Med Borchgrevink til Antarktis

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten, 14. desember 1991

De kinesiske keiserne bygde den kinesiske mur – gjorde de det alene? Cæsar erobret Gallia – hadde han ikke en gang en kokk med seg? Ja, slik spør den tyske dikteren Bertolt Brecht. Og man kan saktens fortsette å spørre. Hva med Roald Amundsen da han oppdaget Sydpolen? Eller hans forgjenger på Sydpollandet, Carsten Egeberg Borchgrevink?

Borchgrevink ble født i Christiania i 1864. Han utvandret til Australia i 1888, der han arbeidet som landmåler og underviste ved universitetet i Sydney. I 1894 utrustet Svend Foyn en ekspedisjon med selfangerskuta «Antartic» til Sydishavet. Da skuta anløp Melbourne mønstret Borchgrevink på som matros og altmuligmann. Sammen med ekspedisjonens leder, Henrik Johan Bull, og skutas kaptein, Leonard Kristensen, gikk Borchgrevink 24. januar 1895 som de første mennesker i land på det antarktiske fastlandet ved Cape Adare.

Ekspedisjonen 1894–95 ga støtet til at Borchgrevink bestemte seg for å foreta en ny ekspedisjon til Antarktis, denne gangen for å overvintre der. På den 6. internasjonale geografiske kongress i London i 1895 holdt han foredrag om ekspedisjonen med «Antartic» og la fram planene om en overvintringsekspedisjon. Det vakte begeistring. Imidlertid hadde Borchgrevink problemer med å skaffe til veie økonomisk støtte. I Norge var alle opptatt av hvordan det gikk med Nansens «Fram-ekspedisjon» i Nordishavet. Samtidig ble både en belgisk og engelsk ekspedisjon til Antarktis planlagt. Først da den engelske forleggeren Sir Georg Newnes tilbød ham 35.000 pund på betingelse av at han seilte under engelsk flagg, kunne Borchgrevink begynne å forberede selve ekspedisjonen.

Borchgrevinks antarktisekspedisjon 1898–1900 var viktig på mange måter. – Han var den første som overvintret på Antarktis, og den som til da hadde nådd lengst syd. Han kartla kystlinjen langs Rosshavet og fant ut at Rossbarrieren lot seg bestige fra Hvalbugta, noe Amundsen senere benyttet seg av. Men som Brecht ville ha spurt, gjorde han det alene?

For vel en måned siden kom Gunvor Hansen, som bor på Kongshamn på Tromøya, til Aust-Agder-Arkivet med en protokoll etter sin bestefar Hans Johan Johnsen fra Tromøya. Først i protokollen finnes en del navigasjonsnedtegnelser. Så et stykke ute i protokollen begynner det: Dagbok for 1898. På tredje linje står det: «1. Juli kom jeg ombord i «Southeren Cross» som laa ved Fredrikstad mek. verksted». «Southern Cross» – Sydkorset. Nysgjerrigheten blir for alvor vakt.

«Southern Cross» er identisk med selfangstskuta «Pollux» bygd på Axel Herlofsons skipsverft på Svinodden ved Arendal i 1886. Konstruktøren var ingen ringere enn Colin Archer. I 1889 kjøpte skipsreder O. B. Sørensen den sammen med søsterskipet «Castor» og satte dem inn i fangsten av sel og bottlenose (nebbhval).

Da Borchgrevink i 1898 kom til Norge for å finne ei passende skute for Antarktis-ekspedisjonen, fant han raskt fram til «Pollux» hos O. B. Sørensen i Arendal. Skuta ble kjøpt for 75.000 kroner. Deretter ble den seilt til Larvik der Colin Archer foretok noen mindre forandringer, og så til Fredrikstad hvor den fikk installert ny dampmaskin. Her mønstret Hans Johan på.

Etter at fartøyet var utrustet i Kristiania, lettet den anker 30. juli og sto ut fjorden med salutt fra Akershus festning. Dessverre mangler det her noen sider i Hans Johans dagbok. Først den 28. november 1898 møter vi dem igjen i en kuling fra NNW med kurs for Hobart på Tasmania. Klokken fire om ettermiddagen kastet de anker ute på reden og den påfølgende natta, da Hans Johan hadde vakt, «forløp dels med Skrivning og Spasering».

