Kontakt English Kontakt oss English Nyhetsbrev
Tekststørrelse-ikon
PC: Hold Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hold Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Oppdageren som ikke reiste til Arendal

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 18. desember 1993

Hadde det gått som ildsjelene bak Arendals Museum ønsket, ville Carl Sophus Lumholtz, den «glemte» norske oppdagelsesreisende som nå trekkes fram i OL-rampelyset, blitt den første heltids konservatoren i museets historie. Istedet dro han ut i verden og ble en verdensberømt antropolog og oppdagelsesreisende, men glemt (midlertidig) i sitt eget fødeland.

Og når det kom til stykket fikk ikke museet noen heltids konservatorstilling i det hele tatt. Arendals Museum ble opprettet i 1832, i den mest dynamiske fasen av Arendals kulturhistorie. Man var tidlig ute; bare i Bergen hadde det blitt opprettet en lignende institusjon her i landet før dette tidspunktet. Ved hjelp av gaver fra byens borgere – og ikke minst sjøfolk i utenriksfart – bygde museet nokså raskt opp en betydelig samling.

I likhet med de fleste andre museer på denne tida var Arendals Museum temmelig forskjellig fra de lokalmuseene vi er vant med idag. Den lokalhistoriske delen av samlingene utgjorde bare en liten del. Vel så viktig var den zoologiske (dyr), mineralogiske (steiner) og etnografiske (om jordas folkeslag). Man kan faktisk godt si at museet hadde et globalt perspektiv.

På 1880-tallet ble det gjort flere krafttak for å heve standarden på museet. Det ble bevilget store beløp til ordning og systematisering. Samlingen av dyr ble forøket ved at man fikk byttet til seg en del av Universitetets dubletter. Man brukte også penger på utsmykning; maleren Louis Moe fikk i oppdrag å lage en allegorisk frise til etnografi-salen.

Gymnaset

Men av størst betydning var det nok at virksomheten ble flyttet over i nye, tidsmessige lokaler, da gymnasbygningen på Tyholmen ble ferdig i 1881. De som planla gymnaset tenkte stort; det er helt tydelig at tanken var å skape et lokalt senter for undervisning, forskning og folkeopplysning. Og for at museet skulle komme til sin rett i en sånn sammenheng, trengte man en fast, heltids konservator.

Sommeren 1884 mottok museumsdireksjonen et brev fra zoologen Robert Collett, som foreslo at Arendals Museum skulle ansette den lovende vitenskapsmannen Carl Lumholtz i en sånn stilling. Det er trolig at henvendelsen fra Collett ikke kom helt overraskende på direksjonen. Robert Collett var den blant de norske vitenskapsmennene som hadde best kontakt med Arendals Museum på denne tida; det var bl.a. han som hadde ordnet med Universitets dyre-dubletter og han hadde flere ganger vært på besøk ved museet. Forslaget var sannsynligvis godt forberedt, og også avtalt med Lumholtz på forhånd.

Tilbake fra Australia

Lumholtz hadde akkurat såvidt kommet tilbake fra sin første «oppdagelsesreise», da museumsdireksjonen mottok brevet fra Collett (som var Lumholtz’ fremste støttespiller i det norske vitenskapsmiljøet).

Lumholtz hadde vært på reise i Australia, for å samle inn materiale til norske museer og samlinger (særlig dyr og planter) og for å knytte kontakter med australske vitenskapsmenn. Men han hadde også benyttet anledningen til å foreta en ekspedisjon ut i den australske «bushen»; på tross av advarsler fra de hvite hadde han tilbrakt et års tid sammen med australske urinnvånere.

Dette var starten på det som kom til å bli Lumholtz’ livsgjerning – studiet av «primitive» folkeslag. Det var også utgangspunktet for det ryet han etterhvert opparbeidet seg, i Norge også, gjennom foredragsvirksomhet og bokutgivelser (inntrykkene fra Australia kom ut i bokform under overskriften «Blandt Menneskeædere»).

Grep muligheten

Men i 1884 hadde ikke Lumholtz «valgt» livsgjeming; han var like opptatt av dyr og planter, som av mennesker; og ryet hans var fortsatt beskjedent. Han var en typisk «coming man», og direksjonen for Arendals Museum fortjener all ære for at de øyeblikkelig grep muligheten, da de fikk forslaget fra Robert Collett.

De forsto med en gang at Lumholtz hadde den kombinasjonen av solid faglighet og vitenskapelige kontakter, som Arendals Museum hadde behov for, hvis man skulle utvide virksomheten og legge seg på et høyere nivå. Og i løpet av knapt to år klarte direksjonen å styre ansettelsen gjennom det offentlige apparatet, en virkelig bragd med tanke på at man var avhengig av både kommunens og Stortingets godkjennelse. Staten hadde signalisert at det kunne være aktuelt med statsstøtte dersom Arendal kommune garanterte for et minst like stort beløp. Den kommunale garantien gjaldt ikke en direkte bevilgning, men et årlig beløp museet kunne regne med å få bevilget fra Arendals Samlag for Brændevinshandel (vinmonopolet var på den tida ei lokal melkeku).

