En avhandling om Arendals bymål

Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 11. desember 1999

Rektor Jonas Fridtjof Voss la det han kalte vulgærmålet til grunn for sin hovedoppgave om Arendals bymål i 1925.

En vinterdag på begynnelsen av 1960-tallet. Elevene i første real på Kiellands og Obstfelders gamle skole er mer interessert i all snøen som har falt i løpet av natten, enn av lektoren som prøver å lure tyske gloser inn bakveien ved å bruke rim og regler: «Nämlich skrives uten h, det må du forstå! Les videre, Knudsen.»

Før jeg får summet meg til å spørre sidemannen hvor langt vi er kommet, spraker det i høyttaleren over døren, og den velkjente stemmen med det skarrende østnorske tonefallet innleder med sitt vanlige, litt høytidelige: «Hallo, hallo; det er rektor som taler! På grunn av sneen blir det rennelov i de to siste timene i dag, – altså, på grunn av...»

Resten drukner i jubelen, og lektoren der oppe bak kateteret prøver å skjule et lite smil som røper at han var klar over at budskapet ville komme. (Rennelov = fri fra skolen for å gå på ski, renne på kjelke, etc.)

Bak rektors stemme skjulte seg hisværingen Jonas Fridtjof Voss [foss]. Utfra navnet skulle man tro han var av solid lokal forankring, helst i Grimstad, men så er ikke tilfelle. Hans far var en tysk baker som het Friedrich Louis Voss. Han kom fra Stralsund. Kona het Anna, 35 år, født i Farsund. De var med andre ord innflyttere, som så mange håndverkerfamilier i distriktet på den tiden. Det var seks barn, nemlig Jonas Fridtjof, født 1894, Alvhild, født 1896 og Anna Lovise, født 1898, Ernst, født 1900, Bjarne, født 1902 og Ruth, født 1909. Familien hadde først bodd i Kittelsbukt, men flyttet i 1899 til Kolbjørnsvik, der Friedrich hadde bakeri i Slæba. Ruth er en sprek 90-åring som det var en glede å snakke med i telefonen om sin bror.

Å ha innehatt rektorembetet på Stavanger Katedralskole kvalifiserer for så vidt ikke til å bli omtalt i «Nytt om gammelt», om man aldri så mye er fra Kolbjørnsvik. Men når selvsamme rektor har skrevet hovedoppgave om Arendals bymål, stiller saken seg annerledes. Etter Examen Artium ved Arendals Gymnas i 1914, tok Voss almenlærerutdanning og studerte senere ved Universitetet i Oslo, hvor han i 1925 avla embetseksamen med nevnte avhandling. Hovedoppgaven ble offentliggjort i tidsskriftet Maal og minne, 2. hefte 1940.

Trekk fra avhandlingen

I et forord klargjør Voss sitt eget forhold til Arendals bymål: «Selv har jeg talt arendalsmål under hele opveksten og taler alltid dialekt når jeg er hjemme i feriene, det vil si et par måneder hvert år». I våre dager høres dette utsagnet kanskje litt morsomt ut, men den gangen var det nok ikke «comme il faut» å bruke arendalsdialekt i Oslo, i hvert fall ikke som lærer og student.

Og Voss klargjør videre at: «Selvsagt er det vulgærmålet jeg har lagt til grunn for min fremstilling. Det er av mest interesse, og dessuten behersker det helt dagligtalen i Arendal og omegn.» I denne lille artikkelen skal jeg selvsagt ikke gå i detalj om avhandlingen, den kan lånes på biblioteket. Imidlertid er det en historisk innledning som gir en del interessante opplysninger. Først begrenser Voss selvsagt området der Arendals bymål (Abm) tales. I tillegg til selve byen gjelder det hele His, store deler av Tromøy, halve Stokken og deler av Øyestad. I alt regner han med at 15.000–16.000 mennesker bruker denne dialekten (1925).

Videre kommer han inn på de faktorer som har virket inn på formingen av Abm. De sterkeste røttene har dialekten i landet innenfor: Målmerker herfra er det som først og fremst skiller Abm fra dialektene i de øvrige byene langs kysten. Når det likevel er forskjell på innlands- og bymål, forklarer han det med at samkvemmet med utlandet og andre norske kystbyer til dels har vært sterkere enn med innlandet. Når et slikt bymål først er oppstått, vil det fjerne seg mer og mer fra innlandsmålet. «Frykten for å bli tatt for bone (bonde) vil i en sjøfartsby gjøre sig sterkere gjeldende enn annensteds. På samme tid vil alt som har duft av utland, virke forlokkende», skriver Voss.