19. desember forlot «Southern Cross» Tasmania med kurs for Antarktis. 29. desember gikk de inn i isen, og Hans Johan skriver: «Vi gikk med sagte fart forover og bugtede oss frem mellom Isflagene; vi traf den paa omkr. 64 grd. sbr.»

Nyttårsaften ble feiret på behørig måte. Mannskapet ble kalt på dekk, «der blev en almindelig larm med skibsklokken, luren – og alt som kunde give lyd, da vi var færdig om en halv times tid fik vi toddy og wisky af Skjæfen og vi ønskede hverandre Godt Nytaar.»

I nesten to måneder kjempet «Southern Cross» med pakkisen, og mannskapet fant mange anledninger til å ta seg ut på isen, dels for rekreasjon, dels for å drive jakt på sel og pingviner. Hans Johan skildrer et møte med selen slik: «Om formiddagen fikk vi øie paa en sæl oppe paa et isflak. Zoolog Hansen, Ingvard og jeg sprang i baaden og rodde bort til den. Den laa ganske rolig og saa paa os, og da Skytterens bøsse ikke vilde gaa af, langede jeg ham en hakke hvormed han knuste dens hjerne, og vi tog den i baaden og rodde ombord.» Hans Johan skildrer en rekke forskjellige typer sel og pingviner. 13. januar 1899 skjøt de to pingviner på et isflak, «de var saa tamme at vi kunde tage paa dem med vore hænder.» Zoologene Hanson og Evens stoppet ut en del av dyrene og disse ble ved hjemkomsten overlatt til britiske museer. Pingvinene var forresten gode å spise, de smakte som alkekjøtt, syntes Hans Johan.

Lørdag 28. januar fikk ekspedisjonen landkjenning ved Smith Inlet på nordkysten av Victorialand. Det lå fortsatt fast i isen, og på søndagen tok mannskapet seg en skitur: Vi tænkte at bestige et isfjeld som laa i nærheden for at faa os en Skibakke.» Her møtte de imidlertid åpent vann, men «vi gik derfor bort til et andet fjeld og der kom vi op og tog os nogle ordentlige skibakker.»

6. februar var det hundenes tur. Ekspedisjonen hadde med seg 90 sledehunder som de to samene Per Savio og Ole Must var hyret til å ta seg av. Mens mannskapet moret seg med å stå på ski og renne på kjelke nedover et isfjell, ble hundene sluppet løs. Dessverre forsvant «gamle og vakre Grandfather» og selv om hele mannskapet var «iland» og lette, ble «Grandfather» ikke funnet. Man antok at den hadde falt ned i en eller annen issprekk.

17. februar 1899 ankret «Southern Cross» opp ved Cape Adare utenfor Victorialand. Det var dårlig vær og høy sjø, slik at mannskapet hadde problemer med å få brakt forsyningene i land. Blant annet mistet de begge ankrene slik at fartøyet begynte å hugge mot bunnen med akterstavnen. Imidlertid lyktes det etter mye strev å få forsyninger og blant annet materialer til huset ekspedisjonen skulle overvintre i på land. Onsdag 1. mars ble Borchgrevink og resten av overvintringsekspedisjonen rodd i land under salutt og «Southern Cross» satte kurs for New Zealand.

Hans Johan Johnsen skriver dagbok hele året igjennom mens de venter på å returnere til Cape Adare for å hente overvintringsekspedisjonen. Ventet gjorde de forresten slett ikke. Mye av tida ble brukt til å drive hvalfangst. Men i desember satte de igjen kursen sydover og 1. januar 1900 nådde de fram til iskanten. Her ble de liggende en tid i påvente av å finne en åpning. Tiden ble blant annet brukt til å vaske og male lugarene for ekspedisjonsmedlemmene. 28. januar, 11 måneder etter at de forlot ekspedisjonen, kunne de igjen ankre opp ved Cape Adare og ta ombord ekspedisjonsmedlemmene og dens utstyr.

