naturligvis til stor skuffelse for kongen. Vel hjemme i København klarte imidlertid kongen, som bygde seg en ovn på slottet og «ved Guds hjelp oppfant en ny maner å smelte på», å få gullet ut av denne malm. Siden «hvo der ikke vilde tro eller ikke kunde se, maatte betjene sig af briller» lot kongen av dette gull slå de såkalte brilledukater, på hvis ene side ses en brille, med innskriften Vide Mira Domi – «Se det hjemlige under» («Herrens under» heter mira domini, så Nationalmuseets 2. tolkning er feil); kongen hadde jo vist at gullet fantes og lot seg smelte ut!

Hadde gullet vært fra Kongsberg, ville denne teksten vært aldeles unødvendig og poengløs: At det fantes gull i små mengder i Kongsbergsølvet, ville ingen funnet grunn til å stille seg skeptisk overfor!

Dukatene, som ble slått i 1647 og de følgende år, er i dag meget sjeldne og kostbare samleobjekter.

Aust-Agder-Museet burde i sin myntsamling hatt en slik, men dessverre har vi ingen.

Dokumentenes tale

La oss så se hva dokumenter, først og fremst kongens brever, kan bekrefte om de arendalske gullfunn og «gullverket» på Hisøy i perioden 1644–48. Ifølge Norges Rigsregistranter, slik Amund Helland refererer dem i sitt nevnte verk, skriver kongen 30. januar 1645 til lensherren Christopher Gøye, og spør hvor langt fra stranden funnstedet ligger, åpenbart for å få rede på om der kunne anlegges kjørevei for ertstønnene fra gruven til utskipningsstedet.

I et brev av 29. august 1646 omtales at det er sendt opp et skip, en pinke, for å hente gullerts utvunnet fra Arendals og Grødevigens gruber. Det fremgår at kongen hadde ventet et betydelig parti, men hele forsendelsen var bare på 7 tønner!

I brev 14. november 1646 etter at kongen hadde overtatt driften gis det ordre om at Palle Rosenkrantz skal reise til «Arendal bergverk» og undersøke hvor meget gullerts kongen kunne gjøre regning med derfra, og fra Grødvigen «paa Hedzerøen» dvs. Hisøy.

I brev samme dag omtales at Kay Kruse ikke har flere penger å drive gullbergene ved Arendal for. Kongen var jo nå øverste driftsherre for foretaket.

I brev av 2. juli 1647 omtaler kongen at Palle Rosenkrantz har sendt ned noen erts som menes å inneholde gull, funnet i hans len, men uten nærmere stedsangivelse. Trolig var også dette malm fra Arendalsområdet. Neste brev, den 3. oktober 1647, omtaler at en pinke var sendt opp for å hente gullerts fra Grødevigen.

Og endelig, den 18. januar 1648, forlanger kongen en erklæring fra Hannibal Sehested «om paa hvad maner dette jernværk ved Arendal uden skade til gulderts, enten ved forpagtning eller i andre maader, bedst kan bruges til kongens fordel.»

Kongen døde 28. februar samme år. Gullverket ble nedlagt kort etter kongens bortgang, åpenbart fordi driften var ulønnsom, da mengden av gull i ertsen var for liten. Det skulle av dette klart ha fremgått at det ble funnet gull både på Hisøy, og i de arendalske jerngruver som tilhørte Barbu Jernverk.

Flere senere forfattere meddeler spredte trekk om funnet og driften. Således omtaler den mineralogiske forfatter Scheerer under beskrivelsen av Barbu- og Langsæ-gruvene, at det ble funnet gull her rundt midten av 1600-tallet. Det første funnstedet ble kjøpt av kongen. En annen mine som inneholdt samme erts, men tilsynelatende rikere, ble funnet av en bonde ved navn Gammel Gjørdsen i Grødevigen, m.a.o. på Hisøy. Dette samstemmer jo både med de foransiterte brevene, og med det bekjente kartet «Nedenæs No. 1» som nå tilhører Norges Geografiske Oppmåling, der hele innseilingen til Arendal med Merdø, Tromøy og Hisøy, Arendal, Langsæ og Barbu er fremstilt. Jernverket i Barbu og «gullberget» på Hisøy er tydelig markert. Dette kartet antas å være tegnet i forbindelse med kongens besøk i 1645–46. Gruvens dagåpning med overbygning ses tydelig, og teksten «Den Gold Bergh» er ikke til å misforstå. Kay Kruse, som nevnes fordi han sto for driften i «gullberget» og sendte erts derfra ned til København, var i 1646 Christopher Gøyes fullmektig i retten i lensherrens odelsprosess om Asdalgodset.

I Gøyes skjøte til kronen samme år på Barbu Jernverk, kalles Kay Kruse strandsitter på Thorbjørnsbo gårds grunn. Kruse har trolig bodd i Arendal, og har brukt og drevet plassen Granheia under Thorbjørnsbo, som Krusene i senere generasjoner fortsatt eide. Sønnen Aamund Keysen Kruse som døde 1704, var borger til Arendal allerede i 1684, og satt i solide økonomiske kår som trelasthandler og reder. Hans sønn Hans Aamundsen Kruse (1671–1753) var eier av det store hus på Torvet som i dag kalles Uglands hus eller «Bondeheimens tidligere bygning», som ble spart av bybrannene.

