Strid om Tromlingene

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 6. juli 1993

På begynnelsen av 1200-tallet foregikk det et lite sjøslag i området ved østerenden av Tromøya. To birkebeinerskip ble overrasket av en overlegen styrke baglere. Det ene skipet ble jaget opp på Skinnfelltangen i Flosta; det andre på Tromlingene.

De fleste birkebeinerne ble drept, står det i sagaen, som ikke ofrer flere ord på det slaget, men som i tillegg forteller oss at Tromlingene på denne tida var et viktig møtested langs skipsleia.

Det er utvilsomt sagasus over Tromlingene. Også de mange gravrøysene på øya bidrar til et sånt inntrykk. Men vi må ikke glemme at Tromlingene gjennom mesteparten av sin historie har hatt en langt mer prosaisk oppgave enn å være kirkegård for krigere og småkonger. Øya hadde en viktig funksjon i forbindelse med det utstrakte «mangesysleriet» som foregikk på utsida av Tromøya i gamle dager. Her hadde bønder og strandsittere jakt-, fiske- og beitemuligheter; her kunne de hente tang og berge vrak.

Men selv om Tromlingene har spilt en mer tilbaketrukket og lokal rolle de siste fire–fem hundre årene, har det ikke bare hersket fred og fordragelighet i forbindelse med øya. Snarere tvert i mot.

Her skal vi se nærmere på en rettssak som fant sted for to hundre og seksti år siden mellom grunneierne og oppsitterne på Alve og Skare. Tvisten gjaldt hvem som hadde råderetten over Tromlingene, og dommen har hatt betydning helt opp i vår tid.

Bakgrunnen for rettssaken var denne:

Våren 1733 hadde oppsitterne på Skare, på eget initiativ, satt opp et steingjerde midt på Tromlingene. Hensikten var å markere at Skare-folket oppfattet området øst for dette gjerdet som deres eiendom. Samtidig hadde de gjort forberedelser til å sette ut laksegarn ved en av fiskegrunnene i nærheten.

Fra Alve-folkets synspunkt var dette en kraftig provokasjon. De oppfattet det nemlig sånn at det var de som hadde full råderett over hele Tromlingene. Dette var en rettighet de mente å ha hatt «fra ældgamle tider», noe Skare-folket selv hadde bekreftet, ved at de tidligere hadde pleid å betale landslott til eierne på Alve, når de hadde fisket ved Tromlingene.

Steingjerdet hindret dessuten bufeets frie ferdsel på øya. Den gang som nå ble Tromlingene brukt som beiteland. – For å få en slutt på det de oppfattet som et alvorlig inngrep i deres rettigheter, stevnet Alve-folket oppsitterne på Skare for retten.

Fra Skare-folkets synspunkt – sett fra Skarestranda så å si – ble saken oppfattet på en annen måte. Oppsitterne på Skare kunne ikke akseptere at Tromlingene, som lå rett utenfor deres egen gård og strand, og som lå et godt stykke øst for Alve, skulle tilhøre Alve-folket. De forlangte derfor en grenseoppgang, for å vise at den delen av Tromlingene de hevdet å ha råderetten over (den østre) befant seg innenfor Skare-gårdens grenser. De utfordret dessuten Alve-folket til å legge fram eiendomsdokumenter, hvis det var sant at det var de som hadde eiendomsretten til øya.

Retten ble satt på Alve 2/5 1733. Straks etter åpningen bega man seg til Tromlingene, for å foreta befaring og avhøre vitner.

Det første vitnet var Christopher Anderssøn, 71 år gammel, fra Brekka. Han fortalte at så lenge han kunne minnes hadde Tromlingene vært brukt av «alle oppsittere» (det er litt uklart hva han mener med dette, men jeg oppfatter det sånn at det gjelder folk fra alle gårder i nærheten), men – og det er viktig – han hadde alltid spurt Alve-folket om tillatelse når han skulle sette ut dyrene sine på øya. Den samme praksisen, å spørre om tillatelse, hadde vært fulgt i hans foreldres tid. Han hadde dessuten aldri hørt at det tidligere hadde vært noen rettsstrid om råderetten over Tromlingene. Øya hadde alltid «hørt Alve til».

Grenseskiller

De andre vitnene bekreftet stort sett det Christopher Brekka hadde fortalt. I tillegg fortalte to oppsittere fra Skare at de hadde gitt fra seg noen laks til Alve-folket, i forbindelse med at de hadde hatt garn stående ved Tromlingene. Dette hadde de gjort for at laksegarnene skulle få stå i fred, men også vitnene fra Skare måtte medgi at de hadde hørt at Tromlingene alltid hadde tilhørt Alve. Men øya ligger øst for Alves eiendeler, føyde de til.

