Drømmen om et folkemuseum

Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet
Agderposten 10. juli 1998

I disse dager er en plan for utbygging av Aust-Agder-Museet og Aust-Agder-Arkivet på Langsæ ute til høring. Dagens museum er resultat av stor innsats for utbygging gjennom en periode fra 1920-åra og utover. 1958 flyttet museet inn i det som i dag er arkivfløyen, og i 1964 kunne annet byggetrinn innvies. I 1981 ble foredragsalen bygd, og i 1991 sto magasinetasjen på toppen ferdig. Dagens byggeprosjekt skal skaffe rom for bedre fasiliteter for publikum som ny lesesal, faktarom, kafe og handicaptoalett ved siden av bedre verkstedslokaler, registreringsrom og magasiner med klimakontroll.

Arendals Skoles offentlige Bibliothek og Museum ble grunnlagt 1832 og er faktisk en av landets eldste institusjoner av sitt slag. Institusjonen rommet både museum, arkiv og bibliotek og er felles moder-institusjon for Arendal bibliotek, Aust-Agder-Museet og Aust-Agder-Arkivet. I 1832 var det faktisk bare byene Bergen og Oslo som hadde museer her i landet.

Arendals Skoles offentlige Bibliothek og Museum hadde et vidt spekter for sine samlinger. Grunnleggerne oppfordret byens borgere og andre til å gi sine bidrag til oppbygging av samlingene. Disse skulle deles inn i «Naturaliesamlingen», «Antiqviteter», «Kobberstik, Malerier og Haandtegninger», «Manuskripter, Pergamentbreve, Haandskrifter af berømte eller almen bekjendte Mænd», foruten boksamlingen. Det var et museum med altomfattende samlinger, typisk for sin tid. Opplysningstidens idealer var de dominerende, datidens lærde hadde kunnskaper på mange områder. I museumsverdenen dominerte de altomfattende institusjonene. På slutten av 1800-tallet fikk man en rekke nye museer med spesialiserte oppgaver: Kunstmuseer, kunstindustrimuseer og folkemuseer.

Folkemuseet eller friluftsmuseet er en type museum som har sin opprinnelse i Norden, og denne typen museum ble fremfor alt det vi forbinder med museer i Norge. En lang rekke eldre museer fikk ny lokalisering og en samling gamle hus plassert i et parkmessig område i utkanten av en by. Også i Arendal skjedde dette – omsider.

Egenskaper ved det norske trehuset muliggjorde friluftsmuseene. Det norske tømmerhuset kan behandles som en stor museumsgjenstand. Laftede tømmerhus, uten kledning verken innvendig eller utvendig, er i utgangspunktet ganske lette å flytte. Flytting av slike tømmerhus var ganske vanlig. Når en husmann flyttet hendte det ikke sjelden at han rett og slett tok med seg huset sitt til den nye plassen. Gamle tømmerhus kunne selges og flyttes; dette var et velkjent fenomen på Vestlandet. De kunne også endre funksjon, for eksempel fra stue til fjøs. Tømmerhus kunne også flyttes som en del av byggeprosessen. De kunne laftes ett sted som passet transportmessig for byggmesteren og hans håndverkere. Når timra var ferdig ble stokkene merket. Så ble det halvferdige bygget revet og transportert til byggherrens tomt – nesten på samme måte som dagens ferdighusfabrikanter gjør det. «Bygningsstrilene» ved Bergen var kjent for å drive sitt håndverk på denne måten. De skaffet gjerne hustømmer fra Voss; dette ble fløtet ned elva og ut til Osterøy der bygningsstrilene bodde. Hjemme laftet de opp hus for deretter å selge dem til Bergen eller folk i lyngheiområdene langs kysten. På den tiden de første friluftsmuseene ble til var dette med flytting av tømmerhus fremdeles en levende tradisjon. For de første friluftsmuseene var det nettopp disse enkle tradisjonelle tømmerhus det var mest aktuelt å samle.

