Slapp bot for sex utenfor ekteskapet

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 14. oktober 1995

Grevskapet Laurvigen (Larvik) hadde i tidligere tider flere eiendommer i Arendalsdistriktet. Bakgrunnen var at Fritzø Jernverk var en del av grevskapet, og jernverket trengte malm til smelteovnene sine – denne malmen fikk de i stor grad fra gruver ved Arendal.

På Torbjørnsbu gard hadde grevskapet en liten «gruveadministrasjon», med en fullmektig i spissen, som ledet arbeidet ved gruvene og som representerte grevskapets interesser når det var tvistemål eller rettssaker. Fullmektigen sto i nesten ukentlig kontakt med Larvik – dit sendte han sine rapporter om hva som foregikk ved gruvene og på grevenes eiendommer; i retur fikk han detaljerte ordrer om hva han skulle foreta seg – i stort og i smått. 

Nedenfor følger et eksempel på hvordan denne «fjernstyringen» kunne få konsekvenser for de som tilfeldigvis bodde på en av grevskapets eiendommer ved Arendal. (Historien foregikk på 1740-tallet).

Gikk til sengs

Det var i utgangspunktet ingen alvorlig sak; heller ikke etter datidas forestillinger – det skjedde ihvertfall stadig vekk. Men fordi det var penger og prinsipper med i bildet måtte saken gå sin gang, også etter at den ene synderen var død. Jørgen Larsen, en husmann på Naudenes i Øyestad, hadde gått for tidlig til sengs med kona – det vil si før de giftet seg. Dette skulle de ifølge loven bøtelegges for.

Det hjalp ikke at de hadde giftet seg like etterpå; heller ikke at Jørgen døde før saken om «for tidlig samleie» kom opp for retten.

Og siden Jørgen og Gjertrud Toresdatter, som enka het, bodde på en husmannsplass under gården Bråstad, Larvikgrevens eiendom og ifølge greven selv en del av hans føydalgods, var det heller ikke til å unngå at saken ble gjenstand for prinsipielle betenkninger og tautrekninger da den endelig ble tatt opp til doms.

Inntekt til greven

Fullmektig Henrich Connis møtte opp under rettssaken, og hevdet på vegne av grevskapet at bota for det for tidlige samleiet måtte tilfalle greven, som på denne tida var av den gudfryktige typen, så i dette tilfellet var det ikke snakk om noen dobbeltmoral.

Connis begrunnet påstanden sin med at Bråstad (i likhet med Torbjørnsbu) var blitt definert som en del av grevens lens- eller føydalgods, da grevskapet Laurvigen fikk nye kongelige privilegier i 1737. Ei bot for «sex før ekteskapet» skulle under normale omstendigheter tilfalle kongen, eller fogden som kongens representant. Men i grevskapet var greven som en konge, og derfor skulle bota tilfalle ham eller hans representant.

Dette var en selvfølge «hjemme» i Larvik – når det gjaldt grevskapets eiendommer ved Arendal var forholdene mer uklare – derfor var det ved flere anledninger tautrekninger som denne.

Enden på visa i dette tilfellet var at Connis vant saken. Det høye herskapet ble tilkjent bota, som var på tre riksdaler og trettiseks skilling (småpenger – det fikk man knapt kjøpt ei ku for).

Og da saken var kommet så langt, fant administrasjonen i Larvik, som hele tida hadde fjernstyrt prosessen via de ukentlige instruksene til fullmektig Connis, at det nå var på tide å vise litt storsinn. De ga rett og slett beskjed om å ettergi bota, sette en strek over hele saken.

I dette tilfellet var prinsippene viktigere enn pengene.

Hvordan saken ble opplevd for de menneskene den angikk, ikke minst for Gjertrud Toresdatter etter at hun ble enke, forteller kildematerialet dessverre ingenting om.



Emneord:

1500 til 1800,
Gruver, jern og metall,
Politi og rettsvesen,
Kyststrøk


Grevskapet Laurvigen (Larvik) eide og bestyrte flere eiendommer i Arendals-distriktet. Dette kunne få konsekvenser for dem som tilfeldigvis bodde der, også på det helt intime plan.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.