Historien om «Houge Broe»

Kjenn-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 30. september 1997

I Aust-Agder-Arv 1997 har min sambygding Gunvald Opstad en interessant artikkel om maleren Thomas Fearnley og Sørlandet. Han omtaler her blant annet Fearnleys motiv «Houge Broe ved Arendal» (blyanttegning 1828, olje på lerret Dresden 1830), som han beskriver som et storslått eksempel på tidlig norsk romantikk: «Hvis det hadde blitt innkjøpt av Nasjonalgalleriet tidligere, hadde det trolig hatt en sentral plass i vår nasjonalarv». Det kan føyes til, at også i en samferdselshistorisk sammenheng står «Houge Broe», eller Strubru (av gammelnorsk strjúpi = strupe, hals; dvs. innsnevring av elveløpet), som er den vanlige betegnelsen på brua, i en særstilling.

Bjarne Audunsson og Peder Claussøn Friis

Opstad nevner at brua er omtalt allerede av Peder Claussøn Friis på 1600-tallet. Men vi kan faktisk gå enda lenger tilbake i tid. I 1320 fant fehirden i Tunsberg, Bjarne Audunsson, at tida var inne til å skrive sitt testamente. Han var en rik og mektig mann, og hadde mye å etterlate til sine arvinger. Som fehirde var han kongens skattemester og hadde ansvaret for kongens inntekter i Tunsberg fehirdsle, som blant annet omfattet Agder. I testamentet, som er skrevet på Tunsberghus 4. februar 1320, står det blant mye annet:

«Swen frende min giffuer Jegh haltolte løbe lant i Gerewall og xxiij løbe lant i Lunde wid Strupe brw med de sammen skilord som Jegh gaff Børn Goss i Grims land oc ther med v marck penninge oc lige sodan wapen som Jegh gaf Biørn Goss».

Vi ser altså at frenden Sven får jord i gårdene Gjervoll på Tromøy, Lunde i Fjære, og Bjørn Goss i Grimsland i Søndeled. Man kan kanskje merke seg at testamentet er skrevet på 1500-tallsdansk og ikke gammelnorsk.

Det skyldes at originalen er gått tapt og at vi bare kjenner testamentet i form av en avskrift fra 1555. Men det viktige i denne sammenhengen er selvsagt sentensen «Lunde wid Strupe brw». Det er enestående at man kan dokumentere at det fantes en bru over Nidelva ved Lunde allerede tidlig på 1300-tallet, og som selvsagt da kan ha eksistert i mange år. Trolig snakker vi om et 1200-talls anlegg. Strubru må ha vært et anlegg som også vakte oppsikt i samtida. Sannsynligvis snakker vi om et trafikknutepunkt som på 1300-tallet sto like sentralt i folks bevissthet som f.eks. Sundebru gjorde 600 år seinere. Foruten at brua var et bindeledd mellom øst og vest, lå den samtidig i området der man kunne velge om man ville fortsette ferdselen videre ned langs elva til Hisøy eller over landtunga til Nedenes og Fjære, som i mange sammenhenger peker seg ut som distriktets økonomiske kraftsentrum i middelalderen. Gården Øyestad på østsida av Nidelva hørte til de største gårdene i landsdelen.

Magnus Lagabøters landslov (1276) har denne bestemmelsen om brubygging: «Nu hvis det over landeveien falder slike elver som ikke er farbare med skib, da skal de gjøre veien farbar, som eier jorden på begge sider, og gjøre bro over, om de magter det, eller flaate og dragtaug i begge land eller pram eller eke». – Om de makter det! På østsida av elva lå gården Øyestad, som var kirkegods. Bak byggingen av Strubru har det dermed stått en betydelig samfunnsmakt.

Vi vet svært lite om den lokale kirkeorganisasjonen i området i middelalderen. Men visse forhold kan tyde på at Øyestad kirke var en såkalt hovedkirke, mens de øvrige kirkene i distriktet var underordnede sognekirker. Hovedkirkepresten hadde visitas- og tilsynsrett overfor sognekirkene, og hadde dermed et betydelig reisebehov. Det er mulig at Geirmunde profast (prost), nevnt i 1320, var prost i Øyestad. I seinmiddelalderen vet vi at kirkene i Fjære, His og Froland var annekskirker til Øyestad. Seinere ble Øyestad prestekalt for «Christiansands lille Bispestol». Strubru lå mellom de to middelalderkirkene i Øyestad og Fjære, og må dermed ha betydd mye for å lette ferdslen mellom kirkene.