Det er ingen tvil om at Skare-folket var kommet på defensiven, etter at vitnene hadde avgitt sine forklaringer og ingen av dem hadde benektet at Alve-folket hadde hatt råderetten over Tromlingene. Skare-folket prøvde nå å få saken til å dreie seg om hvor grenseskillene i området gikk. Det ble satt opp et signalmerke på land ved skillet mellom gårdene Sandå (som ligger mellom Alve og Skare) og Skare, for å vise at steingjerdet på Tromlingene fulgte dette skillet. Skare-folket innrømte at det var de som hadde satt opp steingjerdet fjorten dager tidligere.

Som et siste mottrekk ba Skare-folket om å få saken utsatt, sånn at de kunne føre flere vitner. Men alt dette var spilt møye. Retten fant at saken var godt nok belyst, og at spørsmålet om grenseskillene var uvesentlig for en avgjørelse om råderetten.

Da dommen falt gikk den fullstendig i Alve-folkets favør. Det ble avgjort at «bemelte Øe Tromlingen, fremdelis (skal) følge og tilhøre Alvegaards Eyere, som en fri og frelst Eyendom ... til Brug og Raadighed».

Begrunnelsen var at vitnene hadde godtgjort at Tromlingene hadde tilhørt Alve-folket i mer enn «dobbelt hevds åringer» (ifølge loven var tyve år tilstrekkelig til å få hevd). Og siden Skare-folket ikke kunne legge fram dokumenter som viste det motsatte, og ingen hadde påstått at det hadde foregått rettsstrid om dette spørsmålet tidligere, var saken, ifølge loven, helt klar.

Det var for så vidt Christopher Brekka som hadde avgjort saken med sin hukommelse og høye alder. Retten hadde festet lit til de muntlige vitneprovene. Alve-folket hadde ikke vært i stand til å legge fram noe dokument som beviste eiendomsretten. Men alt tyder på at deres framstilling av saken var korrekt. Tromlingene nevnes ihvertfall i flere skattelister og manntall på 1600-tallet, som en «tilliggende plass» under Alve. Siden eiendomsforholdet er såpass gammelt, kan man være fristet til å gjette på at det virkelig går tilbake til arilds tid. I så fall kan det fortelle at Alve-gården må ha hatt en sterk stilling på utsida av Tromøyas østerende i gammel tid.

Alve-folket fikk nå et rettskraftig dokument, som har vært juridisk holdbart helt opp til nå. Men det betyr ikke at stridsspørsmålet var ute av verden for evig og alltid. Det må alltid ha virket urimelig, og pussig, at Tromlingene ikke tilhørte de gårdene som lå nærmest (Sandå og Skare). Og mulighetene til attåtnæring og matauk i og i nærheten av Tromlingene må ha vært så betydelige, at fristelsen til å bryte eller omgå loven har vært stor.

Med jevne mellomrom opp igjennom tidene har derfor Alve-folket vært nødt til å ta fram avskriften av dommen fra 1733. Noen ganger har det kanskje vært nok å henvise til dommen under private samtaler, andre ganger har man vært nødt til å tinglyse dokumentet eller få det lest opp på i kirkebakken. I 1753, 1766 og 1804, og kanskje flere ganger, er Alve-folkets rettigheter blitt kunngjort på nytt, på grunnlag av den gamle dommen.

Den hittil siste rettsstriden om Tromlingene foregikk i 1987, i forbindelse med opprettelsen av et våtmarksreservat og fuglelivsfredningsområde på øya. I det tilfellet var det grunneierne og staten som møttes i rettssalen, for å få avgjort størrelsen på erstatningsbeløpet.

Vi skal ikke gå nærmere inn på denne saken; bare nevne at dommen fra 1733 var en av forutsetningene for at grunneierne kunne hevde sine rettigheter (forøvrig et eksempel på at det kan lønne seg, også økonomisk, å ta vare på gamle dokumenter!). Selv om Tromlingene nå er en del av Skjærgårdsparken, og øya er blitt fugle- og våtmarksreservat, er fortsatt Alve-folket part i saken, når øyas framtid skal bestemmes.



Emneord:

1500 til 1800,
Gårder og plasser,
Landbruk,
Fangst og fiske,
Kyststrøk


Tromlingene, idag en idyll, før i tida en viktig del av næringsgrunnlaget for de som bodde i nærheten. Her beitet bufeet; her satte man ut garn, hentet tang og berget vrak. En viktig ressurs for de som hadde råderetten til øya.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.