Vannhjulene i Barbuelva

Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet
Agderposten 16. august 1994

Barbuelva renner fra Langsæ til Barbubukt. Idag er det få som legger merke til denne lille elva. En gang skaffet den Arendals befolkning det daglige brød, bokstavelig talt, ved siden av at den gjorde mye annet nyttig arbeid. Den ga også Arendal det første elektriske lys.

Biltrafikken preger Barbudalen i dag. Dalen er trang: Veien, de fire rundkjøringene og jernbanestasjonen er de dominerende elementene i landskapet. Barbuelva renner nesten umerkelig fra Langsævannet til Barbubukt, dekket av kratt og trær, murkanter og overbygginger. En gang var den en viktig kraftkilde for Arendals håndverk og industri. Mange hjul har den drevet på vel en kilometers elveløp gjennom fire fall fra Langsævannet til Barbubukta. Over 34 meter faller vannet på denne strekningen. Fallene i Barbuelva lå lett tilgjengelige, nær sjøen og nær en by. Nærheten var en ressurs i seg selv i en tid da energi ikke kunne overføres over store avstander slik som i dag. Vannkraften kunne bare utnyttes ved elvebredden, eller nær ved denne.

Hvordan kan vi vite?

I dag er det «asfalt og betong» som dekker Barbudalen. Mølledriften er det få spor etter, bortsett fra noen møllesteiner som ligger der. Heldigvis er det noen som har vært interessert i Barbus historie tidligere. Sven Oftedal var en av dem, og han skrev ned mye av det han kjente til, bl.a. om mølledriften i Barbudalen. Han gjorde også arkivstudier og skrev om Barbu jernverk. Omkring 1930 skrev han en serie artikler om lokalhistoriske forhold for Vestlandske Tidende. Brinck Tange skrev lokalhistorie om Langsæ og Barbu, gårdene han eide, på 1700-tallet. Det er selvfølgelig mange andre kilder også, ikke minst bildemateriale og kartmateriale. Et kart over Langsæ og Barbu fra 1735 er av spesiell interesse.

Vi følger Barbuelva

Nå skal vi følge elva fra Langsæ og nedover Barbudalen. Elveløpet begynner rett ved siden av dagens Langsækryss. Der finner vi «hovedstemmen» som regulerer Langsævannet og Longumvannet, og det øverste lille vannfallet. Denne øvre delen av elveløpet har forholdsvis lite fall. Så rant elva utfor, med et fall på vel 15 meter ned til sletta der jernbanestasjonen ligger i dag. Der gikk det naturlige elveløpet i store kurver før elva nådde fram til det trangere partiet ytterst i Barbudalen. Derfra er det 6 meters fall ned til Barbubukta. Det var øvre og nedre del av elva som kunne brukes til drivkraft. Langsævannet og Longumvannet er et naturlig stort vannmagasin. Med minimal regulering kunne man lagre og seinere tappe ut en kraftreserve. Sundet mellom de to nevnte vannene, Råna, måtte reguleres for å kunne utnytte denne kraftreserven fullt ut. Ifølge de kilder jeg har gått gjennom ser det ut til at en slik regulering først skjedde på 1800-tallet. I 1876 ble det utført gravinger og oppført steinmurer på sidene i Rånasundet, forteller Oftedal. Disse arbeidene gjorde det mulig å tappe mer vann fra Longumvannet i tørketider.

Hovedstemmen i Barbuelva lå ved Langsævannet. Videre nedover elva var det to mindre stemmer eller demninger. Den første vi møter på vår vei nedover langs elva ligger rett ved siden av City Renseri. Den andre lå nedenfor jernbanestasjonen, der dalen er på det smaleste. Denne nedre stemmen måtte selvfølgelig vike plass i sin helhet da jernbanens havnespor ble anlagt kort etter 1900.

Stemmene måtte vedlikeholdes og fornyes med visse mellomrom. Brinck Tange skriver i 1789 om alt han utrettet som eier av Langsæ fra 1751 og Barbugård fra 1765. Begge stemmene i elva måtte han fornye, de hadde begge store lekkasjer. Faktisk var lekkasjene så store at man tidligere ikke kunne drive møllene i elva fra slutten av mai til september.

I 1896 ble hele hovedstemmen ved Langsæ revet ned og bygd opp igjen. Utnyttelsen av kraften i Barbuelva har ikke gått uten konflikter. Mesteparten av elveløpet går over en eiendom, nemlig Nedre Barbugård. Men elveutløpet og øvre del av elva hører til Langsæ. Noen tider har det vært samme eier av de to eiendommene, andre ganger var det to ulike eiere. Den mest alvorlige konflikten var kanskje i 1874. Da ble Langsæ mølle solgt på auksjon til lensmann Lobes i Øyestad. Det første han gjorde var å stenge av vannet til den nedre del av elva, slik at Stormøllen lenger nede måtte stanse, skriver Oftedal. Lobes eide Langsæ Mølle noen uker og tjente gode penger på å selge den videre til eieren av Stormøllen som så seg nødt til å kjøpe også Langsæ Mølle.

