Mai-feiringene for 60 år siden

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 9. mai 1992

Vi har nettopp feiret 1. mai, og 17. mai står for tur. Den første er den internasjonale arbeiderbevegelsens dag, den andre er vår nasjonaldag. Er det nødvendig å minne om en slik selvfølgelighet? Ja, faktisk. Både når vi ser hvordan disse to dagene blir feiret i vår tid, og hvordan de ble feiret for 60 år siden.

I dag brukes 1. mai også av de borgerlige partiene, fra Senterpartiet til Fremskrittspartiet. Veteraner innen arbeiderbevegelsen er lite glad for det. For 60 år siden feiret ikke arbeiderbevegelsen 17. mai. For i mellomkrigstida var det to nasjonaldager; 1. mai for arbeiderklassen og 17. mai for borgerskapet. Skillet mellom de to klassene var så skarpt, at vi nesten kan snakke om to samfunn og to kulturer.

Dette skillet skyldtes ikke bare de forskjellige økonomiske forutsetningene som de to klassene hadde: Skillet ble bevisst søkt utvidet av arbeiderbevegelsen og brukt som et middel til å skape klassebevissthet, ikke minst i forbindelse med 1. mai-feiringen.

De to samfunn markerer seg umiddelbart ved en gjennomgang av Arendalsavisenes omtale av 1. og 17. mai-feiringene i 1932: Mens Arbeiderparti-avisa Tiden hadde store oppslag om 1. mai-feiringen før og etter, nevnes den bare i små en-spaltere i de to borgerlige avisene Agderposten og Vestlandske Tidende. Motsatt har de to borgerlige avisene omfattende referater fra 17. mai-feiringen, mens Tiden har noen små en-spaltere som omtaler 17. mai i negative vendinger.

For det første opplyste Tiden at været var dårlig: «Det gikk et voldsomt uvær over store deler av Sørlandet. Det lynet og tordnet, og regnet falt i stride strømmer». I en annen spalte står det riktignok at «Barnetoget var imponerende», men at «borgertoget blir mindre og mindre for hvert år. Var det ikke 3 musikkorps, sangforening og turnforening til å fylle ut, så ville toget være flaut». Og talen for dagen var som sedvanlig tam: «Vi kan jo de talene utenat nu. Det var det sedvanlige pjatt om Eidsvoldsmennenes bedrift, og at alle må feire 17. mai uansett politisk oppfatning».

Mens Tiden avspiste feiringen av nasjonaldagen med noen syrlige kommentarer, hadde naturlig nok både Vestlandske Tidende og Agderposten stort oppslåtte reportasjer fra dagen: «Etter to vakre pinsedager oprandt gårsdagen ennu vakrere enn sine forgjengere», skriver Agderposten: «Sol fra knallblå himmel, en passelig bris til å gi de vakre flagg og farver liv».

Både sogneprest Krogs tale etter barnetoget og overrettssakfører Løvlands tale etter borgertoget blir gjengitt. Løvland kom i sin tale inn på at enkelte mente at «all denne tale om fedrelandet bare er tomme, gammeldagse fraser, som ikke har noen forbindelse med vårt liv, og vår mentalitet». Men disse menneskene hadde ikke tenkt over hva begrepet rommet.

Riktignok var det slik at skiftende tider ville gi 17. mai ulikt innhold: «Jeg mener at det som kreves i vår tid er at den 17. mai først og fremst vies rikstanken og riksinteressene». Dette begrunner han med at til tross for at nye kommunikasjonsmidler har «gjennombrutt de geografiske skillevegger», så har det oppstått nye murer som kanskje skaper enda sterkere skiller: «Vi har fått striden mellem de forskjellige partier og mellem de forskjellige klasser». Foran distriktshensyn, klassehensyn og partihensyn måtte hensynet til riksinteressene stå. Det var dette Tiden reagerte på.

