Baglersagaen og Agder

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 18. januar 2000

Våre kongesagaer inneholder svært få opplysninger om historiske hendelser i vår landsdel. Helst finner vi landsdelen nevnt i forbindelse med at konger, jarler og andre stormenn seilte forbi på vei til viktigere landsdeler, eller når de fra syd eller vest fikk landkjenning utenfor Agderkysten.

Den historisk-topografiske forfatteren Jens Kraft (1784–1853) uttrykte det slik: «I de følgende Aarhundreder anføres i Historien ingen Begivenheder af Mærkværdighed som her foregaaede. Agder var rimeligviis den Gang et fattig og lidet beboet District; thi ingen af de almindelige Thing, hvor Kongerne valgtes og offentlige Anliggender behandledes, forekommer i denne Egn, og heller ikke omtales her Kongsgaarde, mægtige Mænds Boepæle, eller Klosteres og anseelige Geisteliges Sæde».

Nå er det vel ikke fullt så dårlig bevendt med beskrivelser av historiske hendelser på Agder i norrøn tid som det Kraft her gir inntrykk av, selv om kildefattigdommen er et faktum. Den av kongesagaene som hyppigst, om enn den også sjelden, omtaler hendelser langs Agderkysten, er Håkons, Guttorms og Inges saga, også kalt Baglersagaen. La meg gi noen eksempler:

Trefninger på Agder

Kort tid etter påske 1206 seilte baglerne (som hadde sitt kjerneområde på Østlandet) med sin flåte ned til Portør (Portyrja) og dagen etter til Hesnesøyene (Esjunesøyene) i Aust-Agder. Baglersagaen i Alexander Bugges 1914-utgave forteller slik om dette:

«Da var hele hæren kommet sammen. De hadde 22 skibe. Kongen (baglerkongen Erling Steinvegg) sa, at han vilde nord i landet. De hadde sendt skuder i forveien, mellom dem Simon Kyr Ragnarssøn og Arntor Foke i Bjargheimsherad (Bærum) paa én skude. Men det var ymse meninger om denne plan var raadelig. Tirsdagen efter fór kongen til Randarsund (Randøysund), men Orm Lange, Ragnar Gumalssøn, Gunnar Aasassøn og Benedikt av Gumanes laa efter ved Esjunesøene (Hesnesøyene) med fire skuder og vilde ikke fare. Da spurte de, at Torgils Fudhund var faret nordover (vestover) og hadde drat meget leding (leidang-sjømilitære ordning) sammen inde i Hvinesdal (Kvinesdal).»

Året etter, sommeren 1207, samtidig med at birkebeinerne kom seilende nordfra med en stor flåte, seilte baglerne østfra og kom til Seløyene like vest for Lindesnes.

«Da spurte de», heter det i sagaen, «at Torgils Fudhund var i Sokn nord paa Vegger (Sokndal) og hadde drat sammen leding der. Det blaaste en svak nordenvind. De rodde straks nordover før solopgang; det var avtalt, at alle skibene skulde mødes ved Hitr (Hidra)». Birkebeinerne og baglerne lekte nå katt og mus med hverandre etter som styrkeforholdene mellom de to flåtene vekslet. Bataljen endte med at noen av birkebeinerne rømte på land like øst for Egersund forfulgt av baglerne, og der ble mange av birkebeinerne drept. Baglerne tok mostandernes leidangsskip, men da de fikk vite at birkebeinernes hovedflåte lå i Boknafjorden, for de straks tilbake til Tunsberg.»

Dro vestover

Kort tid etter seilte baglerne igjen vestover med 25 skip. Blant baglerne var Nikolas av Lister og Orm skutilsvein (medlem av kongens hird). Da de kom til Helgesund (Ny Hellesund), fikk de høre at birkebeinerne hadde seilt forbi Jæren og Lister. Så forteller sagaen: «Nikolas vilde seile østover, men Orm satte sig imot. De bidde da hele dagen til om kvelden. Om natten seilte de østover og la om morgenen til i Portør». Sagaen forteller så videre om kappløpet mot Tunsberg for å få varslet baglerne der om at birkebeinerne var på vei. Baglerne greide imidlertid ikke å hindre at birkebeinerne inntok Tunsberg.

Sagaen forteller så: «Imens fór baglerne med skutehæren nordover (vestover) langs landet. De spurte, at birkebeinerne fór der med to skuter; med dem var Olav Jørundsbror og Olav Smørmage, som hadde syssel paa Vester-Agder. Baglerne traf dem og jaget den ene skuten op paa Trymlingene (Tromlingene utenfor Tromøya) og den andre ved Fløstergavl (Skinnfelltangen i Flosta) og dræpte de fleste av mændene om bord. Nikolas av Lister gav grid til begge Olaverne, men da hærmændene blev det var, gikk de imot dem og dræpte dem».

