Sponfugler etter russiske fanger

Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet
Agderposten 7. august 1995

Sponfugler og andre gjenstander laget av russiske fanger i Norge er noe av det du kan få se på utstillingen «Austegder i krig» på Aust-Agder-Museet i Arendal.

Den viser også småting laget av norske fanger på Grini. På ferga til Tromøy etterlot tyske fangevoktere eikestokker som ble brukt til å tukte krigsfangene. En av dem har innskåret ordet «Norwegen».

Gestapistens torturredskap, «totenslager» kan du også få se i utstillingen på Aust-Agder-Museet. Det er en utstilling som er verdt å se.

Sommeren 1945 var for mange nordmenn en eneste fredsrus. Men verdenskrigen pågikk fremdeles i Østen. I august skulle amerikanerne slippe sine atombomber over Japan og sette punktum for 2. verdenskrig. Her hjemme var de lovlige styresmakter på plass igjen etter 5 års fravær. Det var utrolig mye å rydde opp i. Valg måtte holdes. Nazistene var fengslet; et rettsoppgjør skulle gjennomføres. Norske hjemmefrontsoldater var oppkledd med engelske uniformer og var fangevoktere for 350.000 tyske soldater – som nå var krigsfanger.

De skulle sendes hjem. Men først skulle alle tyske avdelinger gjennomsøkes etter krigsforbrytere som forsøkte å gjemme seg bort. En del tyskere ble satt til å rydde minefelt. Noen av dem ble drept under dette livsfarlige arbeidet. Det var enda flere som ventet på å få reise hjem: Tyskernes krigsfanger. Ca. 83.000 russere og ca. 2.500 jugoslaver befant seg også på norsk jord.

Sommeren 1945 befant de seg fortsatt i sine fangeleirer, og man forsøkte å gjøre forholdene best mulig der. Helsetilstanden var oftest dårlig. Mange ble innlagt på sykehus.

En forkommen skare

Enda flere hadde de vært: Om lag 17.000 russere og jugoslaver bukket under i løpet av fangenskapet i Norge. De døde av sykdom, underernæring og slit. Nøyaktige tall finnes ikke. All kontakt mellom disse krigsfangene og nordmenn var strengt forbudt av tyskerne. Likevel fikk russerne og jugoslavene mye hjelp fra nordmenn, og den hjelpen ble satt pris på. De fleste russiske og jugoslaviske krigsfangene var i arbeid på tyske anlegg. Det kunne være festningsanlegg, vei eller jernbaneanlegg, eller skogsarbeid. Ofte var de utsatt for en kald beregning: Minst mulig mat og hardest mulig arbeid. De hardeste leirene i Norge sto ikke tilbake for «Nacht und Nebel»-leirene i Tyskland. Det var leirer der tyskernes umenneskelige planer gikk ut på at fangene skulle arbeide seg til døde.

Piggtrådgjerde

Mange nordmenn så de russiske fangenes elendighet og ville gjerne hjelpe, selv om det var rasjonering og man ikke hadde så mye mer enn det man trengte selv heller. Dessuten var det strengt forbudt å gi hjelp.

De tyske leirene lå ofte – men ikke alltid – plassert i norske lokalsamfunn. De tyske soldatene som var fangevoktere kunne identifiseres som «snille» eller «slemme»; noen av dem snudde ryggen til slik at barn usett kunne legge fra seg en matpakke under piggtrådgjerdet, andre benyttet enhver anledning til å la de stakkars russerne få noen slag av stokken. Det var ofte barn som fikk til oppgave å overbringe mat til russerne; det var lettere for tyskerne å se gjennom fingrene med hva barn gjorde.

Ofte ble det gjort på den måten at man gjemte en matpakke på steder en visste russerne ville finne den.

Russisk tradisjon

Russerne på sin side laget småting etter russisk tradisjon som takknemlighetsgaver til sine velyndere. Mest kjent er sponfuglen, den er nesten blitt et symbol på den russiske krigsfangen i Norge. Mindre kjent er leketøyet med tre små fugler på et brett. Fuglene står og hakker i maten, hakkebevegelsen skapes med et lodd opphengt i snorer under brettet. Skrin laget også russerne mange av. Mer spesielle gjenstander finnes også bevart fra disse fangenes hånd: F.eks. sigarettmunnstykker, kosakkhester og malerier.

Russefanger i Barbu

Det var først og fremst i vår nordlige landsdel de fleste av de russiske fangene befant seg ved krigens slutt. Mange av dem ble tatt til fange på Murmansk-fronten. De fleste arbeidskrevende tyske anleggene befant seg også i denne landsdelen. Tyskerne prioriterte vei- og jernbaneutbygging gjennom Nordland – den kjente «Blodveien» var et av disse anleggene.

