Soga om Karen Dedekam og den gamle futegården

Forfatter ukjent
Agderposten 13. juli 1991

21. april 1923 var det en brann på Gauslå i Herefoss som det ennå går frasagn om. Da gikk den gamle embetsboligen ved båtstøa opp i flammer. Brannen var påsatt, ikke av en pyroman, men etter påbud fra Helserådet. Hans Herefoss forteller i Herefoss Bygdesoge at det var Ragnvald Nersten som tente på den knusktørre, gamle tømra, og at en stor folkemengde var møtt fram for å se på brannen.

En av de mange som var til stede, var Otelie Åmli, f. Gauslå. Hun var bare 16 år den gangen, og bodde i nabohuset. Brannen gjorde et sterkt inntrykk, forteller hun. Det var for galt at den eldgamle embetsboligen skulle brennes, for sjøl om den var forfallen utvendig, var den forholdsvis godt bevart innvendig.

Men hvor gammelt var egentlig «smittehuset» på Gauslå, og hvem bygde det? For å få svar på dette måtte vi mer enn 250 år tilbake i tida, da sorenskriveren i Østre Råbyggelaget flytta fra Åmli til Herefoss. Sorenskriveren, Lars Brun, døde etter noen år, men hans enke, Karen, kom til å sette sitt preg på Gauslå gjennom mer enn en menneskealder.

Karen Andersdatter Dedekam må ha vært en høyst usedvanlig dame. Hun var født i Kristiansand omkring 1690 og døde på Gauslå, nærmere 90 år gammel. En av brødrene var den kjente Anders Dedekam i Arendal.

Karen gifta seg første gang med skipper og kjøpmann Hans Danielsen Feiff, sønn av magister Daniel Feiff på Øyestad, og fikk seks barn med ham. De bodde i Kolbjørnsvik på Hisøy.

Etter drøye ti års ekteskap døde Hans Feiff, og Karen satt igjen med barneflokken. Barn nummer seks var underveis. Hun trengte en ny forsørger, og fant han i «Velædle Lars Brun, Kongl. Maj’s Sorenskriver i Østre Raabøygdelaug». Råbyggelaget var den gangen ett futedømme, delt i to sorenskriverier. Karens nye ektemann var altså sorenskriver i Østre Råbyggelaget som omfattet Vegårshei, Åmli, Gjøvdal, Tovdal, Mykland, Herefoss, Vegusdal, Evje og noen gårder i Holt og Froland. Sorenskriver Brun hadde sin embetsbolig på Gjeveland i Åmli, så det ble langt å flytte for Karen. Og det måtte være litt av en overgang for ei bydame å flytte fra det tettbygde Hisøy til det avsidesliggende Åmli. Dessuten satt hun ofte alene på gården, når sorenskriveren var ute og reiste i embets medfør.

Brannen på Gjeveland

Det var mens sorenskriver Brun var ute på ei av sine embetsreiser at husa på Gjeveland brant ned til grunnen. Karen og barna fikk heldigvis redda seg ut. Men sorenskrivergarden ble ikke bygd opp igjen der i bygda, og Karen måtte på flyttefot igjen. Nå bar det til Gauslå i Herefoss.

Hans Herefoss skriver at sorenskriver Brun kjøpte de nåværende bruk nr. 4 og 6 under Gauslå i 1734. Om det var hus der tidligere, vet jeg ikke, men bygdebokforfatteren har nok rett når han antar at Brun satte opp nytt hus da han flytta dit.

Iflg. gamle dokumenter øker nemlig verdien av eiendommen med 400 riksdaler i løpet av kort tid. Dessuten er det ei anna kilde som peker i samme retning, nemlig et manuskript etter presten Hans Mathias Abel, bestefar til matematikkgeniet Niels Henrik Abel. I «Madame Karen Andersdatter Dedekams Levnet» skriver Abel at «Karen selv havde opbygget» Gauslå. Dette manuskriptet er forresten nærmere omtalt i en Agderpostenartikkel av Jens Vevstad i 1933.

En kan undres på hva som fikk en sorenskriverfamilie til å bygge og bo på en så grisgrendt plass som Gauslå, der det den gangen bare gikk en rideveg forbi. Forklaringa ligger nok hos sentralmyndigheten i København som påla embetsmennene å bo i de distriktene de skulle betjene. Bøndene i Norge forlangte at fut og skriver skulle være tilgjengelig for sine klienter, og kongen ville ikke utfordre sine undersåtter mer enn nødvendig. Klager var det saktens nok av likevel.

Et høyst uvanlig hus

Det var ikke noe vanlig bondehus som sorenskriveren i Østre Råbyggelag satte opp på Gauslå i 1734. Et fotografi som ble tatt et par hundre år seinere, viser at det var et 2 1/2-etasjes hus med inngang midt på fremre langside. Hans Herefoss skriver at det hadde et temmelig uvanlig grunnplan. Fra hovedinngangen kom du inn i en svalgang, og derfra gjennom ei ny dør inn i det store kjøkkenet, der det til høyre var ei diger grue med tre skorer. Fra kjøkkenet gikk det dører inn til de to stuene som lå ei på hver side. Også i 2. etasje var det to stuer og kjøkken, foruten svalgang. I hver ende av denne svalgangen var det to små rom som ble brukt til fangeceller. Disse små romma hadde ikke vinduer, men bare glugger i taket.

Det var altså dette huset Lars Brun flytta inn i med Karen og barna etter brannen på Gjeveland. Og lite ante de vel at deres nye sorenskriverbolig i ei fjern framtid skulle lide samme skjebne som boligen de forlot i Åmli.

