125 år siden Hans Aall ble født i Arendal

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 14. november 1994

Et frimerke med en 1700-talls slede på, jubileumsartikler i dagspressen, stor feiring på Folkemuseet og en bok om museets stifter markerer at det i år er 100 år siden arendalsmannen Hans Aall (1869–1946) grunnla Norsk Folkemuseum. Samtidig er det 125 år siden han ble født på Strømsbo gård.

Det er den unge kunsthistorikeren Tonte Hegard (f. 1952) som har skrevet boken «Hans Aall – mannen, visjonen og verket», utgitt av Norsk Folkemuseum 1994. Tonte Hegards fremstilling er god. Hun har greid å få frem det spesielle ved personen Hans Aall. Han var Norsk Folkemuseums far, og Norsk Folkemuseum var hans liv. Fra 1894 til 1946 var museets stifter, museets direktør, og museet selv: Hans Aall.

Fra lokalt Arendals-synspunkt er det likevel ting i boken som både kunne og burde være gjort annerledes. Det gjelder de innledende kapitlene om bakgrunn, barndom og ungdom. Her har Hegard verken satt seg inn i, eller klart å formidle tilstrekkelig klart hva Arendal hadde for Hans Aall både av lyse og mørke sider. Dette hadde hun lett kunnet bøte på om hun hadde kostet på seg en liten Arendalstur før hun skrev.

Det er behov for å utdype og korrigere hennes kapittel om «Unge år 1869–1894» ved å fokusere mye sterkere enn hun har gjort, på den voldsomme kontrasten mellom det sorgløse overklasselivet familien førte i Arendal, – Norges rikeste sjøfartsby – i Christiania, og på lange reiser i utlandet i årene før Arendalskrakket 1886, og den helt forandrede livsførsel og sosiale posisjon som kom etter katastrofen.

Familien

Først noen fakta om familien han tilhørte. Hans Aall ble født på Strømsbo gård den 20. september 1869. Foreldrene var overrettssakfører Diderik Maria Aall (1842–1889) – en yngre sønn på Ulefos Hovedgaard – og Marie Elisabeth Herlofson (1846–1899). Hun var datter av eier av Strømsbo, Nicolai Benjamin Aall Herlofson og Elisabeth Catharina von Cappelen (begge døde i 1884). Familiene Aall og Herlofson var i 1800-årene sterkt inngiftet i hinannen. Hans Aalls foreldre var tremenninger idet farens farfar og morens farmor var søsken, men foreldrene var fetter og kusine også. Morens søster, Constance Herlofson, var gift med sin tremenning Jacob Aall fra Næs Verk. Dette paret bodde i de gylne årene på Egelands Verk, som Aallene hadde kjøpt i 1852 og drev som underbruk av Næs, og senere bl.a. på Strømsbo. Parets sønn, som også het Jacob Aall, ble gift med sin kusine fra Strømsbo, Ragna Herlofson – en datter av Hans Aalls onkel Axel Herlofson og frue, f. Lund. Ragna og Jacob Aall var med andre ord fetter og kusine også av Hans Aall.

Hans Aall var enebarn. Han var hele sitt liv sykelig og svak av konstitusjon, og fikk en skjermet oppvekst i usedvanlig nær kontakt med foreldrene, trolig i nokså stor kontrast til de viltre og robuste barneflokkene i den store Herlofson-slekten.

Det var da også en oppvekst i et eiendommelig splittet familiemiljø som ble den unge Hans Aall til del:

På den ene siden Mammon, på den andre siden kunsten og vitenskapen!

Hele rikmannskretsen i Arendal var ensidig opptatt av skipsfart, skipsbyggeri, trelasthandel, industri og pengetransaksjoner. Her spilte fru Aalls brødre Axel og Oscar Herlofson en ledende rolle, som endte i katastrofen. På Aall-siden satt man med enorme skogeiendommer under Næs, Egeland og Ulefos med tilknyttet sagbruksdrift og sjøfart. Og for Næs-linjens vedkommende også to jernverk av både lokal og nasjonal betydning.

