Provinsialmedicus Friederich von See

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 23. oktober 1993

9. august 1743 tiltrådte dr. med. Friederich von See stillingen som provinsialmedicus i Christiansand stift. Det var den første offentlige distriktslegestilling som ble opprettet i Norge. Den omfattet Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder og Øvre Telemark.

I 1743 tok stiftamtmannen i Christiansand stift, grev Heinrich av Reuss (1742–1746), et initiativ overfor kong Christian VI om at det måtte bevilges penger til avlønning av en «habil Provincial Medicus og Chirurgus» i Christiansand Stift. Bakgrunnen for initiativet var at «der i Stiftet grasserede adskillige smitsomme Sygdomme» og at det ikke fantes en eneste habil medisiner til å behandle de syke. Den direkte foranledningen til at Reuss ønsket å få tilsatt en provinsialmedicus var den såkalte «radesyken», som særlig forekom i de vestlige deler av stiftet.

Stiftamtmann Reuss foreslo at stillingen som provinsialmedicus skulle tilsettes med en lege fra Tyskland. Reuss var selv tysk adelsmann og greve av det lille fyrstedømmet Reusz i Thüringen. Men i juli 1743 besluttet Christian VI at det medisinske fakultetet i København skulle foreslå en person som kunne utnevnes til provinsialmedicus og kirurg i Christiansand stift, og som «ufortøvet» skulle reise til stiftet for å ta seg av «den fattige og gemene Almue».

Radesyken

Radesyken var særlig utbredt i de sydvestre deler av Norge mellom 1710 og 1850. I 1709 var smitten angivelig kommet til Stavangerområdet med et russisk orlogsskip som overvintret i en havn i nærheten av Stavanger. «Paa dette Skib havde det været endel ryggesløst Mandskab, som søgte Conversation med de norske Quindekjøn der i Havnen og omgrænsende Gaarde». Omtrent samtidig skal det ha ligget en dansk ostindiafarer i nærheten av Egersund, og som brakte sykdommen med seg dit. Den ble derfor også kalt Egersundsyken.

Samtidens medisinere var usikre på hva radesyken egentlige var. Noen antok at den var en form for lepra (spedalskhet), andre at det var en venerisk sykdom komplisert med skjørbuk. Også i ettertid har det vært tvil om sykdommens egentlige karakter. Med sikkerhet kan det ses bort fra at det var lepra, også at det var en hudlidelse som bare skulle ha opptrådt i det sydvestlige Norge. Man antar at skjørbuk kan ha vært medvirkende, men ikke bare det.

Det mest sannsynlige er at radesyken var en tertiær epidemisk syfilis som opptrådte i en fattig og utarmet befolkning. Betegnelsen radesyke kommer av det gammelnorske ordet rada, som betyr slett, stygg, ussel eller slem. Det antas at radesyken forsvant omkring 1850/60. Den viktigste årsaken til det var sannsynligvis endringer i folks levemåte og en generell bedring i kostholdet og hygienen. Dessuten ble diagnosen radesyke erstattet med tertiær syfilis.

Provinsialmedicus

Som provinsialmedicus ble Friederich von See tilsatt. Han var født 31. oktober 1702 i Italia, der hans far var kaptein i de danske tropper som deltok i beleiringen av Mantova. Han fikk sin utdannelse som kirurg i København og tok doktorgraden i medisin ved universitetet i Harderwijk i Holland i 1739. Han fikk en årlig lønn på 300 rdl., som skulle utlignes på stiftets kjøpsteder og fogderier.

9. august 1743 tiltrådte von See stillingen som provinsialmedicus med bosted i Kristiansand og hele stiftet som distrikt. Mest sannsynlig reiste von See straks til Egersund, slik kongen hadde bestemt. I et senere brev til stiftamtmannen (datert Arendal 4. okt. 1751), skriver han at han som provinsialmedicus hadde vært i Egersund i 1743 og fra februar til juli 1744 i Stavanger amt, også da særlig i Egersund. Der hadde han foranstaltet opprettelse av et lasarett og sørget for medisinering og forpleining av pasientene.

Hele stiftet alene

I 1744 klaget von See til kongen over at det var ugjørlig for en person alene å overkomme hele stiftet. Han søkte derfor kongen om at det måtte tilsettes to, eller i det minste en «bequem Person» som han kunne sende til de lengst bortliggende steder i stiftet. Dette ble avslått. Men han fikk tillatelse til å «anatomere Delinquenters eller Fangers døde Legemer».

