Arendals byvåpen, den tremastede skute

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 1. februar 1992

I forbindelse med kommunesammenslåingen så det nesten ut til at Arendals snart tre hundre år gamle byvåpen skulle «ofres» på nabokommunenes alter. Vi skulle få et «uhistorisk», heraldisk amatørmessig, «konstruert» våpen i stedet.

Men heldigvis, skuta ble lost velholden gjennom brottene!

Ved avslutningen av den store nordiske krig var statskassen tom, folket var tynget av skatter og krig. For å få sving på finansene måtte man ty til salg av kirker og kirkegods, som likevel ikke ble noe suksess. Salg av embeter, rang og titler ble heller ikke forsømt. Privilegier og rettigheter kunne også gi inntekter.

Slik gikk det til at Arendals borgere i 1723 kunne kjøpe seg fri fra Kristiansands overhøyhet. Mot meget god betaling oppnådde Arendal – nesten hundre år forsinket – å få fulle kjøpstadsrettigheter.

Jeg vet ikke om noen har undersøkt når byfogden, magistraten, og de eligerede menn i Arendal fikk laget byens segl, og om den stolte tremasteren, koffardiskipet for fulle seil, hadde sin plass i det fra første stund. Byens øvrighet og ledelse måtte jo ha et bysegl å trykke ned i voks eller lakk på sine brev og dokumenter.

Men da kongen besøkte Arendal i 1733, var iallfall æresporten på Tollbodbryggen – den nåværende Rådhusbryggen – prydet med en malt fremstilling av tremasteren med det latinske pentameter: Plus piacorda vovent quam tua vela petent, på norsk noe sånt som: «De fromme hjerter lover mer enn dine seil vil hige efter.»

Da Christian 7. kom på tronen i 1766, anskaffet Arendals Borgervepning – den tids heimevern – seg ny fane til de festlige mønstringer, parader og øvelser. Den var i bruk helt til 1808, da kongen døde. Fanen er av hvit silke, med kongens kronede monogram i gull, omgitt av norske løver og seierspalmegrener. Også i tre av fanens hjørner ser vi kongens monogram, men i det fjerde seiler Arendals våpenmerke, det fullriggede handelsskipet, kjekt avsted for svulmende seil, med Dannebrog vaiende for og akter og på mastetoppende. I akterspeilet står det Arendal med forgylte bokstaver. Skrog og rigg er brunt, og sjøen er friskt blågrønn.

Fanen kom til Arendals Museum omkring 1870, og er i god behold. Ved tronskiftet 1766 anskaffet borgervepningen seg også nye trommer.

To av disse trommene er bevart på museet. De er laget som tidens militære trommer med trommelen utført av tykk messing. Men der hær og flåte hadde det store riksvåpen, kongens monogram, eller den norske løven, har Arendals Borgervepnings tromme byens våpen, det tremastede skip for fulle seil.

I samme strek og form som på fanen, men i drevet messingarbeid, er det hele litt grovere. Under skipet står årstallet 1766.

I løpet av 1800-tallet forandret Arendals byvåpen seg: I tråd med skipstypenes utvikling, ble fullriggeren omgjort til et normalt klipperskip, av den sorten stedet hadde mange av i tiden 1850–1900. Dannebrog ble erstattet av det norske flagg i rødt, hvitt og blått. Skuta seiler ikke i åpen sjø, men er nærmest under utseiling i Galtesund. På sidene er fjellknauser med grantrær på, og helt nederst i skjoldet står det norske riksvåpenet plassert. Slik kunne byvåpenet i ny utforming fortelle at Arendals velstand ikke bare skyldtes skipsbyggeri og sjøfart, men også skoger, sagbruk og trelasthandel, samt malm og mineraler i bergene.

Men heraldisk sett må vi vel si at forandringen ikke var noen ubetinget vinning! Til byens 250 års jubileum i 1923 ble 1700-tallets skuter hentet frem igjen. På permen av jubileumsverket «Arendal fra Fortid til Nutid» står fregattskipet, litt slapt kopiert etter borgervepningens fane, på en stilisert, smalstripet bølget sjø som savner 1700-tallets freidighet. Ved en senere omtegning der visstnok Jens T. Thommesen var med på råd, ble skuten gjort kortere og mer sammentrykt. Bølgene ble grovere og fikk for stor plass i skjoldets nedre del. Det hele ble dessuten utstaffert med en umåtelig «corona civitatis» – en murkrone med tårner på, som er en metropol verdig.

I denne utgaven seiler Arendals tremaster fremtiden i møte for stadig fulle seil. Byskuten led heldigvis ikke skipbrudd på Torungene eller på Tromøys rullesteinstrender ved sammenslåingen 199192.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstander: AAM.04536, tromme; AAM.07964, tromme; AAM.03333, fane; AAM.14393, fane; AAM.14394, fane



Emneord:

1500 til 1800,
Etter 1800,
Gjenstander,
Bilder,
Klær og tekstiler,
Krig,
Politikk,
,
Kyststrøk


Til byens 250 års jubileum i 1923 ble 1700-tallets skuter hentet frem igjen!


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.