Sølvgruva i Hommskau

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 6. august 1993

Blant de mange sagn som vandrer fra bygd til bygd over hele Norge er sagn om gamle gjenstyrtede og hemmeligholdte sølvgruver. Fra vårt distrikt kjenner vi slike sagn blant annet fra Lunde i Holt, fra Homme i Søndeled og fra Ås og Songedal på Vegårshei. Fra Gjerstad heter det at en mann «var saa lykkelig at faa kikke ned i en revne, dannet mellom de trær, der var fældet over aabningen; han saa da sølvet hang lig istapper under berget.»

Mest kjent av disse sølvgruve-sagnene er sagnet om Sølvgruva i Hommskau. Tallak Lindstøl forteller følgende om dette sagnet:

Eieren av gården Homme drev Sølvgruva i all hemmelighet av frykt for at Kongen skulle få kjennskap til gruva, da retten til sølvforekomster tilfalt Kongen. Etter at Egelands Jernverk ble grunnlagt i 1706, betalte eieren av verket bonden for å styrte gruva igjen, da det ikke var tillatt å anlegge jernverk i nærheten av sølvgruver. Dette gjorde bonden og siden har man forgjeves lett etter den. Mange har lett. Undertegnede også. Ingen har funnet den. Men i motsetning til mange andre sagn, kan det dokumenteres at folk har lett etter denne gruva i 250 år. Første gang Sølvgruva i Hommskau er nevnt i kildene, er i 1739. Da skrev Christian Nagelberg, «svoren Borger i Riget» og Hans Larsen Wigg, «Leutnant haver tient hans Mayest. udj 32 Aar» til Rentekammeret i København:

«Effter som den aller Høyeste Gud haver oplyst os fattige Mænd, og givet os Erfaring om Et sølberg som udj gameltid, Er meget foravbrydet af gamle Bønder som haver beboet gaarden Home, som Er Et mile Vey fra Østre Risøer, og dj beboendis Bønder som nu boer paa Gaarden Home, Ved og af same sølberg og grue men aldelis derfor os haver nægtet, for dj ike Vil give Voris Naadige Konge det til kiende, Effter som same foravbryde grue Er j gieenkastet og forvaret, men dj underligende Huusmænder som os det haver aabenbaret som Er Interesent med os, haver os det under deris saligheds Ed bekræftet at naar det bliver Efter søgt at dj strax fræm Vise stædet naar dj der til bliver tvungen med fængsel.»

Husmennene hadde fortalt Nagelberg og Wigg at bøndene hadde truet med å gjøre dem husløse dersom de fortalte noen om gruva. Bøndene gikk med på å vise dem hvilken skog gruva lå i og etter nærmere anvisning fra husmennene, skriver Nagelberg og Wigg at de fant fram til selve gruva. For å bringe dette budskapet framfor Kongen dro Nagelberg og Wigg til København. Brevet ovenfor er datert i København 3. august 1739. 12. august skrev de til Kongen og fortalte i ydmyke vendinger at de kunne «aabenbare skulte ting, som Kand være Landet og Riget til stor Floer og Herlighed». Her ba de om at Kongen ville «Ordenere os tvende oplyste ærsprøvere fra Kongsberg.»

Kongen reagerte raskt. Allerede 16. august beordret han Overbergamtet på Kongsberg til å undersøke saken og i oktober ankom Einfahrer Anders Mortensen Lyng og Oberstiger Knud Willemsen til Risør, der de tok kontakt med Nagelberg og Wigg. Sammen med husmennene Andes Jonsen, Erick Jonsen, Friderich Nielsen og Peder Svensk befor de skogen der Sølvgruva skulle være. Dagen etter ble oppsitterne på Homme, Olle Alfsen, Tingel Olsen, Torjus Olsen og Tor Kittelsen, under «Troeskabs Eed» avkrevd svar på om de hadde nærmere opplysninger om hvor gruva var. Men de svarte at de «i deres lefvende tid aldrig hafver seet eller vist af nogle gamle gruber eller Sølf Ertzer, mens vel efter gamel Talle, fra gamle Dag af, hafver hørt, saadan Talle hafver gaaen blant folch.»

De bergkyndige gjorde grundige undersøkelser i Hommskau og rapporten forteller i detalj hvor det ble tatt steinprøver. Er man godt kjent i området, lar det seg stort sett gjøre å følge samme rute i dag. Jeg skal nøye meg med ett eksempel.

Den siste prøva som ble tatt beskrives slik:

«Under fieldet framviste de een Berg Kolle, ungefehr saa Stoer som een afdrifver Ofn (ovn benyttet til å skille bly og sølv), hvor udj fantes et guartz Nyre.»

Det er ikke vanskelig å gjenfinne denne karakteristiske kollen. I den finnes blykrystaller, som ukyndige kan ha forvekslet med sølv.

Men bergfolkenes rapport ble negativ. Det fantes ikke «der i Egnen nogen anvisning til Bergmands forhaabninger paa alle de Stæder man baade søgte, og hvor mand af angifverne blef foreviste». Saken ble henlagt ved kongelig resolusjon 15. desember 1739:

«Siden denne af Hans Larsen Wiig og Christian Nagelberg gjorde angivelse er af Ober-Bergamtet bleven undersøgt og befunden at være af ingen værdj, saa henlægges samme sag hvorpaa ej videre er at reflectere.»

Men sluttet folk å reflektere over den skjulte Sølvgruva i Hommskau. På ingen måte, folk fortsatte å lete og fabulere om hvor gruva kunne befinne seg. Særlig var leteaktiviteten stor i de vanskelige mellomkrigsårene.

Den mest kjente skjerperen fra da var Ole Jonsen Askekjær. Like ved den gamle postveien fra 1600-tallet, i skråningen ned mot Kroktjenn, bygde han seg en stol av steinheller. Her satt han og funderte over skattens hemmeligheter. Stedet kalles enda «Ole Jonsens Stol». Når folk spurte om han fortsatt lette etter Sølvgruva, svarte han: «E hær funnen». Selv har jeg som sagt lett.

Er det så bare «tøv og tant» eller «Løgn og forbannet Dikt»? Da blir spørsmålet: Hvorfor skulle bøndene på Homme true med å gjøre husmennene husville om de røpte gruvas beliggenhet? Og hvorfor ville ikke borgerne i Risør hjelpe Nagelberg og Wigg i deres leiting etter gruva? For meg synes det innlysende at såvel bøndene som husmennene må ha kjent til ei gruve som angivelig skulle inneholde sølv, eller i det minste ha vært overbevist om at den fantes. Bøndene hadde all grunn til å holde den skjult. Ble den kjent ville Kongen ha beslaglagt den. Da er det logisk slik sagnet forteller det: Bøndene ble betalt av jernverkseieren for å holde den skjult.

Selv har jeg selvsagt mine teorier om hvor gruva ligger skjult. Men skal man røpe det? Er ikke sagnene og folks fantasering og muntlige tradisjoner rundt Sølvgruva i Hommskau en mer kostelig gave?


Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1319, Lokalia, L0194 (Homme Søndeled, gnr. 50)
Boksamlingen: Tallak Lindstøl: Stamtavler, væsentlig fra østre Nedenæs. Kristiania, 1882. (Ref.



Emneord:

1500 til 1800,
Gruver, jern og metall,
Kyststrøk


Et Sølverberg med Forvarte Sølver-Gruue som er udbræcket for mange 1000, men Er os oplyst og Wiset af Husmænderne, men Bønderne diølger det for deris Skiøne Gaard- og Eiendeller. Gaarden Home med underligende Husmands-Pladser, Møller og Sagebrug.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.