Dansk-norsk slavehandel

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 8. mai 1998

Steven Spielbergs film «Amistad» tar opp et problem som vi nok aldri blir ferdig med. Denne gang er det spanjolenes slavehandel som settes i fokus.

Slaveri og slavehandel forbinder de fleste av oss med de amerikanske slavestatenes bruk av negre som arbeidskraft på bomullsplantasjene, den amerikanske borgerkrigen og Harriet Beecher Stowes bok Onkel Toms Hytte. At også Norge har en forhistorie knyttet til denne virksomheten har lenge vært mindre kjent.

Hva forteller egentlig våre historiebøker og oppslagsverk om den dansk-norske slavehandelen? Salmonsens Konversationsleksikon har under oppslagsordet «Slaveri» følgende opplysning: «– andre Folkeslag tog derimod kun liden Del deri, Danskere og Svenskere alene til deres Lands egne Kolonier». Aschehougs Konversasjonsleksikon har følgende: «– de fleste sjøfartsnasjoner var aktivt med i denne traffiken». I Sverre Steens Det norske folks liv og historie (1640–1720) fortelles det at bergenserne drev en innbringende fart på Guineakysten, og at Jørgen Thor Möhlen i 1670-årene fikk tillatelse til å sende ei skute til «Gull-, Grain- og Tannkysten, dog at slavehandelen alene blir for det danske vestindiske kompani». Intet mer. Cappelens Norges Historie, som utkom i 1970-årene, nevner ikke slavehandelen med et ord. I Aschehougs nettopp fullførte Norges Historie tas heller ikke emnet opp som et historisk problem. Bare indirekte i bisetninger, eller noe mer direkte i illustrasjonstekster, får vi vite litt om denne virksomheten, blant annet at skipsreder og kjøpmann i Arendal Hans Herlofson omkring 1782 kjøpte den 13 år gamle negerslaven Adam for 300 riksdaler på St. Croix. Omfattende kunnskap om den dansk-norske slavehandelen får vi først gjennom Torkild Hansens berømte triologi Slavernes Kyst, Slavernes Skibe og Slavernes Øer (1968–70). Torkild Hansens mesterverk vil bli stående som standardverket om denne virksomheten. I tillegg kommer Leif Svalesens bok om fregatten «Fredensborg», som følger dette slaveskipets seilas i triangelfarten. Men hva visste folk flest i slavehandelens samtid om denne virksomheten?

Skipsdrengen Johansen

En av de første nordmenn vi kjenner til som seilte med et slaveskip, var en knapt 16 års gammel gutt som kalte seg Johansen. Han var født i Trondheim i 1690 og hadde i 1704 sneket seg ombord i et dansk orlogsskip som var i byen i forbindelse med Fredrik den fjerdes besøk. Med dette fartøyet kom han seg til København, der han i 1706 mønstret på slaveskipet «Christianus Qvintus» som skipsdreng. Alle skipets fortredeligheter og skipsdrengens opplevelser i seilasen til Guinea, med slaver til Vestindia og kolonivarer tilbake til København, kan man lese om i Torkild Hansens Slavernes Skibe.

hvorvidt Johansen og de andre sjøfolkene ombord på «Christianus Qvintus» fikk moralske anfektelse av det de opplevde på rundturen til Guinea og Vestindia kan vi bare spekulere over. Trolig hadde de nok med sine egne problemer knyttet til storm, tropesykdommer og død. I et brev fra 1711 nevner Peter Johansen (Jansen) Wessel, som var skipsdrengens fulle navn, noen av fortredelighetene: «– siden hafuer Jeg giort en Reise For Matrosse til Genewa [Guinea] og Westindien, hvilcken falt os saa Besuerlig, at ingen Perciel eller difficultet kand opreignes, der jo paa Samme Reise os arriverede – ». Av skipets mannskap på 67 vendte bare 26 tilbake til Danmark. De øvrige omkom, først og fremst av forskjellige tropesykdommer som de pådro seg på Guineakysten eller i Vestindia.

Presten Johannes Rask

Johannes Rask ble kort tid etter at han hadde tatt sin teologiske eksamen i 1708 kalt til garnisonsprest på det dansk-norske fortet Christiansborg på Guineakysten. Her ble han fram til 1712, da han på grunn av sykdom måtte søke avskjed, og kom over Vestindia tilbake til København i 1713. I 1714 ble han prest i Rørstad i Nordland, der han døde i 1744. Han etterlot seg et manuskript fra reisen til Guinea. Dette sendte sønnen til biskop Frederic Nannestad i Trondheim, som lot manuskriptet trykke i 1754: «En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse til og fra Gvinea, Sammenskreven af Hr. Johannes Rask, Fordum Præst paa Christiansborg i Gvinea, og siden i Rørstad i Nordland». Biskopen skrev selv i forordet at skriftet ville tjene til «Forbedring og Opbyggelse i at kænde GUDS Godhed, Visdom og Almagt i alle Tilfælde paa vor Vandring her i Verden».