Hva med kunst og vitenskap? Selv i det temmelig åndsforlatte Arendal var det tross alt noe: Gamlefruen på Strømsbo var tante til maleren August Cappelen, det for tidlig døde geniet. Hans Aalls mor var kusine av Constance Herlofson fra Langsæ Gård som var gift med maleren Barthold Christian Rummelhoff (1844–1892). Rummelhoff var utdannet i Düsseldorf og München under Tidemann, Gude og Morten Müller.

Han var internasjonalt kjent og stilte ut på store utstillinger i København, Berlin, Wien, Paris, London og New York i 1870- og 80-årene. På grunn av sykdom rakk han ikke å utføre den store bestilling av landskapsbilder til Arendal Rådhus i 1891, oppdraget gikk i stedet til Ludvig Skramstad.

Jakt og fiske

Men siden Jacob Aalls tid levde det også på Næs en tradisjon for historiske studier og litterære sysler. På Næs var man også svært opptatt av jakt og fiske og dermed også av zoologi og ornitologi, samtidig var geologi, mineralogi og metallurgi selvfølgelig emneområder ved en bedrift som både drev gruver og jernverk.

Som gutt la Hans Aall seg etter geologi og mineralsamling, trolig nettopp siden Arendal lå i et interessant geologisk område.

Nye tanker

I det hemningsløse jobbetidsmiljø som preget Arendal i 70-årene, var overrettssakfører D. M. Aall med sine innadvendte filologiske, antikvariske og kunsthistoriske interesser og sysler likevel en outsider. Han kom selvsagt med i styret for Arendals Museum. Her innførte han nye tanker, idet han ivret for at museet skulle begynne å samle inn gjenstander som belyste folkekunsten i de indre og øvre bygder. Han interesserte seg for primstavene, for folkesagn, og det lille lokalmuseet hadde en kunstavdeling og en arkeologisk samling. I 70- og 80-årene sto museet for arkeologiske utgravninger bl.a. i Fjære, og Aall ble en ivrig arkeolog. I København knyttet han således forbindelse med den legendariske Worsaae – mannen som «oppfant» begrepene stein-, bronse- og jernalder.

I 1874 tok D. M. Aall initiativet til stiftelsen av Arendal Kunstforening og var foreningens formann så lenge han bodde i byen. Han oppdaget unge talenter som Theodor Kittelsen og Louis Moe og fikk interesserte medborgere med på en understøttelsesordning som hjalp disse frem til Tegneskolen og senere til akademiutdannelse i København eller i München.

Den unge Gerhard Munthe, som sommeren 1880 besøkte Arendal, ble øyeblikkelig fanget opp av overklassens muntre selskapelighet på landstedene rundt Arendal. Men fremfor alt ble han tatt hånd om av D. M. Aall på Strømsbo. Den sommeren var Hans Aall en gutt på 10 1/2 år – senere i livet ble han og Munthe nære venner.

«Onkelen» Chr. Rummelhoff var av sin kones familie blitt hjulpet til stillingen som disponent for Strømsbo Høvleri og Dampsag. En stilling han pliktskyldig virket i uten entusiasme, og som fortrengte malerkunsten for ham.

Tonte Hegard skriver (s. 17) at Axel Herlofson «ledet Arendals Sparebank» og at han «huserte i hovedbygningen på Strømsbo gård».

At første påstand er ruskende gal, er selv hundre år etter krakket åpenbart for alle arendalitter. Det var Aktieselskabet Arendals Privatbank brødrene Axel og Oscar Herlofson hadde opprettet, og som de ved enorme underslag av bankens betrodde midler, ved falsk bokføring, vekselrytteri osv. ledet til konkurs og det følgende kjempekrakk sensommeren 1886.