Hollandsk, engelsk og fransk har satt sitt preg på Abm i form av låneord, mens dansk mer har satt sitt preg i form av et fellesskap i en språklig tendens. Svensk har ikke spilt noen rolle til tross for den store innvandringen i forrige århundre. Dette mener Voss kan komme av at svensk språk var for fjernt for arendalsdialekten, samtidig som svenskene i for stor grad ble betraktet som underklasse til at de kunne gjøre seg gjeldende. I det hele tatt mener Voss at innflyttere har hatt liten innflytelse på Abm.

Voss gjør seg også sine betraktninger om hvordan Abm praktiseres i de høyere sosiale lag, idet han hevder at det er mindre forskjell på talen i de høyere og lavere lag i Arendal enn for eksempel i hovedstaden.

«Av den mannlige befolkning taler så å si alle dialekt til daglig. Blandt den kvinnelige del er der flere som taler riksmål, dialektfarvet riksmål. Men der finnes vel få i hvis tale der ikke er fullt av hunkjønnsformer av substantiver når de taler utvungent. Til gjengjeld fører da en god del mennesker to sprog: dialekt og riksmål opblandet med dialekt, eftersom de skal være høitidelige i sin tale eller ei, eller efter den person de taler med.»

Som et lite apropos til markeringen av det forestående 100-årsjubileet for Vilhelm Krags introduksjon av Sørlandet som landsdelsnavn, siteres det følgende fra kapittelet om lydlære: «Det typiske vestlandske tonefall begynner (...) først vest for Arendal. I Grimstad har man det, men ikke så utpreget, likevel slik at man på setningsmelodien lett kan skjelne en grimstadmann fra en arendalsmann. Men allerede i Lillesand er det såkalte syngende tonefall, som på Sørlandet til det siste har gått under navn av vestlandsk, i høi grad fremherskende.»

Det har tydeligvis ikke vært gjort over natten å forandre terminologier. Kanskje er målføreforskning et område som ikke så lett lar seg påvirke av nymotens påfunn, for også i våre dager er østnorsk og vestnorsk hovedskillene i dialektinndelingen. Det er først når man underoppdeler at sørlandsk kommer inn i bildet. Og for å ha det slått fast, grimstadfolk er ikke forbanka østlendinger, uansett hva Mårten og Silius der ute i Hellesundet måtte mene!

I formlærekapittelet lette jeg forgjeves etter en meget spesiell genitivkonstruksjon. Jeg tenker på et fenomen som i alle fall eldre mennesker i Grimstad fremdeles bruker, nemlig «ei gammal sjorte a min fars», som er helt lik formuleringen i engelsk «an old shirt of my father's». Jeg kan ikke si at jeg har hørt denne formuleringen andre steder. Finnes den i også Arendals bymål? Voss viser til så mange eksempler ellers i avhandlingen på innflytelse fra engelsk, at det ville være rart om ikke et så markant trekk i dialekten ville bli omtalt om det fantes.

Til Stavanger

Fridtjof Voss ble i 1948 rektor på Stavanger Katedralskole. Før det hadde han tilbrakt hele sitt yrkesaktive liv i Oslo, for det meste på Ris skole. I 1947 hadde han permisjon for å overta organiseringen av undervisning og velferdsarbeid ved de provisoriske landssvikleirene. Han fikk avskjed i nåde i 1963, 69 år gammel.

I 1930 ble han gift med Asta Maria Jacobsen, og de fikk tre barn. Fridtjof Voss døde i 1977.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Fridtjof Voss: Arendals bymål: lydlære og formlære. Særtrykk av Maal og minne; 1940: 2. (ref.)



Emneord:

Etter 1800,
Bøker og trykksaker,
Kyststrøk


BARNDOMSHJEM: I dette huset i Kolbjørnsvik vokste Fridtjof Voss opp. Hans far, Friedrich Louis Voss fra Stralsund i Tyskland, drev bakeri her. (Foto: Tore Knutsen, AAA)


HØYTIDELIG: Rektor Fridtjof Voss tar imot Kronprinsregent Olav på Stavanger Katedralskole i 1957. Skolens gjestebok skal signeres. Fra maleriet i bakgrunnen overvåker tidligere statsminister og rektor Steen det hele. Fem dager senere var Olav konge.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.