Heksebål i Nedenes len

Maryann Liltved, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 12. november 1997

De fleste av oss tenker kanskje på heksebrenning som noe grotesk og spektakulært som skjedde ute i Europa. Men regnskapene for Nedenes len viser noe annet. Også her i Aust-Agder lot man flammene straffe med jevne mellomrom.

Så langt vår kunnskap rekker i tid og rom, har mennesket hatt relasjoner til overnaturlige krefter. Gjennom ritualer har man forsøkt å skape et forhold til disse kreftene, nyttiggjøre seg kreftene og beskytte seg med dem. Man forestilte seg at trollfolkene både kunne skade og gagne, se fortid og framtid, betvinge elementene, helbrede sykdom og øke fruktbarheten.

Heksetro og trolldom

Inntil kirken skapte et nytt heksebegrep på 1400-tallet, har man hatt et ambivalent syn på de trollkyndige. Deres krefter kunne brukes både positivt og negativt. Man omgikk dem med varsomhet og forsøkte å gjøre bruk av deres positive krefter.

Heksebegrepet, slik det ble forkynt av kirken, var kun destruktivt. Heksen fikk sine overnaturlige evner fra djevelen.

I Europa ble titusener av kvinner brent levende på bål. Også her hjemme ble mange kvinner anklaget og dømt som hekser.

Historien om heksetroen omfatter ellers mye mer enn prosessene og heksebålene. Det som skjedde på 1600-tallet, var at straffene for dem man trodde drev med trolldom og hekseri ble satt i system. De som hadde gått i djevelens tjeneste måtte straffes hardt og ut fra helt bestemte prinsipper. Hekseprosessene i Finnmark i løpet av 1600-tallet er de mest omfattende og brutale i den dansk-norske helstaten. De kjennetegnes ved sin sterke tilknytning til den demonologiske lære. For demonologene var det selve djevelpakten, diabolismen, som var forbrytelsen. Trolldomsmakten eksisterte bare i kraft av en frivillig kontakt mellom Satan og trollkvinnen. Diabolismen gjorde trolldomskriminalitet til den alvorligste blant alle tenkelige forbrytelser.

Man var svært opptatt av demonenes seksualitet. Den franske juristen Jean Bodin har skrevet det mest kjente verket innenfor demonologi. Bodins verk er krydret med en rekke eksempler fra virkeligheten. Her får vi høre om menneskeetende varulver, jordmødre som tar imot padder, prester som døper firfisler, onde ånder som taler gjennom kvinnens kjønnsåpning, heksenes ville fester, kvinner som parterer udøpte barn og om det Bodin betegner som kvinners bestialske begjær.

Både hos Bodin og mange av hans kolleger finner vi utallige kopulasjonshistorier. Heksene kopulerer med Satan og hans smådjevler enten han framtrer som en stor svart bukk, som en mann eller som en mellomting. De seksuelle orgiene når sitt høydepunkt på heksesabbaten. Man trodde heksene kom ridende på kosteskaft til disse samlingene. Kosteskaftene skulle være innsmurt med salve laget av forskjellige urter. Bella Donna var mye brukt i denne sammenheng, fordi den i store mengder kan virke hallusinasjonsframkallende. «Heksene» var ofte svært kyndige innefor urte- og naturmedisin, så de visste nok hva de sa når de la skylda på Bella Donna.

Strenge straffer

Hekseri var en svært alvorlig forbrytelse, men vanskelig å avsløre. Mange jurister ville derfor gjøre hekseri til en unntaksforbrytelse. Det medførte at beviskravene ble senket og at utradisjonelle midler ble tatt i bruk ved bevisførselen. Trolldomskriminaliteten var så grov at det var vanskelig å finne en straff som var streng nok. Halshugging og henging var straffenedsettelse.

Smertene man påførte trollkvinnen ved å grille henne langsomt, kom tross alt ikke opp mot hennes ondskap. Siden hekseri ble sett på som en unntaksforbrytelse, kunne tortur benyttes i langt sterkere grad enn i andre sammenhenger. Intet middel skulle være uprøvd. For å finne ut om en kvinne var heks, ble nåleprøven, vektprøven, søvnhindring, avkledning og vannprøven tatt i bruk. Glødende jernstenger og vannprøven ble flittig brukt i Norge. Prestene sto ofte for avhørene under torturen.

Vannprøven

Vannprøven var det mest ekstraordinære bevismiddel som ble anvendt i de norske trolldomsprosessene. Vannprøven kjennes som gudsdom i flere land siden tidlig middelalder. Prøven bestod i at tiltalte ble bundet på hender og føtter og kastet i vannet. Dersom tiltalte ikke øyeblikkelig sank, ble dette tolket som at vannet støtte mennesket fra seg. Vannet var den hellige dåps rene element. At vannet ikke ville motta mennesket, ble sett på som et varsel fra Gud om at tiltalte var skyldig. Vannprøven var like mye et torturmiddel som et indisium. De anklagede selv var så redde for prøven at de tilstod, om ikke før, så iallfall etter at de hadde den.