Axel huserte iallefall ikke i hovedbygningen før foreldrenes død 1884. Han bodde med sin store familie i «Axelhus» (på den nåværende yrkesskolens tomt) i det nye villastrøket østenfor hovedgården. Boren Oscar holdt til i «Oscarsborg» som senere ble fylkesmannsbolig. Villaene var oppført i 1870-årene og tegnet av tidens førende motearkitekt, Paul A. Due i Kristiania. Begge er forlengst revet. De var storslagne hus i sveitserstil.

Det stemmer at Aalls en tid bodde på «Gården», men tradisjon i Herlofson-familien forteller at de siden bebodde en av de små sveitservillaene ved riksveien under Gåsåsen: Herlofsons kalte lenge huset for «Aalleteina»!

Studier

Økonomisk uavhengig som han var, tok D. M. Aall ikke sin sakførerpraksis i Arendal særlig alvorlig. Vinteren 1873–74 bodde han med kone og sønn i København hvor han drev arkeologiske og kunsthistoriske studier. Fra høsten 1876 bodde familien to år i Christiania, hvor D. M. Aall samarbeidet med professoren i kunsthistorie Lorentz Dietrichson. Aall ivret for opprettelsen av en kobberstikk- og håndtegningssamling knyttet til det nyåpnede Skulpturmuseet (som senere ble Nasjonalgalleriet) og tilbød museet både sin egen, og Arendals Museums kobberstikksamling som grunnstamme.

I 1880 flyttet Aalls til hovedstaden for godt. De kjøpte seg en statelig murvilla i Incognitogaten 26. Om sommeren ferierte de på Strømsbo, Næs og Ulefos. Om vinteren reiste de i utlandet. Hans Aalls skolegang ble noe oppstykket, og på grunn av sykdom var han til dels lenge fraværende.

Arendalskrakket

På side 26 omtaler Tonte Hegard Arendalskrakket slik:

«Høsten 1886 ble Arendal rammet av et stort økonomisk krakk. Byen hadde slått seg opp på sin seilskuteflåte og klarte ikke å møte utfordringene i den gryende dampskipsperioden. I høykonjunkturen var det dessuten skjedd uheldige disposisjoner i byens bankvesen.

Krisen trakk annen næringsvirksomhet med i dragsuget og skapte nød og arbeidsløshet for hele Arendal.

Konsekvensen av Arendalskrisen var at det aller meste av Marie og D. M. Aalls store formuer gikk tapt, og D. M. Aall solgte også deler av sin kunstsamling. Som en følge av krakket ble eiendommen Incognitogaten 26 overtatt av naboen i etasjen under.»

Her er hele tragedien feid under teppet.

Tonte Hegard nevner ikke med et ord at de «uheldige disposisjoner i byens bankvesen» skyldtes fru Aalls brødres uhederlige spill med innskyternes midler i Privatbanken. Axel Herlofson ble idømt mangeårig straffearbeid i Bodsfengslet. «Revisionsind­beretninger i Arendals Privatbanks og Axel Herlofsons Concursboer» (ved F. E. Blichfeldt, Kristiania 1887) redegjør detaljert for hva de uheldige disposisjoner besto i. Boken nevnes ikke av Hegard i litteraturlisten.

For Hans Aalls vedkommende vet vi at krakket snudde opp-ned på hele hans tilværelse. Det var som om han og hele familien var styrtet ned i en avgrunn, at jorden åpnet seg.

Tapt ære

Skandalen, familiens tapte ære og tapte midler, konkursene, salget av innbo, eiendommer og skip på tvangsauksjoner, ja selv den mirakuløse redning av Strømsbo for familien (ved at svigerfar M. H. Smith kjøpte gården på tvangsauksjon og senere overlater den til sin datter Thora, gift med Oscar Herlofson) – må ha vært like traumatisk for Hans Aall som det var for fetteren, senere o.r.sakfører og eier av Strømsbo, N. B. Herlofson. Hans var på forhånd stam, sykelig og overbeskyttet. Dette gjorde ikke saken bedre!

Hans Aall kom ikke med glede til Arendal før mange, mange år senere.