Hva som skjedde med Strubru i nedgangstida etter Svartedauden vet vi intet om. Vi møter den først igjen i Peder Claussøn Friis' «Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse» fra 1599, trykt i 1632:

«Strax vesten for Prestegaarden (Øyestad) falder den Elff Ned ud imellem to Klipper, met en forferdelig Fos oc Vandløb under en Broe, som der er offuerlagt fra den ene Klippe oc til den anden aff lange Master, kaldis Strugebro. Oc endog at der er heden ved 20 Alen fra Broen oc ned til Vandet, naar det er Tørcke oc liden Vandløb, saa haffuer dog samme Elff aff Regn oc Snevand stundum opvoxt saa høyt, at den hafuer taget Broen ud met Hest oc Mand, som der vilde faret ofuer».

Også i Peder Claussøns samtid var tydeligvis Strubru fortsatt en «attraksjon». I sin korte beskrivelse av Øyestad er det hovedsakelig brua som har fanget hans oppmerksomhet.

Postveien

Det norske postvesenet ble organisert av stattholder Hannibal Sehested i 1647, og vi feirer i år 350 års-jubileum. Postveien kom nettopp til å følge den gamle ferdselsåren fra middelalderen over Strubru. På slutten av 1700-tallet var det igjen aktuelt å utbedre landvertsforbindelsen mellom øst og vest. I 1782 foretok major Christopher Henrich Holfeldt en befaring av veien og foreslo i sin rapport delvis nye traséer:

«Fra Jennestad til Klep, og derfra til Munckebroe blev Veyen anlagt i slangegang for Kleven, og et lidet støcke Ager derfor afstucket; fra Muncke Broe er Veyen afstucken paa synden side igiennem Dalen forbi Øyestad Kircke, for at undgaae en meget steyl Jordklev; siden er Veyen fulgt til Strue Broe. Ved Strue Broe bliver megen Minering».

I en kortversjon av rapporten skriver han at mellom Konnestad og Gjennestad «Maae Veyen paa nogle Stæder forandres, og kand blive temmelig god Vey. Men reckværcket paa Broen over Elven maae strax repareres, ellers kand det nedfalde og giøre Skade».

Som en kuriositet kan det nevnes at under Lofthusreisinga i 1787 ville bøndene i sin forbitrelse over at Christian Lofthus var fengslet på Akershus festning kaste fogd Dahl i elva fra Strubru. De ble imidlertid forhindret fra det. I stedet låste bøndene fogden inn i arresthuset på Haugerød. Her ble fogden seinere befridd av generalmajor Dietrichson.

Det ser altså ikke ut til at det var behov for å bygge ny Strubru på slutten av 1700-tallet. I 1791 fremla generalveimester Bartholomeus von Rummelhoff en omfattende plan for omlegging av veien mellom Solberg og Konnestad. I stedet for traséen over Lille Omholt og med kryssing av elva ved Lunde, ville han legge veien over Nidelva ved Sandstø/Munkestø og videre over Nedenes til Konnestad, fordi «Vejen fra lille Omholt til Konnestad; det saa kalte Wallebierg er meget inpasabel og lang at befare». Rummelhoff ville ikke bygge ny bru over elva: «Til at besørge farten over Nid-Elven maae der holdes en Færgemand ved Nedenæs Søeboer, som de Rejsende noget visst kunde betale, paa dette Sted holdes desuden nu Baade for samme». Dette fikk han året etter gehør for i det danske kanselli: «Post-Vejen vestenfor Arendal skal oparbeides om Solberg til Sandstø, derfra over Elven, og viidere om Nedenæs til Konnestad». Med andre ord ser vi at Rummelhoff i store trekk foretrakk samme trasé som dagens veiingeniører har valgt for E 18.

Men nå som alltid skapte slike elvekryssinger problemer. I 1794 har generalveimesteren ombestemt seg. Nå vil han legge veien videre langs nordsida av elva fra Asdal og bruke det gamle krysningspunktet ved Strubru. Årsaken var at han fryktet «for Besverligheden ved at komme over Elven naar den ligger meen», dvs. når isen verken kunne ros eller gås. Han ba derfor om kanselliets tillatelse til det. Etter å ha purret på kanselliet to ganger kom endelig svaret i november 1794: «At det Kongl. Danske Cansellie den 1ste d.M. haver approberet Postvejens Anlæg fra Asdahl om Øyestad til Struebroe».

