Inntrykk fra Arendalsdistriktet på 1800-tallet

Sølvi Kaastrup, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 1. juli 1989

Foran en ny storinvasjon av turister på Sørlandet, kan det være av interesse å se litt på tidligere tiders reiseliv og reisende i landsdelen vår. Allerede tidlig på 1800-tallet har vi reisebeskrivelser fra flere steder i vårt fylke. 

I Aust-Agder-Arkivet har vi samlet en del av disse, og der er mye fornøyelig lesning. Turistene på 1800-tallet kom ikke for å slikke sol og nyte sommeren langs strender og svaberg. Noen av dem var nok på fornøyelsesreiser, men da gikk turen helst til innlandet på fotturer og med fiskestang. 

De som besøkte kysten og byene her, var delvis forretningsfolk som gjestet sine norske forbindelser, og til Arendalsdistriktet kom det også mange geologer og jernverksfolk for å studere den store gruvevirksomheten her. 

Arkivet har en bok med tittelen: «Leopold von Buchs Resa igenom Norrige åren 1806, 1807 och 1808; jemte ett Bihang ur Hausmanns Resa genom Skandinavien åren 1806 och 1807». Den utkom i Stockholm i 1814, og var oversatt ifra tysk. 

Von Buch var en berømt tysk geognost (geolog), og Johann Friedrich Hausmann tysk mineralog og geolog. 

Begge disse herrer har vært i Arendal på sine studiereiser, og vi skal se litt på deres inntrykk av byen og omegnen. 

Leopold von Buch ankom til byen østfra 12. oktober 1806, etter å ha vært en tur innom Nes Jernverk på veien. Om Nes og dens eier har han dette å bemerke: «Herr Aall eier et av de største og best innrettede bruk i landet; han forener tekniske kunnskaper med en smak og vitenskapelig dannelse som er sjelden i Norden. Hans hus er fortreffelig innredet, til og med ikke uten en viss luksus. 

Hans samling av malerier inneholder meget som fortjener å ses, og hans ikke ringe bibliotek er rikt på fysiske og litterære skrifter». 

Det var ikke uten beklagelse følget forlot dette vakre stedet, men ved middagstider befant de seg mellom Arendals klipper. Om byen heter det: «Fjellet har ikke tillatt denne by å stå på faste landet. Husene hviler nesten alle på påler; gatene er broer mellom husene, og torvet er gulvplanker over vannet. Så merkelig anlagt, så sammenpakkede husene enn er, er byen likevel en trivelig plass. Herfra kommer man med letthet og på en natt over til Fladstrand på Jylland, og nesten daglig går og kommer fartøyer dit eller derifra. I går natt hadde 8 fartøyer gått ut på en gang, til tross for de engelske fregatter som skarpt overvåker denne havn. Kystene av Danmark og Norge ligger nemlig intet sted nærmere hverandre enn ved Arendal. Havnen er fortreffelig, og byen blir derfor gjerne besøkt av fartøyer som søker en sikker havn.» 

Avreisen fra byen foregikk til lands, «mellan jerngrufvornas staket och resningar». Videre over Nidelven, iflg. forfatteren en av de store elvene i Norge. Her var det en bergkløft hvor elven ble vill og styrtet med bulder og brak ned i dypet. Det var en bro over svelget som man «knapt kunne se uten å hetne». 

Geologen Hausmanns ankomst til Arendal var i september måned, men det er uklart om det var i 1806 eller 1807. Vi skal gjengi litt av hans inntrykk fra byen. Han kommer landeveien østfra, og fastslår at «I nærheten av Arendal tiltok mengden av forrevne klipper, så veien til slutt blir helt omringet derav. 

Fjellveggen åpner seg, og uventet befinner jeg meg i den merkelige byen, hvis hus synes å stige opp av havet, som i en halvsirkel er omgitt av loddrette fjell. 

Dersom ikke Arendal lå så lagelig til for skipsfart, ville neppe en by på 1700 innbyggere fått en plass her. Bare en del av byen – den nordlige hvor kirken befinner seg – er bygget på fjell. 