Om malmen eller ertsen Key Kruse sendte til København, heter det at ingen der kunne klare å behandle den. Prøver ble derfor sendt til Sverige hvor man allerede hadde en solid bergverkstradisjon og flinke fagfolk. Senere henvendte man seg til Amsterdam for å få den norske gullerts, som var flyktig og fordampet, til å bli «fiks og bestandig».

Scheerer forteller til slutt at det var den erfarne «kunstner» Caspar Herbach som vel da i nært samarbeid med kongen selv «bragte af den norske erts en god kvantitet guld tilveie», hvorav ikke bare de omtalte brilledukater, men også flere mynter i Fredrik IIIs første regjeringstid, ble slått.

Senere spekulasjoner, og naturligvis også i samtiden, har skumlet om at Herbach jukset, og at det bare var for å gi den gamle og syke kongen noen små gleder og forhåpninger, man forega å ha fått skikkelig gull ut av den arendalske erts.

Christian IV var som alle monarker dengang, opptatt av alkymistiske forsøk og hadde «gullmakere» gående på fast lønn ved hoffet. Det kunne om alt slo til, være en vellykket investering! Men syntetisk fremstilling av gull har – selv ikke i våre dager, vist seg mulig.

Den historiske skepsis er trolig helt berettiget: Det er neppe grunnlag for tvil om at det finnes gull og sølv i små mengder i forbindelse med de arendalske jernmalmleiene. Således ble det i 1788 funnet en sølvåre ved Nødebro gruve i Øyestad, men funnet der var så fattig at det lønte seg ikke å sette i gang drift på det.

Forfatteren Slange beretter om gullfunnet ved Arendal, at det i 1644 ble funnet gullerts i en mine «ved gården Barlø» (dvs. Barbu), denne erts lot oberberghauptmann Siegfried von Lüttichau prøve. Resultatet ble, at man av et centner erts fikk ut 38 mark fint gull og 136 mark fint sølv – ifølge en annen forfatter, nemlig Deichman, var det hele 146 mark sølv i centneret.

Metoden som ble benyttet, var ganske sikkert knusing, og deretter vasking av malmen.

Ifølge Deichman ble det av dette gull i 1644 og 1645 slått hele og halve dukater der kongen står i helfigur på den ene siden, på den andre leses innskriften «Justus Jehova Judex» (den rettferdige Gud er dommer).

Arent Berntzen skriver i «Danmarckis oc Norgis Fructbar Herlighed» som ble utgitt 1656, at «Guldærtzet er ved Anno 1644 oc 1645 paa Agdesiden, paa Velb. Christoffer Giøes Gods paafunden, oc i temmelig stor Mengd her til Kiøbenhafn nedført oc probert, men efterat det icke er befunden saa riigt, at det ofver Omkostningen noget haver kundet importere, er det icke videre blefven fortsæt.»

Amund Helland viser til Stølsvigen eller Vragevigen på Hisøy, der noen skjerp ennå er kalt «gullgruven» eller «Christian IVs gruve». Grødevigen, som nevnes i kildene, er en plass under gården His. Hisøy danner den vestlige grense for Merdø havn, og det heter et sted at «gruven lå nær Barbu hos havnen Marede» (Merdø).

Gården Hiis tilhørte Christopher Gøye og var innbefattet i salget av hovedeiendommen Barbu. Så da Barbu jernverk ble solgt til kronen i 1646, ble samtidig avhendet «alt hvis (dvs. eiendommene) Guld- og Sølverts eller andre materialistiske Gange derpaa (dvs. tilliggende) allerede ere fundne eller herefter opfindis kan».

Stølsvig grube har også senere en tid i 1800-årene vært i drift for sølv. Den ble drevet «med et gesænk og orter», og var i 1884 87 meter dyp. Stølsvig-gruben viser kryssende ganger av grønnsten. Ved grønnstenen forekommer kalkspatganger. Kalkspaten fører sølv, og – som en stor sjeldenhet – også gull.

Og dermed skulle det vel være tilstrekkelig påvist, at Danmarks Nationalmuseum må revidere sin katalogtekst for «brilledukatene» på utstillingen i Christian IV-året 1988!

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.N.6234, brilledukat.
Boksamling: Amund Helland: Topografisk-statistisk beskrivelse av Nedenes Amt, II. Kristiania 1904. (Ref.)



Emneord:

1500 til 1800,
Museum,
Gjenstander,
Kart,
Gruver, jern og metall,
Politikk,
Kyststrøk


Detalj som viser «Den Gold Bergh», Hisøy. Foto: Statens kartverk.


Kong Christian IV, malt i sine siste år (død februar 1648).


Kart over innseilingen til Arendal og omegn, ca. 1645. Foto: Statens kartverk.


Forsiden av de såkalte brilledukatene Christian IV fikk preget i 1647. Foto: KUBEN.


Dukatens bakside, med bilde av en brille og innskriften «Vide mira domi». Foto: KUBEN.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.