Som vedlegg til søknaden om statsstøtte fulgte anbefalingsbrev fra Collett og hans kollega, fiskeforskeren G. O. Sars. Sars mente generelt at «Almenaand og Oplysning vil kunne fremmes og viktige Bidrag komme Videnskaben tilgode ...», men nevnte også spesielt at museumskonservatoren ville kunne dra nytte av det som foregikk ved den utklekningsanstalten for saltvannsfisk, som nylig var blitt opprettet ved Arendal (forløperen til Flødevigen Forskningsstasjon).

Takket nei

Men to år kan være en lang periode i et menneskeliv, og da Lumholtz i april 1886 mottok det formelle tilbudet om ansettelse, var det skjedd ting i livet og karrieren hans som gjorde at det ikke lenger var aktuelt å takke ja til en konservatorpost ved et provinsmuseum, nesten uansett hvor godt forholdene ble lagt til rette. Lumholtz var nå fast bestemt på å bli vitenskapsmann fullt og helt, selv om han faktisk ennå ikke hadde bestemt seg for hva slags vitenskap det skulle dreie seg om.

I brevet hvor han takket nei til stillingen, henviste han til at det ikke fantes egen preparantstilling ved museet; dessuten var det for dårlig plass. Men det viktigste var at konservatorjobben ikke lot seg kombinere med den forskningen han ønsket å foreta innenfor emnet «Saltvannfiskeriene». Han nevnte også at han hadde planlagt ei reise til Nord-Amerika, for å holde foredrag, men også for å studere saltvannfiskeriene der. Det var denne reisa som var utgangspunktet for Lumholtz’ karriere som oppdagelsesreisende og antropolog, som førte ham til Mexico, Borneo osv.

Skjebnesvanger

Avslaget fra Lumholtz var sikkert en stor skuffelse for direksjonen og museets venner, ikke minst fordi Stortingets bevilgning var gjort avhengig av at det var Lumholtz som fikk konservator-stillingen. I denne situasjonen er det ikke så merkelig at man nølte litt, selv om det i ettertid er lett å se at denne nølingen ble skjebnesvanger, for Arendals Museums framtid, og for kulturlivet i Arendal i sin alminnelighet.

Man hadde på ingen måte gitt opp saken, men det gikk noen måneder før stillingen igjen ble lyst ledig. Og da kom det en annen hindring i veien, som gjorde at det ikke ble aktuelt å ansette noen annen person i Lumholtz’ sted. Det var det berømmelige Arendalskrakket som rammet byen og distriktet i 1886. En øyeblikkelig konsekvens var at bevilgningene til kunst og kultur ble skåret kraftig ned. Kommunen vedtok – inntil videre – at man ikke lenger så seg i stand til å garantere for konservatorposten. Dermed gikk statsstøtten også i vasken.

Suleng

I årene framover ble det vanlig at konservatorstillingen var bi-jobb for en av lærerne ved gymnaset. Først i 1953, ble det opprettet en egen fylkeskonservatorstilling ved Aust-Agder-Museet. Først da kunne et menneske vie hele sin arbeidskraft til oppbyggingen av et profesjonelt museum i Arendal.

Og Carl Lumholtz dro ut i verden og ble berømt, men glemt i sitt eget fødeland, inntil OL på Lillehammer. En av de gymnaslærerne som hadde konservatorstillingen som deltidsjobb var forøvrig Ingebret Suleng, den norske oversetteren av Charles Darwins hovedverk «Artenes Oprindelse». Suleng hadde gått på Lillehammer Latin- og Realskole samtidig med Lumholtz og han begynte som lærer ved den høyere skolen i Arendal i 1881.

Var det noen forbindelse mellom de to? Det vet jeg dessverre ingenting om. Mens Sulengs tilstedeværelse i Arendal gir en liten pekepinn om at det kunne ha utviklet seg et naturvitenskapelig miljø i tilknytning til gymnaset og museet.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-2065, Aust-Agder-museets arkiv, D02/L0006 og L0030, Arendals Samlag for Brændevinshandel.



Emneord:

Etter 1800,
Museum,
Kyststrøk


Portrett av Lumholtz fra boka Blandt Menneskeædere 1888.


Carl Sophus Lumholtz, opprinnelig fra Lillehammer, var påtenkt som den første heltids konservatoren i Arendals Museums historie. Sånn kom det ikke til å gå. Lumholtz ble istedet en verdensberømt oppdagelsesreisende, og når det kom til stykket ble det ikke ansatt noen heltids-konservator i Arendal i det hele tatt. Foto: Wikimedia Commons.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.