En veikirke i Søndeled

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 31. juli 2000

Middelalderkirka på Søndeled er valgt ut som veikirke. Her kan turister og andre veifarende som har behov for en pause fra landeveiens støy og stress stoppe og kople av. Kjell-Olav Masdalen dykker ned i historien bak kirkens solide vegger.

Hit har ferdselsveiene ført i alle år, enten de gikk inn fjorden gjennom sundene, ned langs og på vassdraget fra Gjerstad eller over land fra gårdene omkring.

I selve bygdenavnet ligger ferdselsbegrepet innbakt. Det gammelnorske navnet på bygda, Sundaleiðr, tolkes av de fleste som «leia gjennom sundene», og viser da til at fjorden har gitt gården, bygda og kirkesognet navn. Navnsettingen er dermed knyttet til ferdselsaspektet med utgangspunkt i fjorden som ferdselsåre.

Når ble den bygd?

Søndeled kirke feirer i år sitt offisielle 850-års jubileum. Men ingen vet med sikkerhet hvor gammel middelalderkirka er. Det eldste dokumentet som med rimelig sikkerhet forteller at det sto kirke på Søndeled er datert 7. mars 1320. Men steinkirka på Søndeled er atskillig eldre enn dette.

Den er, som flere av de andre steinkirkene i Aust-Agder, sterkt ombygd. Tilbake av middelalderdelen står alene de solide steinmurene som danner kirkas vegger i syd, vest og nord. Dette vanskeliggjør dateringen på et stilhistorisk grunnlag. Men også de mektige steinmurene kan fortelle oss noe, om vi forstår å tolke dem riktig.

Steinbygninger som ble reist på 1100-tallet og begynnelsen av 1200-tallet kalles gjerne «romanske», mens de som ble bygd fra 1200-tallets annen halvdel og seinere i middelalderen har fått betegnelsen «gotiske».

Gamle Øyestad kirke, bygd i andre halvdel av 1200-tallet, er den eneste gotiske kirka vi har i Aust-Agder.

Steinkirka i Søndeled slik den framstår i dag er ca. 14,5 meter lang og ca. 10,3 meter bred. Tykkelsen på muren i vestveggen og de to langveggene er ca. 1,4 meter. Østveggen ble fjernet i forbindelse med ombyggingen til korskirke i 1768, men spor i de østre endene av langveggene tilsier at østveggen var ca. 1,2 meter tykk. Det gir oss en pekepinn om at østveggen ikke har vært kirkas endelige avslutning.

Romansk og gotisk stil

De fleste kirker her i landet ble i middelalderen murt opp av bruddstein med mer eller mindre uregelmessige bruddflater. Såkalt kvaderstein, mer eller mindre regelmessig tilhugget stein, ble også brukt i mange sakrale bygg. Ofte ble både bruddstein og kvaderstein brukt i samme byggverk. Selve veggflatene ble da murt opp av bruddstein, mens det i hjørner og til omramming av vinduer og portaler, der det av praktiske eller estetiske hensyn var behov for jevnere flater, ble brukt kvaderstein.

I den romanske perioden ble bruddsteinene helst lagt på «flasken», på bruddsteinens største kløyveflate. Byggesteinene ble da relativt lange i forhold til høyden. Skifthøydene ble lave og forholdsvis jevne og gjennomgående, det betyr at ett og samme skift kan følges i hele murens lengde. Byggestein som ble lagt på flasken bandt bedre inn i muren og støtte ofte sammen med tilsvarende stein fra den andre mursida, slik at muren stykkevis fikk preg av mer å være en kompaktmur enn en kistemur.

De romanske murene var likevel helst reist som kistemurer (skallmurer). Det gotiske murverket var mer dristig i bruk av byggeteknikk. Som regel er byggesteinenes ytterflater større enn i det romanske murverket og de har ofte mer uregelmessige konturer. Dette skyldes dels at det er brukt større bruddstein, dels at steinen er lagt på «ståkløyven», den kløyveretningen som ligger tilnærmet i et plan 90 grader på «liggkløyven».

Mureteknikken er dristigere og mer materialbesparende enn den romanske, og regnes som et teknologisk fremskritt.

Det er viktig å være klar over at karakterskillene mellom det romanske og det gotiske murverket sjelden er så tydelig som beskrevet ovenfor. Ofte vil man finne de forskjellige karakteristika i begge perioder, særlig i tida da den ene perioden avløste den andre. Dessuten spilte de lokale ressurser en vesentlig rolle, ikke minst den steinkvalitet og de øvrige byggematerialer som var tilgjengelige i området der kirka ble bygd.