Det ser ut til at von See nå oppholdt seg i Arendal. Under et besøk stiftamtmann Reuss gjorde i byen høsten 1744, klaget von See til stiftamtmannen over at det i hele stiftet fantes bare en provinsialmedicus, nemlig ham selv, at han ikke hadde noen reisegodtgjørelse og at han nærmest måtte hente sin lønn hos fogdene. Reuss skrev til Rentekammeret og ba om at lønnen måtte bli utbetalt til von See uten avkortelse til faste tider på året, slik reskriptet av 10. april 1744 bestemte. Dette kan ha satt fart i innkrevingen, for noe senere meldte kst. byfogd i Arendal og Risør, Jacob Geelmuyden, at von Sees gasje nå omsider var innkommet fra de to byene.

Brev fra Arendal

I april 1745 klaget von See over «Een omløbende Empericus navnlig Bielke», som drev kvakksalveri i Arendal. Det finnes flere brev fra von See som er datert i Arendal, blant annet fra 1751 og 1761. Dessuten finnes det brev fra hans hånd skrevet i Stavanger, Egersund, Christiansand og Risør.

Dette gir først og fremst uttrykk for at von See fulgte sin instruks og reiste rundt i stiftet i medfør av sitt embete. Frithjof Foss skriver i Arendals Byes Historie at von See i hans Arendalstid bodde i samme hus som kunstmaleren Jean Neuwert på Tyholmen. Hvor lenge vites ikke, men han var til stadighet i byen og ifølge Foss finnes det regninger som viser at han ble brukt som «kommunelege» og at han hadde stor praksis i byen. Her kom han i konflikt med Casper Caspersen Kruuse, som var apoteker i Arendal fra 1766, fordi von See brakte med seg sitt eget apotek. Mot dette protesterte Kruuse overfor Notarius Publicus. Kruuse var kjent for å selge noen røde piller til bruk mot radesyken. Sannsynligvis besto de av et kvikksølvpreparat, som på den tiden var et vanlig legemiddel mot radesyke. Resultatet av kvikksølvkuren var ofte verre enn selve sykdommen.

I stiftstaden

I 1756 kjøpte von See hus av John Smyth i Kristiansand, og som han eide til sin død i 1781. I denne perioden må man anta at von See har hatt fast tilholdssted i stiftstaden. I 1779 ble Johannes Nielsen utnevnt til suksederende lege. Han overtok da den aldrende von Sees plikter og da denne døde i 1781 også hans lønn.

Von See fikk en voldsom død. På et vertshus i Kristiansand forsøkte han å bilegge et slagsmål mellom gjestene. En av gjestene satte da «hans Hoved saa trofast mod et Søm i Væggen, at den gjennomborede Hjerneskallen og Hjernen».

Blandet ettermæle

Von See har fått et blandet ettermæle som lege. Hans helbredelsesmetoder kunne være spesielle. Et eksempel som det refereres til er som følgende: En person kom til von See og beklaget seg over sin vatersott. Von See så pasienten stivt og stirrende lenge inn i øynene og utbrøt så: – Du skal dø, du skal schumwahrhaftig dø i denne natt. Pasienten spurte da blek om det ikke fantes noen redning, men von See bare gjentok at han skulle dø. I redsel løp så pasienten til apoteket som en siste mulighet. Dit kom von See etter ham og ropte: – Du skal leve, nå skal du schumwahrhaftig leve. Nå har du svettet godt, det var intet annet jeg ønsket.

I Arendal ble von See sett på som en «Underdoktor», der han helst pleide de rike og fornemme pasientene. Dette førte blant annet til at han i 1748 ved et kgl. reskript ble pålagt å utføre sine plikter som fattiglege uten vederlag fra disse. Almuen var nok derfor ikke særlig fornøyd med ham.



Emneord:

1500 til 1800,
Helse og sosial,
Kyststrøk


Til illustrasjonen hører følgende tekst (oversatt fra tysk): «Viser hvordan en fordervet stortå blir hugget (eller slått) av ved hjelp av en meisel». Fra professor Heisters lærebok om det nyeste innen kirurgi, Nurnberg 1724.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.