Nei, da var 1. mai-feiringen noe helt annet. Allerede dagen før hadde værvarslingen spådd godt vær og «1. mai oprandt i det vakreste solskinn og dagen igjennem hadde vi det herligste vårvær». Klokken 7 drønnet skuddene fra Vakttårnheia og «vekket alle søvndrukne besteborgere». Men «Arbeidermusikken var allerede før kl. 7 fulltallig utenfor Folkets Hus. Guttene og instrumentene skinnet om kapp og med det røde flagg og festkomiteens formann i spissen ble det en runde i byen på ca. 1 1/2 time».

Utover dagen strømte folk til og demonstrasjonstoget ble en imponerende skue. Aldri før hadde det gått et så stort tog gjennom gatene, minst 1000 deltagere, og på Torget samlet det seg omkring 3000 mennesker. Og dette var ikke skryt. I en nøktern omtale av 1. mai-feiringen skriver Vestlandske Tidende at «Tilslutningen til toget og fremmøtet av publikum ved innmarsjen på Torvet var meget stor».

Under denne idyll lå det imidlertid et dypt alvor. Vi var nå inne i den verste mellomkrigskrisa med 170.000 arbeidsledige i landet. Arbeiderklassen hadde all grunn til å gå i demonstrasjonstog under faner og paroler. Samhold og solidaritet var arbeiderklassens viktigste våpen og dagen før den store dagen hadde Tiden store oppslag med paroler og kampdikt for å få folk til å møte opp:

– Frem til solidarisk mønstring og kamp mot de borgerlige partiers rasering av arbeiderklassens vundne sociale og politiske rettigheter!

– Frem til kamp for klassens frigjørelse fra utbytning og undertrykkelse!

– Frem under fanene hver kvinne og mann!

Men det var noe mer enn de kraftige oppfordringene og det fine været som fikk folk ut på gatene og fram i demonstrasjonstoget 1. mai 1932. Det var faktisk det alternative samfunnet og framveksten av en egen arbeiderkultur som nå for alvor mønstret folk fra arbeiderklassen. I reportasjene fra 1. mai-feiringene i 1932 er det mye som viser det. Tiden skriver at «For første gang merker vi oss arbeideridrettsguttene i toget». I 1931 hadde Rolf Hofmo vært i Arendal og snakket om «Arbeideridrett kontra borgerlig idrett». Det førte til at Arbeideridrettslaget (AIL) Hauk ble stiftet som det første arbeideridrettslag i Aust-Agder. Kort etter ble Aust-Agder arbeideridrettskrets stiftet, med Sigurd Evensmo som første formann. Hensikten var ikke bare at også ungdom fra arbeiderklassen skulle drive idrett. Idretten skulle være med på å bevisstgjøre ungdommen og vinne den for arbeiderbevegelsen.

I 1. mai-toget gikk Arbeidermusikken og på Torvet sang Mannskoret «Kvad». Her var det også musikk av «Samvirkende musikk-korps». Etter møtet på torvet var det fotballkamp på Myrene mellom arbeideridrettslagene «Nordlys» fra Grimstad og «Hauk» fra Arendal. Om kvelden var det fest i Sangerhallen og Folkets hus med sang av mannskoret «Kvad» og annen underholdning. Kanskje var det medlemmer av sosialistiske talekor eller teatergrupper som opptrådte. 1. mai var ikke bare en demonstrasjonsdag for arbeiderklassens rettigheter, den var også en festdag med musikk, sang, leik og underholdning.

Arbeiderbevegelsen i mellomkrigstida var noe mer enn parti og fagforening. Den dannet en egen arbeiderkultur på siden av det borgerlige samfunnet. Den hadde sin egen «nasjonaldag»; 17. mai var borgerskapets dag. Først etter den nasjonale forsoningen som skjedde etter at Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakten i 1935 og ved det nasjonale samholdet som ble skapt i motstanden mot tyskerne og nazistene under okkupasjonen, ble 17. mai hele folkets nasjonaldag. Nå ser det ut til at 1. mai er i ferd med å bli alle partiers demonstrasjonsdag.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-2414, Tiden; PA-2421, Vestlandske Tidende; PA-2822, Agderposten.



Emneord:

Etter 1800,
Aviser,
Politikk,
Klassekamp,
Kyststrøk


Mai-feiringene i mellomkrigstida foregikk under forskjellige faner.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.