Konflikter må det også ha vært mellom mølleeierne og bøndene på gårdene med jorder ned mot Longumvannet. På Longum-gårdene gikk det flere ras etter reguleringene av vannet i 1870-åra.

Det Barboeske Jernverk

Dette første jernverket i vårt distrikt var lokalisert etter tilgang på malm, trekull og vannkraft. Barbuelva ga drivkraft til blåsebelgene som hørte til masovnen og til hammerverket. Det er tegn som tyder på at det var nettopp den øverste del av Barbuelva som drev masovnens blåsebelg. Brinck Tange gir klar beskjed om at masovnen har vært plassert ved hovedstemmen ved Langsævannet, et sted der fallhøyden var ca. 2,4 meter. Nær ved denne var fremdeles å finne – 100 år etter jernverksdriften – slagg fra jernsmeltingen. Slagget har form som glassaktig stein, og mange av leserne har sikkert lagt merke til det samme slagget rundt omkring på Nes jernverk, særlig mye ved siden av masovnen. «Slagghaugen» var også et stedsnavn som ble benyttet om en lokalitet øverst i Barbudalen 100 år etterat jernverket var nedlagt. På kartet fra 1735 finner vi «Den nedfalne Masovn» på vestsiden av elva, rett nedenfor hovedstemmen.

Brinck Tange forteller videre at jernverkets smie, dvs. hammerverk med vanndrevne jernhammere, lå ved det aller nederste fallet i Barbuelva, nesten nede ved Barbubukt. Han påstår å ha funnet herde-essen under et jordlag på to fot da han anla mølle på stedet. På Nes jernverk finnes bevart et hammerverk med den samme teknologi. Der fortelles det til og med at ifølge tradisjonen skal den eldste hammeren opprinnelig ha vært i bruk ved Barbu jernverk.

«Kall-qverner»

Det var flere møller ved Barbuelva på 17- og 1800-tallet. Langsæ mølle, Stampen, Stormøllen eller Turbinmøllen samt Nedre Barbu Mølle nevnes i kildene. En mølle er et ganske omfattende anlegg: En bygning med en eller flere kverner. Kvernsteinene er gjerne 1,5 til 2 m i diameter, og drives vanligvis av et hjul på en horisontal aksel. En møllebygning kunne dessuten inneholde atskillig teknisk utstyr, f.eks. melsikter. Ei bekkekvern er derimot atskillig mindre: Kvernsteinene er mindre og bygningen er mindre. Det tekniske prinsipp for å utnytte vannkraften var annerledes. Bekkekverna drives av en kvernkall, et enkelt skovlhjul på vertikal aksling som er plassert midt under selve kverna. Akslingen overfører kraften direkte fra skovlhjulet til kverna. Ei bekkekvern har selvfølgelig begrenset kapasitet i forhold til ei mølle. Møllene dukket opp der behovet for maling av korn var størst, nemlig i byene.

Når Brinck Tange forteller om da han overtok Langsæ gård i 1751, var det mølle av simpleste sort, med to «kall-qverner» øverst i Barbuelva. Det fantes anlegg med betegnelsen «mølle» utstyrt med to eller flere kallkverner. Kan hende var det en slik mølle med to kallkverner man hadde øverst ved Barbuelva. Kartet fra 1735 viser en mølle der Langsæ mølle seinere lå. Litt lenger nede i Elva, der det kalles Stampen, forteller Brinck Tange at det var ei tilsvarende mølle, med «2de Kall-qværner udi et Huus og Simpleste indrettning». Dette mener han var en mølle som tilhørte jernverket i Barbu.

Enda tidligere, før jernverkets tid, har det ganske sikkert vært bekkekverner av den vanlige typen i Barbuelva. Men ingen kilder forteller om dem.

Sager og møller

Brinck Tange eiede i 1760-åra tre møller og ei sag ved Barbuelva. Han overtok ei gammel forfallen sag som lå ved siden av Nedre Barbu Mølle. Denne saga står også tegnet inn på kartet fra 1735. Hvor gammel saga var eller hvor lenge den eksisterte etter Brinck Tanges fornyelse vet vi ikke. Også helt øverst i Barbuelva har det vært sagbruk.

Helt nederst i Barbudalen sto lenge den viktigste av møllene. Her må det ha vært mølle siden en gang på begynnelsen av 1700-tallet. Det sto mølle her i 1735, og i 1765. Den må ha vært ganske stor, for Brinck Tange forteller at den hadde 5 kverner, og hver av dem var drevet av sitt vannhjul. Denne gamle mølla bygde han om i 1767 slik at antall vannhjul ble redusert til to. Antall kverner ble også redusert til to, og det ble installert en sikte, som også var vanndrevet.