Om Johannes Rask opplevde det slik på sine vandringer i Afrika er vel mer tvilsomt. Selv skriver han: «Naar de Købmænd, som driver den afskyeligste Handel, kommer til Fæstningen med Slaver at selge, da ere alle Slaverne bagbundne, og saaledes driver Ejermanden og hans Folk de arme Mennesker for sig, allesammen i een Rad ligesom Bestier. Sandelig mine Øjne løb oftest over ved at see det, og mig indfalt det, som Apostelen skriver i det andet Timotherbrev: Om Gud dog engang vilde give dem Omvendelse til Sandheds Erkendelse, og de kunde blive ædru igen fra Djævelens Snare, af hvem de ere fangne til at gøre hans Vilje». Rask hadde imidlertid selv et tvetydig syn på afrikanerne. Han hadde lite til overs for deres kultur og levemåte; selv kongene oppførte seg som tiggere, de innfødte var utspekulerte og tyvaktige, og hadde liten evne til å tilegne seg boklig lærdom. På den annen side følte de stor godhet og omsorg for hverandre, de var på mange måter lærenemme og kvinnene holdt husene rene og i god orden, om de enn gikk nakne omkring uten blygsel.

Prestens forargelse over slavehandelen er imidlertid rettet mot selgerne, det vil si mot negerne, ikke mot kjøperne, altså de hvite. Det var de innfødte som var falt i «Djævelens Snare», ikke de hvite slavehandlerne. Slavenes resignasjon etter at handelen var gjort forklarte han med at «de visseligen maa blive heel ilde behandlede af deres egne Folk». Dermed var han også med på å konstituere det viktigste argumentet til forsvar for slavehandelen, nemlig at negrene hadde det verre i sitt eget land enn dit de kom som slaver. Det samme argumentet brukte Erik Pontoppidan, biskop i Bergen (1747–1755), mest kjent som forfatter av den katekismeforklaring som ble brukt i norske skoler i 150 år: «Om Slavehandelen maatte man vel giøre sig adskillige Betænkninger, da det synes, Christendommens Aand ikke vel ville tillade at drive Kiøbmandskab med Mennisker skabte ligesaa vel som vi, efter Guds Billede, og igienkiøbte ved den samme store Megler imellem Gud og Menneskene. Men de Guineiske Slavers Tilstand i deres eget Land er saa gandske elendige, at den aldrig kand blive elendigere. Følgelig meener jeg, at den Neger, som derfra overføres til Vestindien, bliver langt mindre elendig». 

Ludvig Holberg

I Ludvig Holbergs «Dannemarks og Norges Beskrivelse», trykt i København i 1729, kan man finne følgende nøkterne opplysninger: «De vahre, som føres fra Dannemark til Gvinea, ere fornemmelig brendeviin, krud, flinte, tallig, allehaande Ostindiske og uldne vahre. For disse vahre bekommes guld, slaver og Elephants-tænder, samt provision for slaverne, som udføres. Compagniets skibe indtage der saa mange slaver, som de kand bierge, og bringe dem til St. Thomas udi Vestindien, men Guldet og Elephants-tænderne bringes til København». Dessuten skriver han om handelen på St. Thomas at «Derforuden tilbringes dem slaver, som til indvaanerne sælges til plantagernes fortsættelse, og bekommer Compagniet tilbage landets og andre Vestindiske frugter, som sukker, bomuld, huder, indigo, caret, tabak, orlean, og allehaande til farve tienlige træer». Med andre ord ser vi at Holberg her beskriver alle de tre ledd i den seilasen som i ettertid har fått betegnelsen triangelfarten.

Holberg var for øvrig kjent med slavehandelen ut fra egne økonomiske interesser. I 1730 plasserte han 600 riksdaler, et ganske betydelig beløp, i det vestindiske Compagniets virksomhet mot obligasjoner som årlig ga en renteavkastning på 6%. Når han allerede året etter trakk denne kapitalen tilbake, så skyldtes nok ikke det moralske anfektelser, men at han mente at investeringer i fast eiendom var en sikrere pengeplassering. Og Holberg fikk rett, i 1733 regnet selskapet ut at det inntil da hadde hatt et tap på over 400 000 riksdaler på denne virksomheten. I 1734 ble seilasen på Guinea innstilt inntil videre.

