Tangen gård og reperbane

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 23. mai 1992

Gården Tangen på Hisøy har vært fremme i mediebildet i det siste: En storm av protester førte til at EB-Eiendoms prosjekt for å bygge ned resterende jordbruks- og friarealer med boliger og kontorer, ble avslått av bygningsrådet. Likevel har bygningssjefen – på eget ansvar? – antydet at selskapene kan prøve seg med «noe reduserte planer».

Selv om Elektrisk Bureau / J. M. Ericsson har bygd med betydelig areal på dette naturskjønne og bemerkelsesverdige sted på Hisøys nordvestre spiss, er fortsatt Tangen gård av stor verdi både i kulturhistorisk og naturhistorisk sammenheng.

Våtmarksområdene er en viktig biotop for mange fuglearter. Gården har badeplasser, løkkefotballområder, båtplasser, prektig bebyggelse, enestående lindeallé, og et naturparkområde med et romantisk familiegravsted fra de gamle eieres tid.

Fra 1400-tallet frem til vår tid har Tangen tilhørt først adel, senere rike arendalsborgere. Gjennom 200 år var reperbanen på Tangen en viktig arbeidsplass, og gården med sin herskapelige bebyggelse var lystgård for eierne. Den nåværende hovedbygning skal være bygd ca. 1720 og er om- og påbygd både på 1700- og 1800-tallet, men kjernen kan gjerne være fra 1600-årene.

I 1737 ble reder og trelasthandler i Arendal Ole Abrahamsen Falch (1676–1756) eier av Tangen. Han var kommet fra Risør, hvor han tilhørte grunnleggerens slekt. På Tangen bygde Falch reperbane, som han i 1742 fikk kongelig privilegium på å drive.

I Det Kongelige Bibliotek i København finnes en akvarell som viser gården og reperbanen slik den sto i Ole Falchs tid rundt 1750. Vi kjenner ikke kunstnerens navn, men han har sørget for å få seg selv med i bildet: Vi ser han sitte i forgrunnen, opptatt av å feste motivet til tegneblokken fra toppen av heia i Vrengen.

Vi ser en velbygget, velstelt eiendom med hovedhus, sidebygning, lysthus, dueslag, hus for repslagermesteren, hus for brannsprøyten og fiskegarnene, og ikke minst: Den uendelige lange reperbanen. Våningshusene er malt lyserøde, reperbanen er okergul.

Den nyanlagte reperbanen nøt godt av høykonjunkturen under den europeiske syvårskrig og senere under revolusjons- og Napoleonskrigene. Den stadig økende koffardiflåten fra Arendal og Nedenes trengte milevis med tauverk til fast og løpende rigg, til trosser, kjølhalings og ankertau.

Falch-slekten(e)s forskjellige grener er vanskelige å finne ut av. Risør-Falchene kom fra Skien. Men også i Drammen var det vel etablerte Falch-er. Repslager Søren Andersen Falch døde på Strømsø 1683. Etter ham fulgte Anders Sørensen Falch (1680–1724) på Strømsø Reperbane, en velholden mann. Har Ole Abrahamsen Falch hatt slekts- og fagforhold til sin navnefelle på Strømsø? Det er svært sannsynlig.

I 1756 overtok Hans Olsen Falch (1710–1768) Tangen. Han var reder og trelasthandler i Arendal, der han var sjef for borgervepningen med tittel borgerkaptein. Etter ham gikk bedrift og eiendom til svigersønnen, tollforvalter og kammerråd Augustinus Ebbell (1723–1795) i Arendal, som 1760 hadde ektet Anne Marie Falch (1740–1769). Tangen fungerte som deres lystgård og sommerbolig. I Arendal bodde de svært standsmessig. Deres flotte, store hus lå der Kallevig senere bygde det som i dag er Rådhuset.

Fra 1795 til 1820 drev Ole Falk Ebbell (1775–1820) gården og reberbanen. Han fikk oppleve toppen av høykonjunkturen, samt depresjonen etter Napoleons fall. Det var ham som i 1807–09 anla den lange lindealléen, som altså fyller 200 år i 2009. De flankerende steingjerdene ble bygd av svenske og engelske krigsfanger. De skulle tjene som brystvern for skarpskyttere, for man fryktet at fiendtlige fartøyer skulle ta seg opp Nidelvens vestre løp og angripe Arendal fra «baksiden». Gravplassen for Ebbell med de inngiftede familiene Dedekam og Harboe ble anlagt samtidig. Den forvaltes av et legat, knyttet til Aust-Agder-Museet.

De private gravsteder ute i skogen var et typisk utslag av romantikkens sentimentale ensomhets- og naturbegeistring. Et tilsvarende var anlagt på Marienlund (Kokkeplassen) for familien Fürst, for Hald-familien på Barbu gård, og for Røer-familien i Ingeborgdalen i Barbu.

I 1838 kjøpte Peter Anton Mangor gården og banen, og var fast bosatt på Tangen. I 1851 solgte enkemadame Mangor, født Juell til konsul Emil Kallevig (1807–1889). Med Kallevigene opprant en ny høykonjunktur. Godt hjulpet av Krim-krigen ble husene satt i prektig stand, gårdsbygningene fornyet, og park og hage sto i flor. Selskapeligheten på Tangen ble stående som et høydepunkt i det arendalske borgerskaps velmaktsperiode før krakket i 1886.

I 1874 Overlot Kallevig reberbanen til sønnen konsul Morten Michael Kallevig (1842–1936). I hans tid var konjunkturene ikke gode, og det gikk tilbake med reberbanen. Ennå verre ble det da sønnen, konsul Johs. Salve Kallevig (1879–1962) kjøpte gården og banen i 1917. I 1931 ble gården solgt. Kallevig beholdt og drev reperbanen, inntil tyskerne eksproprierte den i 1940. Den ble omgjort til – verdens lengste? – hestestall.

I 1961 kjøpte Hisøy kommune hele eiendommen, men videresolgte hovedparten samme året til A/S Elektrisk Bureau. Kommunen beholdt ca. 100 mål, som ble utstykket til boligtomter.

Formelt nedlagt ble reberbanen visstnok først 1966, selv om driften tok slutt i 1940.



Emneord:

1500 til 1800,
Etter 1800,
Bilder,
,
Industri,
Trelasthandel,
Handel,
Kyststrøk


1. Våningshus med brannfri kjeller. 2. Våningshus for repslagermesteren. 3. Reperbane, 164 favner under tak. 4. Drøghus, til å tjære tauverk i. 5. Hampebod. 6. Hus til råtjære. 7. Hus til brannsprøyte og fiskegarn. 8. Hus til folkene på reperbanen. 9. Haven med lysthus. 10. Fehus med have rundt. 11. Oppgang til huset fra vannet. 12. Dueslag.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.