Gyldenløves gruver

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 15. mars 1993

Ulrik Fredrik Gyldenløve har, som mange vil kjenne til, spilt en viktig rolle i Norgeshistorien, både som stattholder og hærfører. Mindre kjent er hans rolle som «privatkapitalist» og energisk entreprenør.

Som greve i Larvik grevskap sto Gyldenløve for en omfattende næringsvirksomhet innen trelasthandel, skipsfart og – ikke minst viktig – jernproduksjon. Fritzø jernverk, som var en del av grevskapet, ble i løpet av Gyldenløves tid bygd opp til å bli det største jernverket i Norge, en posisjon det hadde helt fram til nedleggelsen i 1868. For Gyldenløve var grevskapet først og fremst ei inntektskilde, som ga «fyrstelige inntekter» ifølge historikeren Øystein Rian. Og jernproduksjonen sto for en betydelig del av det totale overskuddet i grevskapet; på begynnelsen av 1700-tallet for så mye som halvparten – rundt ti tusen riksdaler i året, en pen sum i de tider.

Statskontrakter

En viktig årsak til Fritzø-verkets suksess var de gode kontaktene Gyldenløve hadde innen kongefamilien og statsadministrasjonen. Siden han var sønn av en konge og bror til en annen, og dessuten innehaver av et av de høyeste embetene i Danmark-Norge (stattholderskapet) var det vanskelig å overse ham når staten skulle bestille jernprodukter.

Men dette er neppe hele forklaringen på suksessen. For å drive et verk av Fritzøs størrelse måtte man ha tilgang på råvarer av god kvalitet og i tilstrekkelige mengder. Trekull fikk man fra de store skogområdene i nærheten av Larvik, men malm fantes det svært lite av innenfor grevskapet. Og her kommer gruvene ved Arendal inn i bildet. Allerede før grevskapet ble opprettet hadde Fritzø verk fått malm fra gruver i arendalsdistriktet. Det heter faktisk i verkets privilegier fra 1689 at «hidindtil ingen anden Ertzgrube til Fritzøe-Verk har været end Braaste-Gruber udi Arendahl». Det er ikke sikkert dette kan tas helt bokstavelig, men det forteller ihvertfall at gruvene på Bråstad hadde stor betydning for verket.

Båseland

Strengt tatt var det bare Båseland verk i Holt (forløperen til Nes) som skulle ha rett til gruvedrift ved Arendal på denne tida. Dette henger sammen med at malmforekomstene lå innenfor Båselands nærområde («sirkumferensen», som det ble kalt) og innenfor dette området hadde Båseland enerett til malm, trekull og tjenester fra bøndene. Men i 1672 ble det gjort uttrykkelig unntak for Fritzø verk når det gjaldt rett til å skaffe seg malm i dette området, noe som sikkert hang sammen med at Gyldenløve nå hadde overtatt verket.

På dette tidspunktet eide ikke Fritzø eller Gyldenløve noen eiendommer i arendalsdistriktet. Ansvaret for gruvedriften ble også i stor grad overlatt til andre. Flere kjøpmenn/redere i arendalsdistriktet var involvert i drift av gruver og salg av malm på denne tida.

Men på slutten av 1680-tallet startet Gyldenløve en systematisk kampanje for å skaffe seg større kontroll med malmressursene. I denne kampanjen gjorde han maksimalt bruk av sin sentrale posisjon og de gode kontaktene han hadde innen statsadministrasjonen.

Statsapparatets tyngde

Kampanjen startet med at Gyldenløve sikret seg eiendomsretten til Bråstad gård (dvs. hele det området som har felles gårdsnummer). Dette skjedde, såvidt jeg har kunnet bringe på det rene, uten bruk av direkte tvang.

Men deretter tok Gyldenløve i bruk statsapparatets fulle tyngde. I 1692 fikk han oppnevnt en kongelig kommisjon som skulle komme med bestemmelser om forholdet mellom han selv og befolkningen i arendalsdistriktet, når det gjaldt gruvedrift og malmsalg.

I kommisjonens instruks ble det vist til at det bare var Båseland og Fritzø som hadde rett til gruvedrift og malmkjøp ved Arendal. Men nå hadde man oppdaget at tolleren i Arendal, Rasmus Christensen, og flere andre arendalsfolk, drev gruver og solgte malm i strid med de gjeldende privilegiene, og uten at de eide eller hadde eierinteresser i noe jernverk.

Spesielt ille var det at malmprisene i den senere tid hadde steget kraftig. (Jeg har mistanke om at det var dette som var den egentlige grunnen til at Gyldenløve nå ønsket å sikre seg bedre kontroll). Dessuten var man bekymret for at skogene ble hogd ut, sånn at det ble mangel på setteved til Fritzøs gruver. Man påsto til og med at det var fare for at Fritzø verk måtte nedlegges, dersom ikke hogsten kom under kontroll.

I Gyldenløves favør

Kommisjonen fikk i oppdrag å avgjøre hvem som skulle avstå gruvene sine til Gyldenløve, hva prisen på malmen skulle være dersom noen fikk lov til å fortsette gruvedriften og i tillegg hvilke plikter bøndene i nærheten av gruvene skulle ha.