Hvor mange av Karens barn fra første ekteskap som ble med til Herefoss, vet jeg ikke. Noen var nok blitt voksne i mellomtida, og noen var døde. Men med sorenskriveren fikk hun iflg. Abel tre nye barn, en sønn og to døtre. Hans Herefoss nevner bare de to døtrene, så sønnen døde trolig tidlig. Barnedødeligheten var stor den gangen, og embetsfamiliene slapp visst ikke lettere enn andre. Sorenskriverdøtrene het Anne Marie og Maren. Maren ble gift med Henrik Abel, og kom til Åmli. Anne Marie giftet seg alt i 1750 med futen Erik Børresen, og ble værende på Gauslå, til hjelp og trøst for Karen som nå igjen var blitt enke. Hennes sorenskrivermann døde nemlig i 1747.

To enker på Gauslå

Karen satt nå tre år i uskifta bo. Men da futen Børresen gifta seg med datteren hennes, kjøpte han samtidig Gauslå, som dermed ble futegård. Forholdet mellom svigermor og svigersønn må ha vært godt, for Abel skriver at Erik Børresen var «en Svigersøn hun elskede som sin egen Søn». Noen år senere ga Karen seg i follaug til futen. I follaugkontrakten heter det bl.a.: «... da jeg Karen Dedekam, salig Lars Bruns sørgende efterleverske må beklage at mine sønner ere mig frafaldne, da min ældste søn Daniel Hansen Feiff med skib og gods er bortkommen, og min søn Anders Hansen Feiff, skipper og borger udi Christiansand er reyst udenlands uden at jeg ved enten han er levende eller død, så har jeg resulveret at ophæve min husholdning og med mit ringe boe indgive mig til min kjære svoger fogden Erich Børresen og hans hustru min datter Anne Marie Brun, paa det vilkår at jeg skal nyde fornøden ophold, opvartning ...»

Trolig opplevde den gamle Karen nå noen relativt gode år på Gauslå, sammen med futefamilien. Det var jo god plass i huset, og follaugkontrakten sikret henne det hun trengte.

Men ennå var det langt fra slutt på hennes mange prøvelser. Alt i 1761 gjesta døden igjen hennes nære familie. Da døde hennes kjære svigersønn, futen Erik Børresen, bare 44 år gammel. Dessuten etterlot han seg stor gjeld, i alt 800 riksdaler. Dermed satt enka Anne Marie igjen i trange kår, ute av stand til å forsørge sin mor. Så vidt jeg kan se, fikk likevel begge enkene lov til å bo i futegården så lenge de levde. Tre år før hun døde ga Karen seg igjen i follaug, denne gangen til premierløytnant, senere kaptein i 1. vesterlendske regiment, Johan Octave Barenholt. Barenholt bodde da i kapteinboligen på ekserserplassen Retterholt, ikke langt fra Gauslå.

Kaptein Barenholt var blant dem som gjorde seg upopulær blant Lofthus-tilhengerne noen år senere, da striden mellom embetsmenn og bønder var på det verste.

I 1779 døde Karen Dedekam, etter å ha levd et langt og omskiftelig liv. Hun må da ha vært nærmere 90 år gammel. 45 av sine mange leveår hadde hun tilbrakt på embetsgarden i Herefoss.

Futegården kommer på salg

Også futegården frista en omskiftelig tilværelse. Alt i 1767 hadde futeenka, Anne Marie Brun måtte pantsette Gauslå «tilligemed mine sammesteds eiende huuse bestaaende af 2 stouer med jern kakelovne, spiskammer og kieldere, i gården bryggerhuus, drengestue med steenfæhuuse, stalde og andre udhuse med øfrige pertentier, samt gårdens ganske besætning af creature, hest og alle henhørende redskaber, derunder indbefattende en saug, quernhuus og alt andet.»

Men heller ikke pantsetting var nok. Noen år seinere solgte derfor Anne Marie eiendommen på auksjon. Det var etter at Karen var død. Futen Steenstrup fikk tilslaget for 1002 riksdaler. Han flytta vel da til Gauslå, men lot Anne Marie bo der til hun døde. Senere bodde futene Marcus Sodemand og Carl Friedrich Pind på Gauslå, men med Pind var det slutt på Gauslås tid som embetsgård. Futen Pind flytta til Herefoss i 1801, og det var visst ikke mange som savnet ham. Ifg. tradisjonen var han dårlig likt blant bøndene, og det var om han Daniel Ose lagde dette rimet:

«Fanden og futen dei våro to brør, fanden tok futen og steikte han på glør.»

Etter 1801 kom futegården over i bondeeie, og fra 1874 bodde det mest leilendinger i det gamle huset.

Både to og tre familier fikk plass der, skriver Hans Herefoss, og det kunne være opptil 15–20 mennesker samtidig. Huset forfalt etter hvert, og den siste som bodde i det døde i 1922. Det var tæring, eller tuberkulose som herja på den tida. Huset sto altså tomt da Helserådet erklærte huset som smittebefengt og helsefarlig, og vedtok at det skulle brennes i 1923. Dermed gikk den andre av de to embetsboligene Karen Dedekam hadde bodd i, opp i flammer, nærmere 150 år etter hennes død. Og soga om en gammel futegård var slutt.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1435, personalia, L0087.
Boksamling:
 Herefoss Bygdesoge (ref.)



Emneord:

1500 til 1800,
Bygninger,
Kvinner,
Politi og rettsvesen,
Innlandsbygder


De gamle husa ved elvereina. Det var et stort hus med helt uvanlig grunnplan. Bildet er tatt i 1923, bare noen dagar før det ble brent.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.