Tømmerhusene var enkle å flytte, men den viktigste grunnen til at friluftsmuseet ble utviklet i Norden som museumstype var nok vår norske interesse for den gamle bondekulturen og den betydningen dette hadde for vår nasjonale frigjøringskamp.

I den nasjonale stemning som ledet fram mot løsrivelsen fra Sverige i 1905 sto den gamle norske bondekulturen høyt i kurs. Det var gjennom bondekulturen man kunne trekke trådene i norsk kulturhistorie bakover til middelalderen, en tråd som kunne vise sammenheng mellom gammel og ny tid for den selvstendige nasjonen Norge. Oppdagelsesferden i landets natur, kultur og historie går som en rød tråd gjennom norsk historie på 1800-tallet. Romantikkens kunstmalere oppdaget den norske naturen. I. C. Dahl oppdaget stavkirkene og tok opp arbeidet for å bevare dem. Asbjørnsen samlet folkeeventyrene. Eilert Sundt samlet opplysninger om folkets skikker på mange områder. Hans undersøkelser om bøndenes byggeskikk fikk stor betydning og la den grunnleggende forståelse for byggeskikken som fenomen, og dermed det teoretiske grunnlaget for friluftsmuseet som fenomen. Artur Hazelius, tilknyttet Nordiska Museet i Stockholm, hørte Sundts foredrag og studerte Sundts skrifter. Han begynte oppbyggingen av friluftsmuseet på Skansen, og drev i mange år en storstilt innsamling av gjenstander, også i Norge. Mange her i landet syntes dette var forferdelig; de gamle kulturskattene burde beholdes i landet – og det føltes nok spesielt ille at gamle norske klenodier havnet i Sverige. Sjefen for Etnografisk museum i Oslo, Yngvar Nielsen, fulgte i sporene etter Hazelius oppkjøpere i norske bygder. Yngvar Nielsen var i Setesdal 1879 og kunne konstatere at Hazelius en gang hadde sendt tre fulle lass ned gjennom dalen på vei til Stockholm. Gjenstandene Nielsen samlet til sitt museum er seinere overført til Norsk Folkemuseum.

Private norske samlere engasjerte seg også – en av dem var Anders Sandvig. Han var tannlege på Lillehammer, og samlet sin første antikvariske gjenstand i 1887. I 1894 kjøpte han sitt første hus, ramloftstua fra Løkre i Skjåk, som han kjente av omtale fra Eilert Sundts skrifter. Løkrestua ble satt opp i hans store hage, like ved jernbanestasjonen i Lillehammer. Sandvigs samling av hus og gjenstander ble byens store severdighet ved siden av Mesnafossen. Lillehammer bystyre vedtok i 1904 at De Sandvigske Samlinger skulle plasseres på Maihaugen, i et naturskjønt område rett utenfor byen, i gangavstand til sentrum. Et eget selskap overtok eiendomsretten til samlingene, og Anders Sandvig ble ansatt som den første direktør. Maihaugen ble et fascinerende anlegg, hvor publikum kunne få oppleve og bli kjent med Gudbrandsdalens kulturhistorie.

Maihaugen ble mye mer enn bygningshistorie. «Sådan som jeg ser Maihaugen fullt ferdig, skal den være en samling av hjem hvor man kan gå like inn til de mennesker som har levd i dem, og lære deres livsformer å kjenne, deres smak, deres arbeid...», skriver Sandvig i sin programerklæring for utviklingen av Maihaugen. Sandvig nøyde seg ikke med å vise enkelthus, nei han ville etter hvert vise hele gårdstun, med sosiale spekter fra prestegården og storgården til husmannsplassen. Og han ville vise bygninger tilknyttet ulike typer ressursutnyttelse, fra lågåsildfisket i Mjøsa til seterdriften til fjells. Bygdehåndverkerne fikk også sin plass, og håndverket fikk etter hvert en helt spesiell plass i samlingene. Maihaugen ble etter hvert et landsomfattende museum på temaet håndverk. Anders Sandvig var et unikum på sitt område; han visste hvordan man skulle skape festivitas omkring museumsarbeidet. Han vant publikums hjerter på en helt ualmindelig måte. Men han ble i den første tiden oppfattet som en useriøs konkurrent av museumsfolk i hovedstaden. Anders Sandvig mente at hver landsdel burde få sitt eget folkemuseum. Han inspirerte lokale krefter omkring i landet. Mange museumsfolk reiste hjem fra Lillehammer med tanke på hvordan et friluftsmuseum kunne bli til virkelighet i deres fylke, kommune eller bygd. Et naturskjønt museumsområde i gangavstand til sentrum i byen var nøkkelen til å lykkes.