Sagaen nevner Tromlingene flere ganger. Seinsommeren 1207 fikk baglerne vite utenfor Tromlingene at kong Inge var på vei til Oslo. Høsten samme år var baglerne igjen utenfor Tromlingene, der de fikk vite at Håkon jarl (den fremste birkebeiner etter kong Inge, også kalt Håkon Galen) hadde seilt østover. Baglerne dro da til Vestlandet og inntok Sverresborg i Bergen.

Like før jul i 1207 kom kong Inge og Håkon jarl østfra med hele birkebeinerhæren. Da baglerne fikk vite det, for de sydover fra Bergen og samlet seg i Haugesund. Så fortsetter sagaen: «Der kom brevmænd fra biskop Nikolas (bisp Nikolas Arnesson i Oslo på baglernes parti, onkel til kong Filippus) til kongen (baglerkongen Filippus Simonsson som var blitt baglerkonge etter Erling Steinveggs død i 1207): han lot brevet læse op. Det stod deri, at birkebeinerne og baglerne skulde forlikes og ikke gjøre hinanden mén. Det var da kort før jul. Baglerne la sine mænd rundt om paa gaardene i Agder i julen; derefter fór de øst til Tunsberg og sat der om vinteren».

Gjerstad og Søndeled

Bisp Nikolas hadde sommeren 1207 dratt nord til Nidaros og drøftet med erkebiskop Tore om hvordan de skulle få til forlik mellom birkebeinerne og baglerne. Våren 1208 for bisp Nikolas til Tunsberg for å legge dette fram for kong Filippus, mens erkebiskop Tore talte med kong Inge og Håkon jarl. Det ble da enighet om at de to partene skulle møtes til forliksstevne på Kvitsøy i Boknafjorden. Det ble gjort avtale om antall skip og mannskap de to partene kunne møte med.

Sagaen forteller så: «Kong Philippus gjorde sig færdig til at fare til dette forliksstevne med saa mange og store skibe som avtalt var; de skuter og lette skibe, som han hadde omframt disse, lot han bli tilbake her og der paa Agder».

Så går vi tilbake til tida like før disse hendelsene skjedde, nemlig nyttår 1206. Situasjonen for baglerne var da den at Håkon jarl hadde ødelagt hele baglernes flåte i et slag i Halland i Sverige høsten 1205. Straks på nyåret 1206 ble baglernes høvdinger sent hjem til sine sysler for å bygge nye krigsskip. Sagaen nevner en rekke navn og hvor disse hadde sine sysler. Av mest interesse for oss er følgende korte passus: «Gyrd Beinteinssøn én i Visedal». Og Vissedal det er Gjerstaddalføret, altså Gjerstad og Søndeled. Gyrd Beinteinssøn var altså sysselmann, i dag ville vi ha sagt fylkesmann, i et område som omfattet Gjerstad og Søndeled, mest sannsynlig i det syslet som ble kalt Østre del, det vil si kystområdet av Aust-Agder.

Hva kan vi med rimelighet få ut av sentral kunnskap om vår landsdel tidlig på 1200-tallet av de hendelsene som Baglersagaen omtaler. Birkebeinernes makt- eller kjerneområde var Trøndelag og Vestlandet, mens baglerne hersket i Viken, det vil si det sentrale østlandsområdet og kyststrekningene ned mot Gøtaelv og mot Rygjarbit, grensa mellom Telemark og Agder. Men ingen av de to partene var så sterke at de kunne føle seg trygge på at den andre part i borgerkrigen ikke kom inn og herjet i motpartens maktområde. Krysningspunktet mellom disse to områdene var Agder. Spørsmålet blir da, hvem var det som hadde kontroll over Agder, baglerne eller birkebeinerne? Det jeg ovenfor har fortalt kan gi et rimelig svar på dette spørsmålet.

Torgils Fudhund var trolig birkebeinernes sysselmann i Nord-Agder, det vil si Agder vest for Lindesnes. Her samlet han leidang til birkebeinernes flåte, men hans maktbase her var slett ikke sikrere enn at baglerne kunne jage den lokale birkebeinerflåten på land og drepe store deler av mannskapet.

Birkebeinerne Olav Jørundsbror og Olav Smørmage hadde også sysler i Vest-Agder. De ble tatt av Nikolas av Lister utenfor Tromøy, som var høvedsmann på baglerflåten og sto sentralt i baglernes operasjoner langs Agderkysten. Nikolas var også fra Vest-Agder, og det forteller oss at også baglerne hadde fotfeste i dette området.