Allerede i instruksen var det altså avgjort at det var Gyldenløves interesser som var utgangspunktet for kommisjonens arbeid. Dette forholdet gjenspeiles også i kommisjonens sammensetning; den besto av fogden i Nedenes, Christian Torup, og lagmann i Kristiansand, Lars Undal. Torup var en av Gyldenløves lokale representanter og Lars Undal hadde eierinteresser i Båseland verk. Det var derfor neppe noen som ble overrasket da dommen falt i 1693 og den gikk i Gyldenløves favør.

Næringsdrivende

De «anklagede» var tolleren Rasmus Christensen (som drev gruver på Torbjørnsbu), Thomas Ellefsen og Hans Sørensen Tysk (Solborg), Torgrim Christophersen (Klodeborg), Jens Michelsen (Asdal), Valentin Suhm (Lerstvedt) og Corfitz Poulsen (Veding). Flere av disse var blant de fremste næringsdrivende i arendalsdistriktet på denne tida.

Alle sammen måtte overlate gruvene til Gyldenløve, på tross av at flere av dem kunne vise fram mutingsbrev (tillatelse til gruvedrift) fra overbergamtet på Kongsberg. Det skulle være opp til Gyldenløve å bestemme om han selv ville stå for driften eller om han allernådigst ville la de som nå drev gruvene få fortsette. Det ble fastsatt en pris som skulle gjelde dersom malmen skulle selges; vi må anta at den var atskillig lavere enn markedsprisen. Det ble uttrykkelig slått fast at det var forbudt å selge til noen andre, før Fritzø verk hadde fått dekket sitt behov.

Bøndenes plikter

I tillegg ble det fastsatt hvilke plikter bøndene i nærheten av Arendal skulle ha i forhold til Fritzø verks gruvevirksomhet.

En rekke gårder ble pålagt å skaffe setteved til sprengningsarbeidet i gruvene. Eierne ble altså fratatt disposisjonsretten over sin egen skog. De kunne til og med risikere at gruvearbeiderne kom og hogde i skogen deres.

Det ble også gitt pålegg om kjørsel til og fra gruvene, av setteved og malm. Allmuen i Fjære, Øyestad og Froland sogn var pålagt kjørselen til og fra gruvene i Øyestad. Allmuen i Østre Moland hadde de samme pliktene overfor gruvene på Torbjørnsbu.

Bøndene skulle ha betaling både for settevedleveranse og malmkjørsel, men det sier seg selv at prisen må ha ligget under markedspris, siden den ble fastsatt ved pålegg av en kommisjon som representerte jernverkseierne.

Vidtgående rettigheter

Som avslutning på kampanjen gikk så Gyldenløve til innkjøp av to av de eiendommene hvor det var gruvedrift på gang, Torbjørnsbu og Klodeborg. Men at eiendomsretten i seg selv ikke var noe poeng viser det faktum at han straks etter kjøpet av Klodeborg forærte gården tilbake til selgerne (!). Da hadde han riktignok sikret seg en avtale om at eierne av gården skulle arbeide i gruvene, og det var ingen tvil om at Gyldenløve hadde enerett til gruvedrift på gårdens grunn.

Dermed hadde Gyldenløve sikret seg full kontroll med gruvedriften i området vest for Arendal. Han hadde egentlig fått mere vidtgående rettigheter enn han trengte; verken han eller etterkommerne kom til å utnytte dem fullt ut (etterhvert kom mange norske jernverk til å få malm fra dette området, også fra de gruvene som ble tilkjent Gyldenløve).

Men de hadde dommen i bakhanda, og de tok den fram, f. eks. når de følte at andre jernverk ble for nærgående (dommen ble bl.a. brukt til å hindre at Froland verk skulle få trekulleveranser fra sitt nærområde, da dette verket ble opprettet i 1763).

To hundre år

Fritzø verks «malm-imperium» i arendalsdistriktet kom i hovedsak til å bestå av gruvene på Bråstad, Torbjørnsbu, Klodeborg og Lerstvedt. I perioder sto disse gruvene for 80–100 % av det totale malmforbruket ved verket. Takket være Gyldenløves «kampanje» hadde Fritzø verk sikret seg tilstrekkelige malmressurser for store deler av sin produksjon gjennom to hundre år.

Det sier forøvrig noe om kvaliteten på de gruve-eiendommene Gyldenløve sikret seg kontrollen med, at på to av gårdene, Bråstad og Klodeborg, har det vært jerngruvedrift helt opp i våre dager. På Bråstad ble ikke virksomheten innstilt før i 1975.  



Emneord:

1500 til 1800,
Gruver, jern og metall,
Industri,
Politikk,
Kyststrøk


Ulrik Fredrik Gyldenløve (1638–1704) har spilt en framtredende rolle i norgeshistorien, som stattholder og hærfører. Som eier av Fritzø jernverk har han også spilt en viss rolle i arendalsdistriktets gruvehistorie.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.