«Blott en gran i skogen»

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 12. juni 1993

Anne Jørgine Gunleiksdatter, eller Jørgine, som folk kalte henne, bodde hele sitt liv på Husmannsplassen Vipekjær under gården Lille Søndeled. Hun var et usedvanlig menneske. «Blott en gran i skogen», ville Nils Collett Vogt ha kalt henne.

I 1878 begynte Jørgine på omgangsskolen på Homme og var ifølge karakterprotokollen svært flink på skolen. Riktignok var det så som så det første året, men etter hvert kom karakterene 1 og 2 oftere fram i skoleprotokollen. Dårligst var hun til å synge, der måtte hun nøye seg med 3-ere. I «Evner» var karakteren alltid 2, meget godt og i «Forhold», eller det vi i dag ville kalle orden, flid og oppførsel, var karakteren 1, «Udmærket godt». De mange 3-ere det første året kan skyldes en viss tilvenningsperiode for boklig lærdom. Eller kanskje fordi hun var relativt mye borte det første året, 27 1/2 dager av et skoleår på i alt 72 dager. Hvorfor? «Hindret ved Uføre» står det i protokollen. Den som i dag tar en tur til Vipekjær vil raskt forstå hva en snøtung vinter kunne bety for en 7–8 års gammel jenteunge. Ned den trange og mørke Vipekjærdalen, over elva ved Breiva og opp de tunge bakkene til Homme. Men med årene ble fraværsdagene færre og færre og karakterene bedre og bedre. I november 1884 ble hun konfirmert.

Jørgine var på mange måter et usedvanlig menneske. Hun var ikke rik på gods og gull slik tippoldefaren Søren Paulsen var. Han hadde vært skipper og var lensmann i Søndeled og Gjerstad fra 1747 til sin død. Da han døde i 1790 var han trolig Søndeleds rikeste mann. Heller ikke gjorde hun seg særlig bemerket, som tremenningen Alv Tengelsen Øren. Han seilte i kaperfart og satt i prisonen i England.

For det meste levde hun for seg selv i Vipekjær, der hun utviklet et helt spesielt forhold til dyr og til naturen. Hun hadde en egen moral som folk flest i dag vanskelig vil forstå, langt mindre leve etter. Det fortelles at en gang i 1930-årene hadde en hubro forvillet seg ned i bebyggelsen på Søndeled. Der satt den lyssky og fortumlet. Ungene drev og gjeinte på den og hadde det moro. Dette fikk Jørgine se og tok dermed resolutt hubroen med de sylkvasse klørne, satte den på skulderen og sa: «Du hører heime oppe i skauen hos meg, du», og forsvant med hubroen på skulderen opp Skolekleiva.

På den tida det gikk ut for Finne på Søndeled gård, hadde hennes far en del til gode for arbeidet gjort på gården. Finne betalte da med gjenstander; stoler og sølvtøy. Heime i stua i Vipekjær hadde Jørgine en fin stol. Det var en rokokkostol fra Finne. Resten sto oppe på loftet og var ikke i bruk. Da hun var kommet opp i årene og skjønte at det ikke ble til noen gifting med henne, tok hun en dag med seg alle kostbarhetene, rokokkomøblementet og sølvtøyet, og dro til byen. I Risør gikk hun til Finnes hus i Urheia, leverte alt vederlagsfritt til familien og sa: «Dette tilhører deres slekt og ikke min slekt». Heime hesja hun potetgras og levde et sparsommelig liv på alle måter.

Idag er det omtrent bare en jordhaug igjen av det lille huset i Vipekjær. Skjult mellom store grantrær må en være lokalkjent for å finne restene. Lenge kunne en på husets dørspeiler se Gøsta Calmeyers første famlende forsøk som kunstmaler. I ruinene sto det en «gang en jernkakkelovn fra Egelands Verk, som kanskje bestefaren, Gunleik Andersen, hadde fått med seg som betaling for arbeid han hadde gjort på Verket. Som guttunge hadde Gunleik vært med på en noe usedvanlig leik. I 1812 ble «Lang Krisian» henrettet på Egelands Verk for drapet på datteren. Deretter ble hodet hans satt på en stake ved Fossebrua til skrekk og advarsel. For å få denne skrekkelige opplevelsen ut av kroppen pleide ungene å leke «henrettelse». Seg imellom bestemte ungene at: Du skal være fogden, du skal være skarpretteren og – du skal være Lang Kristian. En gang ble Gunleik pekt ut til å være morderen. Han var da så liten at han ikke kunne snakke reint. Fortumlet kom han inn til foreldrene og sa: «Det e væst fål me som skal væle Lang Kistian».

Om Gunleik fortelles det også at han ble lei av å se på denne hodeskallen som lå og slang på Verket og som ungene nærmest brukte som fotball. Han tok derfor å murte den inn i en veimur. Gunleik ga Lang Kristian fred til slutt for ungenes spark, slik Jørgine reddet hubroen mange år seinere.



Emneord:

Etter 1800,
Arkiv,
Kvinner,
Skole og læring,
Kyststrøk,
Innlandsbygder


Anne Jørgine Gunleiksdatter Vipekjær (1869–1945).


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.