Dette må vi anta var bakgrunnen for at Nikolas ville gi de to Olavene grid; ved en eventuell fredsslutning ville Nikolas handling ha gitt grunnlag for en fredeligere sameksistens mellom de to partene i dette området. Hærmennene, derimot, som var profesjonelle, innleide krigere, hadde liten sans for den slags diplomati.

Den sterkeste indikasjonen på baglernes maktgrunnlag og posisjon på Agder i denne perioden kommer fram der sagaen beretter at baglerne turte jul på Agder i 1207, og at de la igjen skuter «her og der paa Agder» for å overholde styrkeavtalen før møtet på Kvitsøy. Man turte selvsagt ikke jul i fiendeland, og man lot heller ikke sine mest kostbare redskaper, skutene, ligge igjen i fiendens maktområde. Dessuten ser vi at Gyrd Beintenssøn lot bygge ei leidangsskute i Gjerstad/Søndeled, og at han trolig var sysselmann i Aust-Agder. Etter alt å dømme var det baglerne som hersket over største delen av Agder på denne tida, om enn deres maktbase slett ikke var sikker, særlig ikke i de vestligste delene av Agder.

Forliksstevnet på Kvitsøy

Dette var den maktpolitiske situasjonen på Agder da kong Filippus høsten 1208 seilte til Kvitsøy for å holde forliksstevne med kong Inge og Håkon jarl. Baglerne må ha regnet med at ved en deling av landet i maktsfærer skulle Agder bli lagt til baglernes maktområde på Østlandet. Men slik gikk det ikke. Om det forteller sagaen:

«Det gik da, som saa ofte kan hænde, at begge parter syntes, det blev lempet litt paa deres ord. Efter lang tale om dette gjorde birkebeinerne den orskurd, at Philippus skulde ha Oplandene og dertil Viken fra Svinesund vest til Rygjarbit ... Kong Philippus saa, at birkebeinerne hadde en stor hær og at det ikke kunne nytte ham stort at sige imot. Derfor sa han: Jeg vil lægge ned den uro og ufred, som længe har været her i landet, og ta imot de vilkaar, som jeg før har samtykket i, med den del av riket, som undes mig; og med min navnbot faar kong Inge raa; jeg blir saa likevel den jeg er».

Mens baglerne hadde lagt skip igjen i havnene på Agder, hadde birkebeinerne brutt avtalen om antall skip og menn de kunne møte med til forliksstevne. Baglerne ble med andre ord konfrontert med en stor overmakt og kong Filippus kunne intet annet gjøre enn å goda birkebeinernes vilkår. Men det er tydelig at baglerhøvdingene var misfornøyd med dette: «Tinget sluttet med, at grid ble satt og trygd tilsagt, og baglerne gikk tilbake til sine skibe. Arnbjørn Jonssøn (en av de fremste baglerhøvdingene) gik ved Philippus side og pleide at lede ham. Philippus rakte ham sin haand; men Arnbjørn sa: Led dig nu selv!»

Baglersagaen er sannsynligvis skrevet før 1250, kanskje så tidlig som i tiden like etter fredsslutningen mellom birkebeinerne og baglerne i 1208.

Slik sett har baglersagaen stor nærhet til de historiske hendelsene. Sagaens upartiske framstilling av så vel birkebeinernes som baglernes historie bærer preg av at den er skrevet i fredsperioden etter forliksstevnet på Kvitsøy, i en periode der ingen av partene hadde behov for å rakke ned på hverandre.

Dette styrker sagaens verdi som kildeskrift. Nettopp i denne sagaen er det at vår landsdel i noen små glimt stiger ut fra historiens mørke. Opplysningene som gis er få, og de slutninger man kan trekke for om mulig å danne seg enkelte historiske bilder fra landsdelen, hviler på et spinkelt rammeverk. Sagaens beretninger fra landsdelen må derfor leses med kritikk.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Soga om birkebeinar og baglar: Boglunga sogur. Oversatt av Hallvard Magerøy. Oslo 1988. (ref.)



Emneord:

Eldre historie,
Bøker og trykksaker,
Politikk,
Krig,
,
Kyststrøk


UTENFOR TROMØY: Tromlingene er nevnt en rekke ganger i sagaen om baglerne. Utenfor Tromlingene fikk de først på 1200-tallet — av en eller annen grunn — ofte viktige beskjeder. (Arkivfoto)


DETALJERT: Gerhard Munthes innledningsdekorasjon til Håkons, Guttorms og Inges saga (Baglersagaen) i Alexander Bugges 1914-utgave av Norges Kongesagaer. Sammen med Erik Werenskiold, Halfdan Egedius og flere skapte Munthe den karakteristiske sagastilen som vi kjenner fra Snorres Kongesagaer. (Foto: Aust-Agder-Arkivet.)


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.