Men også på våre kanter av landet var det russefanger. Det var leirer på Lista, i og ved Kristiansand, på Evjemoen, på Strømsbusletta i Arendal, på Tromøya, i Gjerstad og i Treungen. Også i Barbu i Arendal var det ei stund en midlertidig leir med russiske fanger.

De stakkars russiske fangene fikk være med på festlighetene i frigjøringsdagene i mai 1945 både i Aust-Agder og andre kanter av landet. I et nummer av Agderposten fra fredssommeren kan man lese at det også i Arendal ble holdt selskap til ære for de russerne som var på Strømsbusletta.

Overløpere

De nordmenn som fikk i oppgave å ta seg av de frigjorte russiske krigsfanger merket til sin forundring at det var store motsetninger mellom dem.

Det viste seg at ikke alle russerne var krigsfanger i egentlig forstand. Noen av dem var «overløpere». En del hadde frivillig overgitt seg til tyskerne uten kamp og kjempet på tysk side mot sine egne. Mange var fra  undertrykte områder eller fra områder som var blitt sovjetiske under den 2. verdenskrig. Det gjelder for eksempel de baltiske land som først ble angrepet og okkupert, deretter innlemmet i Sovjetunionen. Dernest ble de «frigjort» av tyske tropper for en kort stund.

At folk fra disse landene – i sin ytterste fortvilelse – så seg bedre tjent med å samarbeide med tyskerne var kanskje ikke så rart. I mange frigjorte fangeleirer kom det til konflikter mellom de Stalin-tro og de Stalin-fiendtlige krigsfanger. I den forkomne skaren av krigsfanger fantes mange som måtte regne med å bli hardt straffet om de kom hjem til Sovjetunionen. Det skjønte sikkert også de allierte.

Men hvor ille det skulle gå visste ingen. Det var de allierte stormaktene som avtalte hva som skulle skje med krigsfangene fra øst. I vest ønsket man ikke å fø på dem lenger enn nødvendig. Stalin ville ha alle de tre millioner russiske krigsfanger hjem.

Å opponere mot dette kom ikke på tale. I Norge hadde man grunn til å være forsiktig – sommeren 1945 sto fremdeles sovjetiske styrker på norsk jord.

Møtt med bajonetter

Et av hurtigruteskipene transporterte russere fra Nord-Norge til Murmansk. Mannskapene fortalte etterpå at eksfangene ble møtt med bajonetter fra sine egne. For de fleste gikk veien videre til nye konsentrasjonsleirer. De ble strengt dømt av Stalins domstoler. Soldater i Den Røde Arme hadde ordre om å kjempe til døden – å bli tatt til fange var mot ordre. Stalin ønsket heller ikke at de skulle gå rundt og fortelle om sine erfaringer fra Vest-Europa. Atskillige ble henrettet.

Mange adresser var blitt utvekslet før de tidligere krigsfangene reiste hjem. Mange brev ble skrevet fra Norge til venner i Sovjetunionen og Jugoslavia. Fra Jugoslavia kom det svar og forbindelsen med serberne har vart til vår tid. «Blodveien» er filmet i et norsk-jugoslavisk samarbeid. Men fra eksfangene i Sovjetunionen var det få som fikk svar. Mens minnene om krigsfangene fra Jugoslavia er holdt vedlike med jevnlig kontakt, er minnet om de mange flere russerne nesten blitt glemt.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.05280, sigarettskrin; AAM.25426, sigarettmunnstykke; AAM.25436, skrin.



Emneord:

Etter 1800,
Museum,
Håndverk,
Krig


LEKETØY med hakkende sponfugler. Dette leketøyet har Aust-Agder-Museet fått låne av Ole Thorsen i Barbu. Han fikk dette lille leketøyet av en russisk fange da det en stund var fangeleir ved siden av jernbanesporene på kaia i Barbu.


SPONFUGL: Denne sponfuglen har Aust-Agder-Museet fått låne av Andreas Vevstad. Under krigen var han en ung gutt som tjente sine første penger på å dyrke tobakk. Sponfuglen skaffet han seg for litt tobakk, ved byttehandel med en av de russiske krigsfangene i den lille fangeleiren der.


SKRIN: Sigurd Hanssen fra Arendal har gitt dette lille skrinet som gave til Aust-Agder-Museet. Han fikk det som takk for hjelpen fra fanger i Morviga ved Kristiansand.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.