Brudefølget drager forbi

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 31. juli 1993

Konservator Gisle Midttun skrev i verket «Setesdalen» utgitt av Norsk Folkemuseum 1919, at rosemalingen kom svært sent til dalen, og fikk langt mindre betydning enn i Telemark og Hallingdal. Før 1800 var bare ølboller og en og annen kiste rosemalt. Først rundt 1850 begynte man å rosemale «skap og kvile» på innerveggen i stuene, – da med en rosemaling som var nærmest importert fra Vest-Agder og Telemark. Særlig sterk var påvirkningen fra Fjotland i Vest-Agder. Gutorm Eftestøl var en av de kjente og dyktige malerne der via Åseral kom til Setesdal. Lystige brudefølger var et av Eftestøls typiske motiver.

Av Eftestøls skole er trolig arbeidene til rosemaleren Even eller Eivind Torkjelson Lande (1758–1833) i Bygland.

Denne ualminnelige evnerike og virksomme bonden inntar en sentral plass i folkekunstens historie i Setesdal. Men de biografiene som hittil er skrevet om ham: Eivind N. Landes artikkel i «Bidrag til Agders historie» I, 1914, og O. A. Aalholms i Aust-Agder-Arv 1963–64, går ikke særlig grundig inn på hans virke som maler. Han var en bondehøvding som hadde mange yrker og talenter: Spillemann, rosemaler, smed, skrivefør og formuleringsdyktig selvlært jurist, tømmermerker for handelshuset Mørch, odelsbonde med tre gårder i Bygland, og eidsvollsmann i 1814. Aalholm antyder at han som tjenestegutt i Heddal i Telemark kan ha lært av Ola Hansson – men det ser ikke slik ut etter arbeidene hans å dømme. Midttun nevner Olav Aanonsen Reiårsdal som en mulig læremester. Bevarte arbeider av Eivind Lande er datert fra 1792 til 1830.

Når fellesferietiden setter inn med dårlig vær, ser vi at folk strømmer til museene, og da kan vi plutselig oppleve sjeldne ting. Som da en dag i juli i år Aust-Agder-Museet ble overrakt en praktfull ølbolle fra Skjevrak i Bygland, trolig malt av Eivind Torkjelson Lande, i 1819.

Den har i nyere tid tilhørt Arendalslegen Sam. Høyer (f. 1866) som i 1891 etablerte sin privatpraksis her i byen. Fra ham gikk den til datteren Julie (1897–1983) og hennes bysbarn, juristen Oscar Smith (1895–1991). De var bosatt i Oslo, hvor arvingene etter fru Smiths ønske nå har forært bollen til Aust-Agder-Museet.

Det er en stor og velbevart bolle, hele 52 cm. i diameter. I bunnen innvendig har den en stor «telemarksrose» i rødt og blågrønt med svart kontur mot beige bunnfarge. På sidene innvendig bollen rundt toger et lystig brudefølge fra bryllupsgården til kirken, der presten står og tar imot. Et par – bykledte? – folk står og ser på. Maleren lar tilskuerne tale: «De bønder er like saa toske, som de fornemme siger».

Først i følget kommer spillemannen, derpå tre svære karer i røde vester, sølvknappede kufter, fellte (plisserte) knebukser av svart vadmel, – hver med brennevinsflaske i hånden. Det er kjøgemesteren og de to brudesveinene. Her står «Alle Mand, Hey naa, menninne mee», «Dei tro kara». Så kommer brud og brudgom hånd i hånd. Han er i samme drakt som sveinene, hun har rød brudestakk og lad på hodet. Teksten lyder «Brudgom hey brud», «Husk tu skal veræ sveyne», «Skjaa dei kiem bruræ». Bruden følges av to brudekoner i røde stakker, og bitte små, hvite lad eller topper på hodet. Tekst: «Brukaana».

Nå følger bryllupsgjestene i tette grupper. Mennene i gråkufter, kvinnene i svart stakk og grønne kufter. Unggutten sist i følget er allerede full, og mister hatten sin. Han har nettopp forlatt våningshuset på bryllupsgården et staselig tohøgds hus med vinduer og grønnmalt kledning.

Innvendig langs munningsranden står det vanlige verset: «Der drak en Bonde af mig i nat, han tabte bort baade Hansker og Hat, Nu ligger Bonden alt om kuld, endnu staar ieg paa Bordet fuld: G. G. D. S. 1819.»

På munningsrandens utside får vi så endelig vite hvem «G. G. D. S. er: Hey lystig at svinge, mens Jute staar paa Fioren lad klinge, lad Skaalene gaa, siger ieg: Gro Gunder datter Skevrag Anno 1819.»

Men hvem kan «Jute» – på Byglandsfjorden – mon være??

I Reidar Bollings gards- og ættesoge for Bygland (1952) får vi vite at Gro Gunnarsdatter Straume fra Straume i Bygland kom til Skjevrak, der hun giftet seg med den barnløse enkemannen Olav Grundeson Skjevrak (1755–1820). I dette ekteskapet fikk hun datteren Gunhild (1817–25), som døde åtte år gammel. Gro arvet Skjevrak etter sin mann, og giftet seg snart etter med Mikkjel Skomedal og flyttet da til ham på Skomedal. De fikk i 1828 sønnen Sveinung Mikkjelsen, hvis etterkommere satt på Skjevrak til ut i 1890-årene.

Hvorfor Gro skaffet seg den flotte bollen akkurat i 1819, er ikke godt å vite. Den sto vel på bordet i mannens gravøl i 1820, og da hun feiret bryllup med Mikkjel.

Det finnes ikke noe portrett av Eivin Torkjelson Lande. Men det ble sagt at han hadde spilt til dans i sytti brylluper. Den Spillemannen han har malt først i brudefølget, kan vi vel regne som et karikert selvportrett?

En bolle som kom til Norsk Folkemuseum i 1894 (NF 44-94) og er malt av Eivind Lande i 1809, viser brudefølget til hest, og har et mer alderdommelig preg enn den fra 1819. Kanskje er 1809-bollen inspirert av Reiårsdal, mens 1819-bollen er inspirert av Eftestøl? Rosemalingens historie i Aust-Agder har mye upløyd mark!


Referanser til KUBENs samlinger

Gjenstand: AAM.24590



Emneord:

1500 til 1800,
Etter 1800,
Museum,
Håndverk


«Nu ligger Bonden alt om kuld, endnu staar ieg paa Bordet fuld.»


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.