Fevikruta i krig i Setesdal

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 31. mai 1995

Se disse unike bildene av Fevikruta fra mai-dagene 1940. Bussen ble rekvirert av okkupasjonsmakten og fungerte som feltsykehus i Setesdal.

Det er sparsomt med bilder som kan fortelle om lokale hendelser under krigen. Det var få som hadde fotografiapparat, og film ble fort mangelvare. For mange var det naturlig nok også om å gjøre å ikke sette spor etter seg slik at tyskerne kunne finne bevis, dersom en drev med illegalt arbeid.

I 1994 leverte Ansgar Nilsen inn Fevikrutas arkiv på Aust-Agder-Arkivet. Sammen med protokoller og dokumenter leverte han også inn en rikholdig bildesamling som ble avfotografert. Blant bildene var det også bilder fra den første delen av krigen, og Ansgar Nilsen kunne fortelle:

– Da krigen kom i april 1940, var Fevikruta godt innarbeidd. Vi hadde fire gode busser og ei melkerute. Men i slutten av april fikk vi klar beordring fra okkupasjonsmakta. Vi måtte møte i Kristiansand med to busser for å kjøre tyskere. Det var Arthur Traalum og jeg som dro. I Kristiansand måtte vi overnatte sammen med 400 soldater som nettopp var kommet til byen.

Til Setesdal

– Tidlig neste morgen kom beskjeden at vi skulle kjøre Røde Kors til Setesdal. På veg oppover dalen overnatta vi på Evje og i Åraksbø. Den 1. mai kom vi til Valle. I Setesdal hadde de norske troppene overgitt seg. Men tyskerne hadde fått melding om motstand i Vinje-svingen. Flere av de norske bussene som nå var i Setesdal, ble beordret til å kjøre tyske soldater til Vinje. Reddalsruta hadde tre busser som måtte kjøre videre. Det ble en hard tur. En av sjåførene opplevde at en soldat som satt helt framme i bussen, ble skutt i kampene ved Vinjesvingen. En arendalssjåfør ble skada av et streifskudd.

– For oss som ble værende i Setesdal, var dette ei merkelig tid. Hele tre uker varte oppholdet i Valle. Vi fikk ikke lov til å ringe hjem, vi var overlatt til de få soldatene med befal som var igjen.

Følte seg som ofre

– Etterhvert kom vi i snakk med tyskerne, og en form for vennskap oppstod. De hadde det heller ikke greit. Det var særlig noen eldre bønder fra Nord-Tyskland vi hadde mest kontakt med. De følte seg som et offer for den situasjonen som hadde oppstått. I den travleste våronna hadde de blitt beordra til tjeneste. Hjemme var det bare kvinner og barn igjen – ville de klare alle gjøremåla? Hva kunne skje med dem?

 – Den norske Hannevig-troppen overga seg i Vinje, og vi kjørte soldater tilbake til Kristiansand. Nå fikk vi lov til å kjøre hjem, «Morgen früh», sa tyskerne. Vi trodde dette betydde at morgendagen var fri, og var glad for det. Men da skal jeg si det ble huskestue! Arthur, som kunne en del tysk, reiste til Kristiansand. Han forklarte at vi hadde tolka ordet «früh» feil, vi skjønte ikke at det innebar at vi skulle stille opp tidlig neste morgen. Det gikk nå greit.

Først med generator

Fevikruta var først ut med å sette generator på alle bilene. Bensindrevne busser ble innkalt. Men det var et svare strev med å skaffe ved til drifta. Vi hadde knottsekker på taket, og måtte fylle ofte. Da så en ingenting, for røyken stod ut. Ja, vi lukta tjære lenge etter krigen var slutt. Gregorius Lauvrak som kjørte for ADS, var uheldig en gang. Det var en guttunge i Lillesand som var så hjelpsom, han kløyv på taket og henta en sekk som han trodde var knott og helte i. Men den stakkars gutten hadde tatt feil sekk, det var sko til tyskerne han hadde på generatoren.

– Krigen var ei hard tid for oss som kjørte. Vi kjørte ruta om dagen, og reparerte og vedlikeholdt om kvelden. Det var stor slitasje på bussene, og det var vanskelig å skaffe deler. Noen ganger var vi ikke i seng før ved 3-tida om natta, og morraruta skulle starte klokka halv seks.

Tyttebærturer

— Lyspunktene under krigen var «tyttebærturene» vi arrangerte. Vi var godt klar over matmangelen, og derfor gjorde vi det vi kunne for å få folk ut på bygdene for å skaffe matvarer. Folk handla det som var mulig å få tak på. Tyttebærturene gikk gjerne oppover mot Åmli. Vi kunne være borte ei uke. Bøndene oppover var greie til å vise folka vi hadde med gode bærsteder. Det var trivelige turer med mange fornøyde mennesker. De var så uendelig glad for litt ekstra mat.

– Den hjelpa vi hadde forsøkt å gi folk under krigen, fikk vi til fulle igjen da krigen var slutt. Vi fikk høre at «Fevikruta, det er vår rute», og folk slutta opp om oss – turer ble det mange av. Så helgeturer og foreningsturer ble det slett ikke slutt på.


Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: DA-1231, Fevikruta.



Emneord:

Etter 1800,
Arkiv,
Foto,
Samferdsel,
Krig,
Fjell- og dalbygder


Fevikruta ble sendt til Setesdal og brukt som feltsykehus i maidagene 1940. Her er det en tysk soldat som får hjelp.


1. mai 1940 kom Fevikruta til Valle med Røde Kors.


Slik så feltsykehuset ut inne i bussen i maidagene 1940.


Fevikruta var første busselskap som fikk generatorer på alle bilene. Den første tida var generatorene uten karosseri. Her står den i Arendal sentrum.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.