Fearnleys Strubru

Det er med all sannsynlighet postveiens Strubru Fearnley har foreviget på blyanttegningen fra 1828 og oljemaleriet fra 1830. Disse viser en konstruksjon med opptømrede brukar og som forbindes av lange tømmerstokker som danner selve brospennet. Dette er en brukonstruksjon som vi kjenner igjen fra 1700-tallet, og det er vel grunn til å tro at den brua Peder Claussøn omtaler omkring 1600 hadde samme konstruksjonsmåte. Han gir oss dessuten en konstruksjonsteknisk opplysning: « – en Broe, som der er offuerlagt fra den ene Klippe oc til den anden afflange Master», dvs. mastetømmer som i lengde og styrke kunne tåle et såpass stort spenn. Det blir selvsagt bare gjettning å anta at 1300-talls brua hadde en tilsvarende konstruksjon. Men hva skulle altenativet ha vært?

Men hvor kommer navnet «Houge Broe» fra? Det virker usannsynlig at denne brua like ved Lunde, der noen av de største sagbrukene i Aust-Agder fra 1500-tallet og framover lå, skulle ha vært oppkalt etter mer fjerntliggende gårder som Kvikshaug eller Have. Skyldes det bare at Fearnley, som ikke kjentmann i området, har antatt bruas navn? Forklaringen tror jeg er svært enkel. Såvidt jeg kan lese ut fra en noe utydelig skrift på Fearnleys blyanttegning, så står det ikke «Houge Broe», men rett og slett «Struge Broe». Ligaturen St kan lett leses som H og r’en kan forveksles med o. Kanskje et lite bidrag til vår nasjonale kunsthistorie!

Gunvald Opstads artikkel fortjener å bli lest av mange. Så derfor anbefaler jeg Aust-Agder-Arv for 1997. Den direkte årsaken til at jeg skrev denne artikkelen om Strubru var imidlertid en annen. På jakt etter diverse bilder fant jeg i Franz Stockingers bildesamling på Aust-Agder-Arkivet et fotografi av Strubru fra ca. 1890/1900. Motivet er, såvidt jeg kan se, tatt fra nøyaktig samme ståsted som Fearnley i 1828 gjorde sin blyanttegning. Men brua vi nå ser er en annen, bygd få år etter at Fearnley gjorde sin blyanttegning. Vi finner den første gang avbildet i form av et prospekt av P. F. Wergmann fra 1833. Den har steinkar og selve brospennet er tilsynelatende konstruert som en steinhvelvbru. Men dette er bare en illusjon skapt av samtidas bruingeniører, eller kanskje er det en frihet Wergmann har tiltatt seg. Den var konstruert som en sprengverksbru i tre, og selve konstruksjonen var bordkledd.

Fotografens motiv har rimelig nok ikke den samme kunstneriske kraft som Fearnlys maleri. Men legg merke til at vår fotograf også har mann med hest (og kjerre) på brua. Motivet har den samme diagonale vinklingen som gir slik kraft til Fearnlys tegning og maleri. Men i tillegg framhever Fearnleys motiv, med den spinklere brukonstruksjonen hevet mot himmelen, bruas egentlige funksjon som bindeledd – nesten i mytisk forstand.

Referanser
Boksamling: Aust-Agder-Arv (ref.); Peder Claussøn Friis: Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse. København 1632 (ref.)
Arkiv: PA-1534b, Frantz Stockingers samling. Se også materialet ved Statsarkivet i Kristiansand, Generalveimesteren for Kristiansands stift, SAK-1812-0001.



Emneord:

Eldre historie,
1500 til 1800,
Etter 1800,
Arkiv,
Bilder,
Foto,
Samferdsel,
Kyststrøk


FOR HUNDRE ÅR SIDEN: Strubru ca. 1890/1900. Dette er brua bygd omkring 1830. (Foto: Aust-Agder-Arkivet)


MALERI: Fearnleys «Struge Broe ved Arendal». Oljemaleri 1830 etter blyanttegning 1828. (Foto: J. Lathion, Nasjonalgalleriet)


STRO BROE. Illustrasjon fra boken "Norsk Prospect-Samling" av P. F. Wergmann, 1833.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.