Gravplaten i skapet

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten, 17. februar 1992

På et museum er den ene dag aldri lik den andre. Stadig kommer overraskelser «inn fra venstre».

Da lanseringen av nyheten om Europa-Nostra-medaljen til Tyholmen var avviklet i Kløckers Hus forleden, åpnet Nils Thommesen en skapdør og viste meg en jernplate som bymuseet hadde fått inn fra et sted i nærheten av Frolands Verk.

Den var anskaffet som «ovnsplate», men innskriften viste tydelig at det kunne det neppe være:

Herunder
hviler de jordiske Levninger af
Andreas Bonnevie
Sognepræst til Øyestad og kongelig
dansk Consistorialassessor
født i Mandal den 6. Marts 1781.

Under dette er platen avkuttet.

Slår vi opp i boken om «Familien Bonnevie i Danmark og Norge» finner vi under navnet Andreas Bonnevie beretningen om en både merkverdig og tragisk skjebne.

Noe i retning av J. W. Goethes berømte romanfigur, «Werther», hvis lidelser innledet romantikkens sukk og stønn blant alle lesende, dannede mennesker i den tids Europa.

Historien om Andreas er den om kjærlighet mellom den unge huslæreren på godset, og den 13 år eldre fruen i huset, og de dype skygger tildragelsen skulle kaste over livsløpet til de impliserte.

Andreas Bonnevie (1781–1833) vokste opp i Mandal som yngstemann blant doktor Honoratus Bonnevies i alt 11 barn i to ekteskap. Gutten hadde et «lyst hode», sendtes til latinskolen i Christiansand, og ble bare 15 år gammel dimittert derfra til universitetet i København for å ta artium og gå i gang med sine studier.

«Flere» av sine universitetsår brukte han på å studere humaniora, hvilket vel vil si litteratur, filosofi o.l., og han skrev etter hvert en del smådikt og leilighetssanger, som ble funnet verdige til å trykkes i forskjellige litterære tidsskrifter. Han hørte til i kretsen rundt Knud Lyhne Rahbek og den berømte fru Kamma, som holdt litterær salong i «Bakkehuset» utenfor København.

Så tok han fatt på det teologiske studium, besto alle prøver og avla alle sine eksamener med beste karakter, og den 16. januar 1804 ble han cand.theol.

Som student var han allerede blitt forlovet med den unge Mary Klein, hvis mor var enke. Antagelig har Andreas Bonnevie hatt hybel eller bodd i pensjon hos enkemadam Klein, og så har husvarmen og ungdommen greid resten.

Så begynner ting å skje: Som ferdig kandidat var han i årene 1804–06 engasjert som huslærer hos kammerherre Hans Rudolph Juel på godset Hverringe på Fyn. Den adelige godseier, oberst, kommandør av Dannebrog, var gift med den både vakre og rike, men borgerlig fødte Maren Berg. Hun ble på grunn av sin borgerlige bakgrunn så ringeaktet og så nedlatende og ydmykende behandlet av mannen og hans familie, at vi i dag nesten ikke kan fatte det. Bl.a. fikk hun ikke i sitt eget hjem lov til å spise ved gemalens bord, når hans slektninger eller andre av adelsstand var til stede!

Juels hadde 3 sønner og 3 døtre, og fruen interesserte seg både for deres undervisning, og, etter hvert mer og mer, for den intelligente, vakre og forståelsesfulle unge huslæreren som kunne gi henne den trøst og kjærlighet hun lengtet etter.

Følgen var at fru Juel den 3. desember 1806 fikk datteren Fredrikke Christiane, som var slående lik sin far – Andreas Bonnevie.

Året etter, i 1807, ble Danmark trukket inn i de europeiske krigene på Napoleons side. I stedet for å søke seg prestekall, gikk nå Bonnevie fra huslærerstillingen til det militære, og ble i 1808 som løytnant knyttet til regimentet i Helsingør.

Her oppnådde han Frederik den sjettes særlige gunst og nåde, noe som bl.a. viste seg i at kongen stadig påla ham ærefulle oppdrag, f.eks. å ledsage den nyvalgte svenske kronprins marskalk Bernadotte, senere kjent som Karl Johan, gjennom Sjælland på hans reise til Sverige.

Bonnevie sto ved regimentet til krigens slutt i 1814. Samme år utnevnte kongen ham til det store og innbringende sognekallet Kalundborg, og dessuten fikk han retten til å kalle seg konsistorialassessor.

Samtidig var fru Juel – etter 22 års ekteskap – etter søknad innvilget separasjon fra sin kammerherre i juni 1814.

Fru Juel ville ikke komme til å lide materiell nød, for det første hadde hun egen formue, for det andre hadde hun en årlig «appanasje» fra Juel. Likevel «tyede hun til Bonnevie», – og han – hadde ikke annet sted å «anbringe» henne, enn hos sin forlovede, Mary Klein, som ennå bodde hos sin mor i København! Jomfru Klein tok pent imot sin forlovedes elskerinne, og det forårsaket hennes lykkes ruin, selvfølgelig.

Andreas Bonnevie, den nyutnevnte sogneprest til Kalundborg, promenerte på vollene rundt København med forloveden og elskerinnen i hver sin arm. Men til slutt fikk han sagt til den stakkars Mary at han «paa Grund af sin tidligere Forbindelse med Fru Juel ansaa det for sin Pligt at gifte sig med hende» – !

Mary Klein giftet seg aldri, men hang stadig trofast ved Bonnevie og hans familie resten av livet.