Nå fikk besetningen anledning til å studere hvordan isfjell ble til. Slik beskriver Hans Johan det: «Landet er næmlig meget høit indtil 5.000 fod og imellem er der Dalfører som er næsten fulde af Snemasser som er stuvet sammen af sit eget tryk til en fast masse. Disse snemasser bliver trykket ud i Havet af den tyngden som den flere mile oppe i dalen liggende sne foraarsager. Jeg saa tydelig at oppe i dalen brækkede Isen saa at der blev et uhyre svælg medens det saaledes blevne Isstykke med sin anden ende laa et par miles vei ude i havet. Rundt omkring laa masser af disse svære Kolosser, og de bevæger sig saa langsomt at man maa have flere dage til at observere om de flytter sig en fod.»

Ekspedisjonen seilte inn i Rosshavet og gjorde vitenskapelige undersøkelser. På veien kom de også til en øy der «Antartic»-ekspedisjonen, som Borchgrevink hadde vært med på fem år tidligere, hadde besøkt. Der hadde de etterlatt seg en boks med et brev som viste seg å være i like god forfatning. Borchgrevink holdt en tale og brevet ble byttet ut med et nytt.

4. februar kom de til Coulham Island. Kompasset ombord var nå ubrukelig, fordi de var så nær den magnetiske sydpolen. Her gjorde ekspedisjonen magnetiske observasjoner. Hans Johan og Ingvard Samuelsen rodde Borchgrevink og kaptein Colbeck i land på øya. «Det var første gang den blev betraadt af Mennesker», og mannskapet gratulerte Borchgrevink. En del stensorter ble samlet inn.

8. februar kom ekspedisjonen ned til selve polarisen. «Den er umaadelig svær og strækker sig som fast land saa lang øiet kan naa». 12. februar nådde «Southern Cross» det sydligste punkt mennesker til da hadde vært, 78 grader 21 minutter. Hans Johan sto ved roret: «Skjæfen kom hen til mig og holdt en lille tale hvori han takkede mig for min udviste Støhed og Paalidelighed. Han lovede mig at jeg skulde ikke bli glæmt af Ham eller Newnes eller Hertugen af York». Han ville alltid være «min sande Ven». «Jeg takkede ham af Hjærtens Grund og det var alt meget fornøieligt. Vi Saluterte og Raabte Hura».

«Southern Cross» nådde 19. februar 1900 ned til 78 grader og 34 minutter. – Tre ekspedisjonsmedlemmer ledet av Borchgrevink hadde to dager i forveien gjort landstigning på isen, og disse nådde ned til 78 grader 50 minutter. I begynnelsen av mars satte ekspedisjonen kursen nordover og hjemover, og 28. oktober 1900 la «Southern Cross» seg i bøie ved Gravesend.

Ekspedisjonen ble vel mottatt selv om Borchgrevink hadde reist hjem i forveien. Sir Georges Newnes spanderte middag på mannskapet og etterpå bar det på variete. 9. november reiste Hans Johan fra London med «Prospero» og «Søndag em. kl. 3 (11. nov.) var jeg i Arendal.»

Hans Johan Johnsen giftet seg i oktober 1902 med Anne Gundine Kristensen fra Kjørvigen på Tromøya. Hun var «et grepa kvinnfolk». Ifølge Tromøy årbok 1989 bosatte de seg i Hans Johans barndomshjem Knubben helt øst på Tromøya. Hans Johan fortsatte å seile og var tidvis ute år av gangen. Imens måtte Anne Gundine ta seg av etter hvert fem barn – og sine svigerforeldre.

Hans Johan fikk seg både styrmanns- og skippereksamen. Kanskje var det Borchgrevink som holdt løftet sitt. I 1918 døde han av lungebetennelse, visstnok en forløper for spanskesyken. Ved Tromøy kirke ligger han begravet. Etter seg har han latt et varig minnesmerke, et skriftlig dokument som trekker «den vanlige mann» ut av glemselen, og som viser at verken Cæsar eller de kinesiske keiserne øvde sine stordåder alene.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1250, Hans Johan Johnsen.
En digitalisert versjon av Johnsens dagbok finnes på Arkivportalen. For mer informasjon, se Avtrykk.



Emneord:

Etter 1800,
Arkiv,
,
Fangst og fiske,
Kyststrøk,
Europa


Selfangeren «Pollux» av Arendal. Borchgrevinks «Southern Cross» på Antarktis-ekspedisjonen 1898–1900. Maleri av Emil Rummelhoff 1931.


Hans Johan Johnsen 1874–1918.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.