Tidlig la man planer for et folkemuseum i Kristiansand. Allerede 1901 presenterte Vilhelm Krag ideer om et kulturhistorisk museum hvor typiske eksempler på byggeskikk fra dal, by og kyst skulle presenteres. Man tenkte seg nærmest et museum for hele Agder. Grimshaugen, ganske sentralt i Kristiansand, ble valgt som museumsområde. Her ble det i løpet av noen år samlet 14 hus, bl.a. flere bygninger fra Setesdal i Aust-Agder. Men det viste seg etter kort tid at arealene ble for små, man måtte flytte lenger ut av byen.

Også i Skien ble man i årene etter 1900 inspirert fra Lillehammer til å starte arbeidet med et friluftsmuseum der. Et mål var å vise Telemarks gamle bondekultur, et annet å vise Grenlands gamle kjøpmannskultur. En brukbar eiendom var nødvendig, og Anders Sandvig ble tilkalt som rådgiver. En herregård fra 1700-tallet, Søndre Brekke ved Skien, ble ervervet til formålet i 1909. Friluftsmuseet ble reist i den tilhørende parken.

Anders Sandvig var ikke gudbrandsdøl, hans røtter var ytterst mot havet på Hustadvika mellom Molde og Kristiansund. Hans far var fisker og bonde. Sandvigs barndoms by var Kristiansund, og det var kjøpmenn der som skaffet ham midler til å reise ut og få utdannelse som tannlege. Også i Nordmørsbyen lot man seg inspirere til museumsarbeid i årene omkring 1910. En lokal initiativtaker var den unge adjunkt Wilhelm Lund som seinere flyttet til Trondheim og bygde opp det som i dag er Trøndelag Folkemuseum. Kristiansund hadde et lite bymuseum med både kultur- og naturhistorisk materiale, og man ønsket seg nå et folkemuseum. To hus ble flyttet til en grasbakke rett utenfor byens sentrum og planene var klare for utvidelse. Men kystklimaet på Nordvestlandet var ikke det beste for gamle tømmerhus. Derfor ble arbeidet med stort friluftsmuseum stoppet. I nabobyen Molde kom man ikke i gang med museumsarbeidet så tidlig, men Romsdalsmuseet er i dag på mange måter det museet som likner Maihaugen mest.

Også i Arendal drømte noen om et folkemuseum, et friluftsmuseum. Kristiansand, Skien og flere andre byer hadde for lenge siden fått sine friluftsmuseer. Arendal hadde sitt gamle museum. Skulle nå Arendal Museum forbli en gammeldags samling på loftet i en gammel skolebygning? Konservator Albert Ugland arbeidet i 1930-årene sterkt for å spore museumsarbeidet i Arendal i denne nye retningen. Ugland ønsket å omforme det daværende Arendals Museum til «Folkemuseet for Arendals by og Aust-Agder fylke». Hans arbeid fikk avgjørende betydning for lokalisering av Aust-Agder-Museet og Aust-Agder-Arkivet til Langsæ gård.