Etter dette reiste prestemannen til Kalundborg for å «bese sitt kall». Der tok hans bror Emanuel, som var byens myndige tollinspektør, slyngelen for seg og påtalte i klare ordelag skandalen med fru Juel, og forutsa at han ikke ville bli tålt i menighetene. Andreas skjønte det var alvor, og bestemte seg straks fra å avstå fra embetet. Nå forlot han Danmark omgående, og ble av Christian Frederiks regjering utnevnt til sogneprest på Kongsberg, der hans bror Niels var sorenskriver.

I 1815 hentet Bonnevie fru Juel og datteren Fredrikke i Danmark, og fikk ved kgl. bevilling av 22. desember 1815 tillatelse til å gifte seg med fru Juel.

Bonnevies «famøse Ægteskapssag» vakte selvsagt voldsom oppsikt, og særlig i geistlige kretser vendte mange seg i forargelse bort fra ham. Men biskop Pavels, som i sin dagbok gir utvetydig uttrykk for sin mening, måtte likevel i sannhetens navn innrømme at han «hører at man nu, fra den moralske Side, finder deres Adfærd ulastelig», (hva han nå enn måtte mene med det!)

Allerede 23. desember 1815 ble paret viet på Eiker av vennen, prost Fredrik Schmidt. Bonnevies brødre Niels og Tørris var forlovere, «omend de misbilligede Forbindelsen».

I 1814–16 satt Bonnevie på Stortinget som representant fra Kongsberg. Han var inngrodd svenskehater, «på ferde over alt hvor han mente å spore amalgamistiske tilbøyeligheter», og en av opposisjonens fremste menn i lagtinget. Pavels karakteriserer ham som en «enrageret» opposisjonsmann, og ligner ham også med» en Gryde, der koger over: den gør Bulder et Øjeblik, men Larmen er snart forbi, og alt er roligt». Birkeland kaller ham et «brushode og negativ kritikk-avler». Han ble da heller ikke innvalgt på de senere Storting.

Nå begynte hans ulykkelige nedtur. Han hadde siden ungdomsårene vært plaget av gikt. Et hårdnakket angrep bandt ham til sengen for lange tider og tappet ham for krefter.

Dessuten følte han at han aldri ville finne seg til rette med unionen med Sverige, og gjennom prost Schmidt gjorde han i 1817 forsøk på igjen å få ansettelse i Danmark.

Men han var falt i dyp unåde hos Frederik 6. etter at han i 1814 hadde forlatt kallet i Kalundborg.

Hjemme på Kongsberg viste familien tydelig at den ikke bifalt hans ekteskap. I tillegg kom at hans forhold til menigheten snart ble meget spent.

Derfor søkte han seg vekk fra Kongsberg, og fikk i 1824 embetet som prest i Øyestad, hvor han tiltrådte 1. pinsedag 1825.

Men heller ikke her ble hans forventninger oppfylt. For det første lyktes det ham ikke å oppnå «Almuens Kierlighed», dette skyldtes særlig «den Raskhed og Hensynsløshed, hvormed han gennemførte flere for Almuen kostbar Arbejder», skriver Faye. Det gjorde neppe saken bedre at han «ved sine sarkastiske ytringer vakte misnøye, som hans levevis endnu forøket».

Og i tragediens siste akt akkumulerer ulykke og vantrivsel seg – som en sneball i fart:

«Vedvarende Sygdom, de bristede politiske Forhaabninger, Kongens Afslag, stigende Utilfredshed med sig selv og sit Arbejde, Ensomheden i Øyestad, alt dette hadde nu frataget ham hans Kraft og Glæde og gjort ham bitter paa Tilværelsen og drikfældig, og han maatte i 1831 søge om at faa Kapellan til Hjelp i sit Embede. Sine sidste sørgelige Aar tilbragte han i Sengen med sin Pibe og sine Thevandsknegte» (te og brennevin).

Andreas Bonnevie døde på Øyestad prestegård den 10. mars 1833, bare 51 år gammel, og ble begravet ved Øyestad kirke.

Datteren Fredrikke var i 1831 blitt gift med sin fetter, sogneprest Fredrik Bonnevie, og til disse flyttet Andreas Bonnevies enke, den tidligere fru Juel. Hun døde på godset Falkensten i Borre i 1850, 81 år gammel. Hennes tidligere mann, baron Juel, døde i Danmark 1857 – etter et ærefullt, adelig livsløp...

I 1807, mens han ennå var ung og munter, skrev Andreas Bonnevie et versifisert «selvportrett» der det bl.a. heter:

Hans Kjæphest var Kjærligheds tryllende Leg,
Hans Pest Folianter og Adel,
Imellem han Pegasus ogsaa besteg,
Dog helst uden Tømme og Sadel.
Han yndede Skjæmt,
Var ofte forstemt.
Og loe ad Eloge og Dadel.

(Eloge= ros, dadel = ris.)

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.24400, gravplate.
Arkiv: PA-1435, personalia, L0062.



Emneord:

1500 til 1800,
Etter 1800,
Gjenstander,
Skole og læring,
Tro og religion,
Kunst og kultur,
Politikk,
Kvinner,
Kyststrøk


Øvre del av gravplate over sokneprest Andreas Bonnevie, Øyestad, visstnok støpt på Frolands Verk. Antagelig kassert som mislykt støpning og delt tvers over til annet bruk. Samme plate i hel stand ligger på Øyestad kirkegård.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.