Resten av byen har måttet bygge sine hus på pålverk, noe som gjør at byen får det eiendommelige utseende at den ser ut som om den svømmer på havet. Gatene er trebroer der fartøyene umiddelbart kan legge til, og husene er ofte skilt fra hverandre ved kanaler, for at mindre fartøyer må kunne komme midt inn i byen og losse rett utenfor magasinene og bodene. Gatene er naturligvis trange og bare gjort for fotgjengere. Jeg traff ved min ankomst på en av de smaleste og satt så fast med min kjerre at jeg hadde den største vanskelighet med å komme løs». 

Om befolkningen skriver han: «Innbyggerne i byen er mest kjøpmenn og skippere. Hvorhen man ser finner man ikke annet enn sjøfart og handel. Byen er helt og holdent skilt fra landet, for fjellene stenger for alt utsyn innover, og mellom master og seil og bjerg er det ingenting som minner om den nærliggende landsbygd. Man hører ikke snakk om annet enn handel og spekulasjoner. Iblant de handlende er det stor velstand, ja ofte rikdom. Når formiddagens gjøremål er forbi, fråtser man i alle slags nydelse som kiler ganen, i særdeleshet alt godt som flasken skjenker». 

Når det gjelder det forfatteren kaller «de edlere nydelser», dvs. kulturlivet, mener han det står dårlig til. Han unnskylder det selv med at «man ikke kan vente noe i den retning, der hvor all tankekraft brukes på handelsspekulasjoner og naturen er så ensom og uvennlig». 

Om losjihusene i byen hadde han ikke mye godt å si. Til og med det forfatteren hadde fått anbefalt som det beste, var høyst middelmådig, og dertil svært dyrt. Men da Hausmanns hensikt med besøket var å undersøke de mineralogiske traktene i omegnen, spilte det ikke så stor rolle at byen i seg selv ikke var så mye å skryte av. «Med en gang man er ute av byen, ser man ikke mere til den, og til høyre og til venstre ser man ikke annet enn forrevne klipper og fjell, til dels bevokst med dårlig gran-, furu- og bjørkeskog. Den kraftig sjøluften og bergmannens øks er nok den vesentlige årsaken til at skogen er dårlig». 

Hausmann besøkte alle de viktigste gruvene i distriktet: Langsev og Ulvegruben, som utgjør Barbo-distriktet; i nord Torbjørnsbogruven, i nordvest noe lengre bort Solborg; på 3/4 mils avstand fra Arendal Bråstads gruve, og sydvest fra byen på en mils avstand Klodeborg, Redebroe (Nøddebro), og Østre og Vestre Kjenli gruver. Ved forfatterens ankomst og avreise ble han ved alle gruvebesøk vist bergmannsæren: han ble hilst med salutt. 

Til Neskils gruver som ligger 3/4 mils vei øst for Arendal, gikk ferden til vanns. Denne turen var han begeistret over, både når det gjaldt naturen og livet som utfoldet seg der, på skipsverftene på land og all trafikken i Tromøysundet. 

Og til slutt kommer Hausmann endelig til Nes Jernverk, hvor han møter en person som han føler seg åndelig beslektet med, nemlig jernverkseieren Jacob Aall. Denne var utdannet i Göttingen og Freyberg, og forfatteren ble overveldet både over hans kunnskaper, vennlighet og gjestfrihet. «Hr. Aalls eiendom ligger i en vakker eng på et sted der tre daler møtes, av hvilke to er gjennomstrømmet av elver, som styrter over klippene og danner flere fosser. Den vakre stilbygningen ligger sammen med de velholdte uthusene, bygd av slaggsten, og de tilstøtende vakre havene, på en bakke hvor man kan se bruket og hele den omkringliggende trakten». Og her forlater vi Hausmann i godt selskap. 

180 år er gått siden disse turistene gjestet byen og distriktet, og det meste av det de skildrer har forandret seg. Men det er interessant å lese deres beretninger og prøve å danne seg et bilde av omgivelsene slik de så dem.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamlingen: Buch, Leopold von: «Resa igenom Norrige åren 1806, 1807 och 1808.» Stockholm 1814. (Ref.)



Emneord:

Etter 1800,
Arkiv,
Bøker og trykksaker,
Gruver, jern og metall,
Ferie og fritid,
Kyststrøk


Boken til geolog Leopold von Buch utkom i Stockholm i 1814 og var oversatt fra tysk.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.