Ugland tok for seg institusjonens 100-årige historie og konstaterte at samlingene hadde endret seg fra en altomfattende samling av rare ting til systematiske kulturhistoriske samlinger med geografisk avgrensning til Arendal og Aust-Agder fylke. «Raritetskabinett» er et ord Ugland bruker om samlingen fra den første tiden. Forklaringen på all uensartetheten ligger i at museet ikke var ment som et museum i moderne forstand, men som en samling av alt som var utenfor det rent almindelige. Samlingene var på ingen måte begrenset til å omfatte Arendal eller Aust-Agder. Marmorfigurer fra Kartago, etnografiske gjenstander fra Stillehavsøyene og Grønland, arkeologisk materiale fra Jylland og Skåne – osv. Planløsheten ble påtalt av et styremedlem så tidlig som i 1879. Fra den tid har museet mer og mer begrenset sitt virkefelt til overkommelige gjenstander fra by og fylke. Museets konservatorer overlærer Suleng og lektor J. W. Oftedal hadde ansvaret for denne utviklingen.

Når Ugland argumenterte for å anlegge friluftsmuseum nevner han spesielt at Lillehammer by overlot til Anders Sandvig et ideelt museumsterreng i passelig beliggenhet fra byen. Kanskje kunne Arendal kommune gjøre likedan? Albert Ugland fremhever at Arendal kommune må se sitt ansvar for museets videre utvikling som en «kulturbærer i almenoplysningens tjeneste her i vår del av landet». For å få til en utvikling i denne retning trengte museet et ideelt museumsterreng, beliggende slik at museet både kunne være et by- og fylkesmuseum. Et ideelt museumsterreng var et parkmessig område i utkanten av byen, i gangavstand til sentrum, og med plass nok til å oppføre et eller flere gårdstun med i hvert fall så mye terreng omkring at det ga en illusjon av å være på landet.

Uglands planer modnet og fikk positiv respons, og i november 1939 vedtok bystyret endelig at Langsæ gård skulle brukes til museumsformål: «Arendal kommune stiller til Arendal museums disposisjon Langsæ gård med hus og grunn m.v. for å benyttes som Folkemuseum for Arendal by, eventuelt også for Aust-Agder fylke, samt for byarkiv, eventuelt fylkesarkiv.»

I samarbeid med Museumsforbundet laget man en skisse av hvordan Langsæ-terrenget kunne utnyttes med et stort sentralt beliggende gårdstun bestående av våningshus, uthus, kårstue, stolpehus, eldhus, stampe, badstue, smie og kvern; litt mer i utkanten tenkte man seg et småbruk eller en husmannsplass; sommerfjøs, skogløe, seter og oppgangssag skulle det også bli plass til ved siden av et gavlhus eller to i en liten byavdeling.

Det ble også laget en modell av museumsområdet på Langsæ.

Fire bygninger ble flyttet til Langsæ-terrenget etter denne planen: Enghavehuset fra Arendal, Hesthaghuset fra Holt, Bråtenhuset og badstua fra Søndeled.

Men historien om et friluftsmuseum på Langsæ stoppet opp nesten før den hadde begynt. Friluftsmuseenes glansperiode var egentlig slutt omkring 1970. Da slo for alvor tanken gjennom at hus helst burde bli stående der de hørte hjemme. Dessuten kostet det stadig mer penger å flytte hus. Historien om norske friluftsmuseer i 1950- og 60-årene er stort sett en historie om å fullføre prosjekter som var planlagt og påbegynt allerede før krigen. I Arendal var arbeidet ikke kommet så langt – og Folkemuseet for Arendal og Aust-Agder ble aldri fullført.

Utfordringene for friluftsmuseet som museumstype har blitt stadig større i de godt og vel 100 år denne type museer har blitt anlagt. Den første tiden ønsket man hus av ulike typer, helst plassert etter en plan som viste en evolusjonistisk utvikling fra det enkle mot det mer utviklede og kompliserte.

