Skippere på Larvik-skuter

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 26. mai 1995

Hjemme hos Kristian Lorentzen på Hisøy henger det et flott skutebilde. Det forestiller jakten «Fritzøe» av Larvik, kaptein O. T. Lorentzen. Bildet er virkelig et klenodium – pent å se på og godt bevart – veldig fint i farvene fordi det er malt (speilvendt) på baksida av glasset.

Men det som gjør bildet til en virkelig sjeldenhet – for meg ihvertfall – er at det er det første skutebildet jeg har kommet over, som forestiller ei skute som har fraktet jernmalm fra Arendal til Østlandet. Helt siden jeg for fem-seks år siden begynte å interessere meg for malmfarten, har jeg prøvd å spore opp et bilde av ei skute som gikk i denne farten – jeg har spurt nokså mange og mange har spurt meg om hvordan ei sånn skute så ut. Og hele tida har altså dette flotte bildet, som opprinnelig har tilhørt bestefaren Ole Tobias Lorentzen, hengt hjemme i stua til Kristian Lorentzen.

Malmfarten

Malmfarten foregikk som en slags skytteltrafikk mellom gruvene i Arendalsdistriktet og de mange jernverkene østpå som fikk deler av malmbehovet dekket av malm fra Arendal. Denne farten går tilbake til første halvdel av 1600-tallet og varte – i sin opprinnelige form – til andre halvdel av 1800-tallet. Også i nyere tid er det, som mange vil huske, blitt skipet ut malm fra Arendal, så vi kan godt si at malmfarten foregikk i mer enn tre hundre år.

Mange skippere i Arendalsdistriktet har gjennom århundrene deltatt i denne farten. Særlig på 1700-tallet må den ha utgjort en viktig del av den totale skipsfartsaktiviteten – ihvertfall så viktig som Danmarksfarten, skulle man tro. På 1700-tallet var det flere skippere/redere fra Arendalsdistriktet som hadde faste og langvarige forbindelser med Fritzø Verk i Larvik – Norges største jernverk på denne tida.

«Fritzø-skutene» var gjerne noe større enn gjennomsnitts malmskuter, og mens de fleste Malmskutene gikk fram og tilbake langs kysten, ble disse brukt i en slags trekantfart – fra Larvik til København med jern, fra København til Arendal med krutt og andre varer, fra Arendal til Larvik med malm.

Treschow overtar

O. T. Lorentzen, som var fra Havsøya, men som begynte sin kapteins-karriere som skipperborger i Larvik, deltok rundt midten av 1800-tallet i en «fornyet» utgave av denne trekantfarten. Etter at Fritzø Verk – og hele Larvik grevskap, som verket var en del av – ble overtatt av Treschow-familien i 1835, ble det gjennomført store forandringer, både når det gjaldt produksjon og salg. På 1840- og 50-tallet var verket inne i ei ny glanstid etter å ha «skrantet» kraftig tidligere på 1800-tallet. I 1840 bestemte Treschow'ene seg for å sette igang skipsbygging også – for å bygge opp en egen flåte. Tømmeret til byggingen ble hentet fra egne skoger – ved Larvik, og ved Arendal.

I 1841 sto den første skuta ferdig – det var «Fritzøe», som ble satt inn i malmfarten og ellers brukt på de områdene hvor Treschow-bedriftene måtte ha et fraktbehov – det gjaldt særlig frakt til Danmark, Belgia og England.

«Froland»

I årene etter 1840 ble det bygd mange skuter ved Treschow'enes verft i Vestfold. Flere av dem ble ført av Arendalsskippere (f.eks. Fredrik Jobsen og Terje Thorstensen, begge fra Tromøy – sistnevnte var også skipper på «Fritzøe» ei stund). Også navnene på disse skutene forteller mye om den nære forbindelsen mellom Larvik og Arendal. En malmjakt ble hetende «Klodeborg», en annen «Thorbjørnsbo» – som mange vil kjenne til er dette navn på gruver ved Arendal som Fritzø fikk malm fra. Ei tredje skute het «Froland» – det krever en nærmere forklaring.

– Det har seg sånn at Treschow i 1845 gikk til innkjøp av Frolands jernverk, og fram til nedleggelsene (i henholdsvis 1867 og 1868) ble Fritzø og Froland drevet i «tospann». Fritzø ble sikret råjerntilførsel til sine støpeovner; Froland fikk tilgang på malm av bedre kvalitet (Fritzø kontrollerte nemlig de beste malmgruvene ved Arendal). Gjennom dette kjøpet ble forbindelsen mellom Larvik og Arendal – som går tilbake til midten av 1600-tallet, da Fritzø begynte å få malm fra Arendal – styrket enda et hakk.

Slutten

Kjøpet av Froland illustrerer de optimistiske framtidsvisjonene Treschow og andre jernverkseiere hadde på midten av 1800-tallet. Det var all grunn til å tro at en samkjøring mellom Norges største jernverk (Fritzø) og det jernverket som lå nærmest jerngruvene i Arendalsfeltet (Froland), hadde framtida for seg.

Men utviklingen tok en overraskende vending. De gamle norske jernverkene klarte ikke konkurransen med det billige utenlandske jernet som kom på markedet i andre halvdel av 1800-tallet.

Før århundret var ute var så å si samtlige norske jernverk – deriblant Fritzø og Froland – nedlagt. I 1867 ble virksomheten ved Fritzøs Arendalsgruver innstilt.

Samme år ble masovnen på Froland slukket. Og dermed var det også slutt på den nære forbindelsen som hadde vært i mer enn 300 år mellom Larvik og Arendal – en forbindelse som bl.a. hadde kommet til uttrykk gjennom at Arendalsskippere hadde tatt hyre på Larvikskuter.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1935, Samling av fartøysbilder.



Emneord:

1500 til 1800,
Etter 1800,
Bilder,
,
Samferdsel,
Gruver, jern og metall,
Industri,
Kyststrøk


Ole Tobias Lorentzen og hans andre kone – Hanne Petronelle, opprinnelig fra Høvåg. Ifølge familietradisjonen skal hun ha rømt sammen med Ole Tobias til Antwerpen – ombord i «Fritzøe» – for å gifte seg.


«Fritzøe» av Larvik, malt 1864 i Antwerpen. Skipet var på 27,5 kommerselester (55 tonn). Reder var Fritzø jernverk/Treschow i Larvik. Skipper var på dette tidspunktet Lorentzen fra Havsøya. Foto: KUBEN.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.