Men han var slektskjær. Særlig god kontakt hadde han med sin fetter, N. B. Herlofson på Strømsbo. «N. B.» var – nettopp på grunn av fortiden – en til det pinlige rettlinjet, hederlig og korrekt person, og sterkt historisk og familiehistorisk interessert. Overfor Arendals Museum ble museumsdirektør Hans Aall en alltid velvillig og hjelpsom faglig autoritet og støtte. Da lektor Albert Ugland var ansatt som museets konservator på deltid i 1927, søkte han om å få hospitere på Norsk Folkemuseum for å sette seg inn i museumsfag i ett semester. «Pappa Aall» tok seg faderlig av sitt unge bysbarn, og Ugland omtalte alltid Aall med respekt og glede.

God støtte

Direktøren ved Folkemuseet var en god støtte for Arendals Museum og for Ugland da det lille bymuseet i 1930-årene tok mål av seg til å bli et «Folkemuseum for Arendals by og Aust-Agder Fylke» etter mønster av museene i Drammen, Skien og Kristiansand. Fylkesmuseene dukket nå opp – ikke som konkurrenter, men som lokale supplementer til det riksdekkende Norsk Folkemuseum. Aall hadde tidligere etter evne motarbeidet f.eks. Maihaugen og lignende «konkurrenter» til offentlige bevilgninger, interessante hus og anlegg, og gjenstander fra by og bygd. Men da Norske Museers Landsforbund ble etablert, og det ble umulig selv for Aall å undertrykke andre museers vekst, gikk han lojalt inn for fylkesmuseene.

Da Arendal kommune i 1938 stilte Langsæ gård til disposisjon for byggingen av det nye fylkesmuseet, var alt forarbeidet utført av Aall og Ugland i fellesskap.

De første tegningene til museumsbygning ble laget av Aall, Ugland og Norsk Folkemuseums arkitekt Georg Eliassen. Det lignet Drammens Museums murbygning og var tegnet i en behersket klassisme. Det skulle selvsagt være et branntrygt murbygg. Sveitservillaen, oppført for Hans Herlofson i 1858, måtte rives: «D-d-den b-b-brenner en dag!» erklærte Aall.

Krigen og okkupasjonen førte til at huset ble stående. Da endelig museets byggeplaner kunne realiseres i 1956–57, var det kommunal husmorskole i den gamle Herlofson-villaen. Derfor ble Aust-Agder-Museet oppført på uthusenes tomt på gården.

Som ved en skjebnens ironi står i dag Langsæ gårds hovedbygning bevart som et staselig monument over nettopp det arendalske overklasselivet før krakket, som Hans Aall helst ville glemme. Hans Aall mistet sin far allerede i 1889 (tre år etter krakket). Moren døde ti år senere, i 1899.

I 1901 giftet Aall seg med den syv år yngre, vakre og intelligente Emma Lund. Ekteskapet var barnløst, og fru Aall døde allerede i 1908. Senere levde Hans Aall bare for Norsk Folkemuseum.

Han var en mester i å finne utveier for å realisere den plan for Norsk Folkemuseum som han alt ved grunnleggelsen i 1894 hadde satt seg fore. Tonte Hegards skildring av hvordan han tross vanskelige tider og mange slags hindringer klarte dette, er ypperlig.

Ildsjel

Den ensomme og innesluttede mannen som stammet og som ikke hadde noen fullført høyere utdannelse, var på sitt felt en ildsjel og et geni.

Han etterlot seg – ikke bindsterke verk – men landets største kulturhistoriske museum, til belysning av nordmenns liv og historie gjennom århundrene.

Uten forkleinelse for A. C. Houen og andre arendalitter som det jubileres for, må man innrømme at Hans Aalls innsats står i en særstilling.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Hegard: Hans Aall – mannen, visjonen og verket (ref.)



Emneord:

Etter 1800,
Bøker og trykksaker,
Museum,
Kyststrøk


Hans Aall, Norsk Folkemuseums grunnlegger, fotografert på sin 60-årsdag i 1929.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.