I 1970-åra tok friluftsmuseet en ny retning. Istedenfor å flytte bygninger til et sentralt museum satset man mer og mer på å bevare bygninger på opprinnelig sted. En måte å sikre vedlikehold og formidling var å drive stedet som museum, alene eller tilknyttet en allerede eksisterende institusjon. Arendal Museum var tidlig ute i denne retningen: Merdøgaard ble ervervet allerede i 1930 med tanke på museumsdrift, og museet sikret et komplett gårdsanlegg i sitt opprinnelige kystmiljø. Alle som har vært på Merdø skjønner hvor håpløst det ville være å flytte husene på Merdøgaard.

Planene for Langsæ omfattet ikke bare friluftsmuseum, men også en ildfast bygning for sjøfartssamlingene, et moderne, museumsteknisk godt hus. I 1942 tenkte man seg at dette skulle være en to etasjes murbygning med kjeller og valmet tak. Den skulle plasseres ganske nøyaktig der våningshuset på Langsæ gård fremdeles står, og den skulle bygges så lavt som mulig i terrenget for ikke å tiltrekke seg for stor oppmerksomhet i forhold til friluftsmuseet.

Det gamle våningshuset på Langsæ gård var brannfarlig, det krevde store vedlikeholdskostnader og det var ikke bevaringsverdig. Derimot skulle vaktmesterbolig og uthus beholdes. Sveitserstilen ble på denne tiden av mange sett på som et fremmedelement i det norske landskapet; et nymotens påfunn som hadde ødelagt den gamle «tradisjonelle» byggestilen.

Men det tok tid å realisere nybygget på Langsæ. Museumsbygg ble ikke prioritert i en tid hvor landet skulle gjenreises. Og Arendal kommune trengte stadig det gamle våningshuset i sveitserstil til husmorskole, derfor fikk det stadig bli stående, mens nybygget ble plassert der uthuset sto. Da husmorskolen omsider flyttet ut i 1976 var også Langsæ gård blitt gammel nok til å oppnå vernestatus.

Referanser til KUBENs samlinger
Museum: AAM.17755, modell av friluftsmuseum.
Arkiv: PA-2065, Aust-Agder-Museets arkiv.



Emneord:

Etter 1800,
Museum,
Bygninger,
Kart,
Kyststrøk


TERRENGMODELL: Modellen viser hvordan man tenkte seg å utnytte Langsæ-terrenget. Innkjøringen fra Hovet går forbi portnerboligen. Ovenfor skulle man ha «gamlebyen», en liten bygate som utvider seg til et plassrom. Enghavehuset var allerede oppført i 1951, og står som det sentrale midtpunkt i Aust-Agder-Tunet. Veien går gjennom tunet og omkring ligger uthus, stolpehus, kårstue, eldhus, stampehus, badstue og smie. Veien fortsetter, og om litt springer en liten bekk og ved den ligger selvfølgelig museets kvernhus. Et steinkast bortenfor ligger skogsløa eller uteløa, og går vi videre vil vi passere småbruket eller husmannsplassen som ligger der Bråtenhuset er plassert i dag. Derfra kan vi fortsette opp på Langsæåsen hvor vi passerer sommerfjøset og seteranlegget. Det var Arne E. Olsen på Saltrød som laget denne terrengmodellen av et fullt utbygd friluftsmuseum på Langsæ i 1952.


LANGSÆ I AFTENSOL: Parkveien med avkjøring til Hovet i forgrunnen. Til venstre Aust-Agder-Museets sentralbygg – i en litt annen form en hva som ble realisert seinere. Men byggetrinn en (dagens arkivfløy) ble realisert i samsvar med modellen. Det gamle våningshuset på Langsæ er revet.


KARTSKISSE: På høyre side sees Barbuelva og i bakgrunnen Parkveien. I forgrunnen sees et småbruk eller en husmannsplass omtrent der Bråtenhuset står i dag. Veien til fylkeshuset ble skåret gjennom dette terrenget og krysser Barbuelva der man i 1952 tenkte å anlegge museets sagbruk. (Alle fotos: Aust-Agder-Arkivet)


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.