Men Holberg har mer å fortelle om farten på Vestindia. Han viser til en forordning fra 1687 der enhver på egen risiko fikk tillatelse til å handle på St. Thomas: «Især bekomme indbyggerne udi København, samt Bergen og Christiansand udi Norge ved kraft af samme forordning frihed at seyle med egne skibe paa Vest-Indien med lige frihed som Compagniet udi 6 aar at regne fra forordningens dato».

Hvorvidt Kristiansands kjøpmenn og skipsredere tok direkte del i slavehandelen kjenner jeg ikke til, men visse opplysninger kan tyde på det. Gebhardi og Christiani, forfatterne av «Kongerigerne Danmarks og Norges samt Hertugdømmene Slesvig og Holsteens Historie indtil vore Tider», som utkom i København i 1780- og 90-årene, skriver blant annet: «Aar 1687 blev det [Kongeligt Octroyeret Vestindisk Handelssælskab] paa nye stiftet af Kiøbenhavns, Bergens og Christiansands Borgere. I Aaret 1708 foreenede Kongen det danske Gvineiske Handelssælskab dermed, for at lette dets Handel med Africanske Slaver, samt blev vigtig for dette Sælskab, da det 1696 havde kiøbt Øen St. Croix og St. Jan af Kronen Frankrige, men i Aaret 1754 solgte det sine Rettigheder og Eiendomme for 2 200 000 Daler. Derpaa blev Handelen paa Gvinea og Vestindien givet frie for alle danske Undersaatter, men i Aaret 1768 stiftet Kongen atter et Gvineisk Octroyeret Sælskab, som i Følge en Kongelig Erklæring af 25de August 1775 overlod sine Efekter og Eiendomme til Kongen».

Farten på Vestindia

Daniel Isaachsen, som var hollandsk konsul i Kristiansand, og som opparbeidet seg til å bli en av byens mektigste og en av Norges rikeste menn, lot seg oppmuntre til å delta i farten på de vestindiske øyer. Omkring 1780 hadde han en flåte på 12 fartøyer, som blant annet gikk på Vestindia. I 1779 ble det tillatt å føre varer fra St. Thomas og St. Jan til Kristiansand, Altona og Glückstad, og ikke bare til København som før. Hensikten var blant annet å gjøre Kristiansand til en stappelplass for kolonivarer i Norge. Denne lønnsomme farten på St. Thomas og St. Jon ble imidlertid gjort fri for alle norske byer og dermed tapte Kristiansand sin særstilling i Vestindiafarten – og andre fikk sjansen, blant annet Arendal. Nå var det Hans Herlofson sendte fartøyer til Vestindia og brakte kolonivarer – og negergutten Adam – hjem til Arendal.

Hans Herlofsons brigg «Le Favorite» stakk til sjøs fra Arendal 25. mars 1785 med kurs for Madeira og St. Croix. Briggen var lastet med trelast, jern, salt sild og enkelte andre handelsvarer. Fartøyet ankom St. Croix i månedskiftet mai/juni, og i havnen lå det da allerede 20 danske og norske fartøyer. «Le Favorite» ble liggende på St. Croix i vel 1 1/2 måned. Hele tiden kom det inn nye skuter, mens andre satte seil for Europa og Danmark-Norge. «Le Favorite» og andre Herlofson-skuter gjorde flere slike turer til Vestindia.

De lærde og lesekyndige i Norge kunne i samtidige beskrivelser og i historieverker lese om slavehandelen på Guineakysten og om slaveriet på de dansk-norske øyene i Vestindia. Sjøfolkene brakte med seg hjem sine opplevelser og inntrykk fra de fjerne farvann – da som nå. Dette fortalte de familie og venner og folk de drakk sammen med i havnekroene. Det er vanskelig å forstå at slavehandelen og slaveriet i de dansk-norske koloniene ikke var vel kjent i norske havnebyer og spesielt i den fremste av dem alle, Arendal.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: Om Hans Herlofsons aktivitet i dansk Vestindia, se PA-1060, forretningsarkiv; PA-1934, fartøysarkivet. Om slaveskipet Fredensborg, se DA-1212/1/L0016: ca. 500 sider maskinskrevet transkripsjon fra kapteinens journal og skipsprotokollen.

For mer informasjon om relevante arkiver ved KUBEN, se avtrykk.no.



Emneord:

1500 til 1800,
Slaver,
Handel,
Kyststrøk,
Afrika,
Amerika


INVESTERTE: Ludvig Holberg plasserte penger i slavehandelen. (Alle bilder: Aust-Agder-Arkivet)


SEILTE MED SLAVER: Peter Wessel Tordenskjold.


SEILTE PÅ VESTINDIA: Hans Herlofson økte sin status ved å ha en morian i sitt hus.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.