Ved en visuell betraktning av murverket i Søndeled kirke kan man se at steinene som er brukt i murverket er typiske bruddstein med relativt ujevne bruddflater. Skiftene bygger jevnt over mer i lengderetningen enn i høyden, men skiftene er av varierende høyde. Hovedstrukturen i murverket synes å peke mot den romanske periode, men den har noen karakteristika som også peker mot den gotiske, særlig dens noe uregelmessige form, bruken av til dels store stein og at skiftene noen steder synes brutt. Det siste kan imidlertid forklares med at kvaliteten på den lokale bruddstein for en del gir relativt grove og uregelmessige bruddflater og steiner av varierende størrelse.

Men det finnes et typisk bygningsmessig trekk i tillegg ved steinkirka som kan hjelpe oss et stykke videre til på vei. Så vel inngangen i vest, som den nå igjenmurte portalen i syd, har de karakteristiske romanske rundbuer. Vestportalen har et såkalt tympanonfelt (gavlfelt) over døråpningen, men uten noen form for utsmykning. Begge portalene er svært enkle i formen. I sydportalen ser man tydelig at åpningen er omrammet av grovt tilhuggen stein – av kvaderstein – med anfangsstein der buen tar til og sluttstein i buens øverste punkt. Portalene har ingen bevarte utsmykninger som gir nærmere stilkarakteristika. Samlet må vi kunne konkludere med at steinkirka på Søndeled er bygd i den romanske perioden, en gang på 1100-tallet eller første halvdel av 1200-tallet.

Hvem bygde?

Reisingen av et så stort byggverk som Søndeled kirke har stilt betydelige krav til så vel organisatorisk styrke som økonomisk evne hos byggherren. I tillegg må byggearbeidet ha vært utført eller ledet av personer med håndverksmessige spesialkunnskaper for reising av store bygg i stein. Slike folk fant man ikke i lokalsamfunnet.

Oppføringen av de middelalderske steinkirkene var en langdryg prosess, som ofte tok flere år, for de større bispekirkene, eller domkirkene, kunne det dreie seg om flere tiår.

All den tid Søndeled i middelalderen hørte til Stavanger bispedømme, har det vært vanlig å omtale steinkirka her som oppført i anglo-normannisk stil. Men fordi kirkas stilkarakteristika er så generelle, og ornamentikken helt fraværende, er det svært vanskelig å knytte den til ei bestemt bygghytte.

Portalene i de østnorske bygdekirkene er ofte utformet med ett eller flere rettvinklede trinn eller resesser utvendig, og nesten uten dekor. Den enkleste utformingen av denne portaltypen finner vi nettopp i Søndeled kirke. Den samme enkelheten som vi finner i Søndeled kirke, preger også et flertall av Vestfolds middelalderkirker. Også de er vanskelige å datere og knytte til noen bestemt bygghytte. Men visse forhold, særlig portalene med figurskulpturer, knytter flere av dem, samt middelalderkirka på Tromøy, og vel også Fjære kirke – til de jydske granittkirkene. Denne mulige sammenhengen er lite utforsket, men kanskje lå opplæringshytta for håndverkere som arbeidet ved mange kirker i bygdene rundt Oslofjorden, i Danmark. Med bakgrunn i den danske maktinnflytelsen i Viken, og tidvis på Agder, som var betydelig helt fram til først på 1200-tallet, kan danske håndverkere ha krysset Skagerrak for å arbeide på bygdekirkene i det sørøstlige Norge — og i Søndeled.

Arbeidsfolk fra Søndeled og bygdene omkring har allikevel vært en uunnværlig ressurs i arbeidet med å bryte ut stein, brenne kalk, tilvirke mørtel, skaffe til veie det nødvendige tømmer og å frakte bygningsmateriale  frem til byggplassen. Men de har sikker også vært med på tilhugging av bygningsmaterialene, reisingen av murverket, takkonstruksjoner og innredningsarbeider i kirkebygget.

Søndeled kirke ble som nevnt påbygd til korskirke i 1768. Den form og utsmykning kirka fikk i andre halvdel av 1700-tallet har den i hovedsak beholdt fram til i dag. De solide steinmurene fra middelalderen og korsdelens tømmervegger fra 1700-tallet, gir sammen med kirkekunsten og det øvrige inventaret kirka historisk dybde og menneskelig varme. Kirkebyggets plassering innerst i fjorden og nederst i dalen, har gjennom århundrer vært det sentrale landmerket i folks virke og streben gjennom hverdag og helg. Her ble menneskene gjennom dåpen inkorporert i fellesskapet, og her ble de stedt til hvile innenfor kirkegårdsmurenes markering av at fellesskapet strakte seg ut over livets slutt.