Også i Aust-Agder (Nedenes len) ble det brent hekser. Det viser lensregnskapene for 1616–17.

Nedenes Lensregskap 1616–17: «Er giffuedfor en trolldquindes kost wedt nauffuen Lang Anne som har på Nedenes gaard blift indsadt den 19 desembri 1616 for trolldoms konster hun hadde bedreffuet, och bleff hun brenndt den 10. february 1617, der emellum ehr 7 ugger och 4 dage ombh ugger for samme kvindes kost 3 ort 9 s – 41/2 dl 1/2 ort 4 sk.

Ved lige maade giffued for en annden trollquinde ved naffuen Karen Aaesenn udi Lanvig sogen kost 17 jan 1617 febr. brent.

Noch giffuet for Johan Biørnenyers (kone for) kost, som ochsaa bleft indsat her paa gaarden 17. januar for troldomskonster hunn var beschylldet for dømbt aff  bannet 13 febr. straxcch maatte rømme och undvige...

Noch giffuet for en trollquindes kost ved nauffen Dorrete Friisøenn, som her paa gaarden blift ved lige maade indsat den 15. febr. brent 24 febr.

Er giffuet skarpretteren for 3 trollquinders han haffuer brent - 15 dl.»

Det var ikke mye de norske heksene kunne si til sitt forsvar. Som vi ser fra heksebålene på Nedenes, ble det utført tre henrettelser fra 17. januar til 13. februar 1617. Den fjerde slapp unna bålet, men måtte straks forlate sitt hjemsted. Det som oftest skjedde var at den første «heksa» som ble forhørt ble tvunget til å angi flere under den grusomme torturen. Hvem hun da oppgav var helt tilfeldig. Og hva skulle de si? Som oftest visste de at slaget var tapt når de først var kommet så langt.

Var ikke slaget tapt i retten, ville de alltid måtte bære heksestigmaet i samfunnet de skulle tilbake til. De måtte stå ansikt til ansikt med sine egne, som ønsket dem en grusom død, og en dømmende myndighet som ikke ønsket å spille mer tid enn nødvendig. 

«Healing» før og nå

Hvem anklaget hvem? Det var åpenbart forskjellige motiver som førte til at mennesker tok initiativ til å få igangsatt en trolldomsprosess. Ofte var prosessene resultatet av uoverensstemmelser og tretter eller rykter og bakvaskelser som hadde pågått i lang tid. Hun var tyv, voldsmann og morder i samme person. Heksene anklages for forgjørelse av folk, fe og eksistensgrunnlag. Personene som ble rammet var ofte blant de fattigste i lokalsamfunnet, mennesker som hadde brukt trolldom som binæring.

For noen var det den eneste mulige inntektskilde. Man ble kjent i bygda for å være i besittelse av det «onde øye». Dette var medfødte onde evner. Disse evnene kunne selvsagt bare overføres fra mor til barn. Dette skjedde spesielt under avvenning. Hvis barnet fikk amme gjennom tre faster og tre langfredager var faren stor. Dersom barnet kom i kontakt med løsaktige kvinner, kunne det besmittes med «horeskæver», engelsk syke. Utroskap i foreldrenes ekteskap kunne også gi barnet onde evner. Parallellen var medfødt «god hånd», altså født med helbredende evner. Denne evnen er høyaktuell i dag både innenfor diverse religiøse sekter og temaet healing. Begge disse evner kunne lett føre til trolldomsanklager. Hvis de helbredende evnene ikke strakk til, kunne man være ille ute. Ofte var det ikke tilfeldig hvem som ble anklaget. De som kom til å stå til rette, hadde på en eller annen måte vakt oppmerksomhet ved å skille seg ut fra normen. Kanskje var de for vakre, for flinke, for fattige, for fruktbare, for ubehagelige, eller for rappe i replikken. Ellers synes hekseforfølgelsene å ha vært en måte å kvitte seg med de sosiale byrdene som samfunnets fattigste utgjorde.

Hva skjer med dagens hekser? Eksisterer de enda? Er demonologien en død og ufarlig vitenskap i dag? Har vi noen garanti for at den ikke kan reaktiveres?



Emneord:

1500 til 1800,
Politi og rettsvesen,
Tro og religion,
Kvinner


VANNPRØVEN: Kvinne som gjøres klar til vannprøven og kvinne som flyter på vannet. Den som vannet ikke tok imot, var skyldig og skulle brennes. De fleste vil flyte noen minutter i denne stillingen.


KVINNEN SOM FIENDE: «Det er fromt ikke at gifte seg. Hvad er kvinden andet end venskabets fiende, en uafvendbar straf, et nødvendigt onde, en naturlig prøvelse, en attråverdig ulykke, en huslig fare, en fornøjelig skade, en naturens mangel malet med smukke farver. Hvis man nu engang må beholde hende, da er det nødvendigt at forvente pine, idet man enten må begå ægteskabsbrud eller udstå daglige kampe.» (sitat fra Malleus Maleficarum, heksehammeren, demonologisk verk utgitt i 1486.) (Begge ill. hentet fra «Heksetro og trolldom» av Bente Gullvåg Alver)


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.