I 1830-årene er Nedre Barbu Mølle oppført på nytt, ifølge Oftedal. Da het mølleeieren Hald, og han drev både Nedre Barbu Mølle og Stampemøllen som lå lenger oppe i elva.

Nedre Barbu Mølle ble revet 1887, og da hadde den trolig vært ute av drift i flere år. Da var situasjonen i distriktets mølleindustri blitt en helt annen. «Stormøllen» lenger oppe i Barbuelva hadde vært i drift i mange år.

Langsæ Mølle

Det nest øverste fallet er på over seks meter forteller en kilde fra 1886. Demningen og mølledammen ligger der fremdeles rett ved siden av City Renseri. På dette stedet har Langsæ mølle ligget fra 1700-tallet og fram til ca. år 1900, da møllebygningen ble overtatt av en fargeribedrift. Seinere er det blitt renseri og vaskeri på stedet. Det må være grunnmuren til Langsæ Mølle som i dag står under renseriet.

Brinck Tange forteller at han forvandlet kallkvernene på Langsæ til en moderne mølle. Kraften kom fra to store vannhjul, begge på en diameter over 5,5 meter. Flere grynsteiner, sold for sortering av ulike grynstørrelser, vifter for rensing av gryn, sikter for melsikting, og vanlige kverner for melmaling – alt utstyret var ordnet slik at hver enkelt maskin kunne stoppes eller settes i gang uavhengig av hverandre. Dette skjedde trolig i 1750-åras første halvdel.

Stampemøllen

Stampemøllen lå også i øvre del av Barbuelven. Fremdeles heter det hvite huset ovenfor elva «Stampa». Denne møllen står – såvidt jeg har sett – ikke avmerket på kart, og det finnes ikke noen spor i terrenget. Oftedal opplyser at den sto midt i bakken. Navnet «Stampemøllen» skulle tyde på at det var en mølle til stamping av vadmel. Men det var det ikke, kanskje peker navnet mot en tidligere situasjon. Men ingen har funnet kilder som forteller at det har eksistert en virkelig Stampemølle i Barbudalen.

Det var Brinck Tange som bygde Stampemøllen. Han erstattet den eldste mølle med kallkverner med «Een Complet Mølle, i allemaader indretted som Langsew mølle ...» forteller han. Dette må ha skjedd straks etter 1765.

I 1840-årene het mølleeieren E. F. Hald. Som nevnt drev han både Nedre Barbu Mølle og Stampemøllen. Stampemøllen gjennomgikk atskillige utbedringer i 1844. Hald annonserer for sine møllebruk i 1844 i Vestlandske Tidende. Han forteller om to nye vannhjul ved Stampemøllen, nytt speilflor til sikt, kvern til formaling av tørret bygg og havre, og ikke minst en ny maskin til å sortere gryn i ulike kvaliteter. Den siste var en nyhet han straks ventet fra utlandet. Han understreker at det brukes justerte mål på hans møller, og han lover kundene kvantumsrabatt: Hver fjerde tønne males gratis. Han lover også kundene hurtig service, og den er det ikke nødvendig å betale ekstra drikkepenger for. Hurtig service uten drikkepenger til de ansatte var altså ingen selvfølge i 1844!

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-2701, Fürsts album, kart over Barbu 1735.
Boksamling: Sven Oftedal: «Gammelt og nytt fra Barbu» (ref.); Brinck Tanges «Optegnelser om Barbo» fra 1789 er gjengitt samme sted.
Gjenstander: maleri AAM.B.0804, AAM.B.0805, AAM.B.0806AAM.B.0807, AAM.B.0808, AAM.B.0809, AAM.B.0810.



Emneord:

1500 til 1800,
Etter 1800,
Arkiv,
Bilder,
Kart,
Bygninger,
Industri,
Kyststrøk


Langsæ Mølle var bare en av de mange store og små bedriftene som har utnyttet vannkraften i Barbuelva. Denne mølla lå helt øverst i Barbudalen, ganske nøyaktig der City renseri ligger i dag. Grunnmuren til mølla er der fremdeles, nå som grunnmur under renseriets nederste hjørne mot veien. Her ser vi møllas gavlvegg, der kornet heises opp for å tømmes på kvernene. I ei slik mølle var gjerne krana vanndrevet. Vi ser også Uglands hvite tospann med kjørekaren Lars.


Vannhjulet på Langsæ Mølle var et overfallshjul. Vi ser stemmen i bakgrunnen, med vannrenna fram mot hjulet.


Barbuelva. Her ser vi stemmen rett nedenfor Langsæ Mølle med vannrenne som fører ned til Stormøllen helt til venstre i bildet. Til høyre i bakgrunnen sees Langsæ Mølle.


Nedre Barbu Mølle, tegnet 1846 av Simon Olaus Wolff. Dette var lenge den viktigste mølla ved Barbuelva. NSB’s havnespor går i dag gjennom dette området.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.