Den oppfinnsomme presten Abel

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 18. januar 2002    

Fyresdal var fylt av barbari, Åmli var et mørke, men Gjerstad det var en lys og trivelig plass, ifølge Nils Henrik Abels bestefar.

I et jubileumsår for Niels Henrik Abel kan det vel være grunn til å se litt nærmere på noen av hans nære forfedre. Niels Henriks bestefar, Hans Mathias Abel, hørte til de såkalte opplysningsprestene, eller potetprestene, som de også blir kalt. Opplysningsprestene arbeidet for å bedre de sosiale, kunnskapsmessige og næringsmessige forhold for sine sognebarn, slik også Hans Mathias Abel gjorde.

På vei til Gjerstad

Hans Mathias Abel blei født i Bergen i 1738. I 1757 avla han teologiske embetseksamen, og i 1761 begynte han som personellkapellan hos sin onkel Jørgen Henrich Abel i Bygland prestegjeld. I 1763 blei han personellkapellan hos den beryktede Erik Ancher Brun, hvis overgrep mot sognefolket bidro til bondebefolkningens oppslutning om Lofthusopprøret.

I 1766 fikk Abel stillingen som residerende kapellan i Fyresdal. Samme år giftet han seg med Elizabeth Knuth Normann. Seinere sa han om sin kone:

– Det er Mo'r, som har gjort Mand af mig.

Da Fyresdal prestegjeld blei delt i Mo og Moland i 1769, blei Abel sogneprest i Mo. John Aas skriver at da Abel kom til Fyresdal «var her i Sognene Mørke og Barbari». Abel brukte derfor mye tid på å gi ungdommen kunnskap og dannelse. «Hans Minde erindres derfor med megen Taknemmelighed og Høiagtelse blant de Ældre i Sognet», skriver Aas.

1778 blei Abel kalt til sogneprest i Åmli. Her var han fram 1784, da han kom til Gjerstad prestegjeld. Det fortelles at da prestefamilien for første gang så ut over Gjerstad fra Prestekleiva, utbrøt presten:

– Du mørke Omlid, du lyse Gjerstad. Presten skal ha sunget høyt av glede, Elisabeth var like begeistret og det to barna sprang foran dem den siste strekningen til prestegården.

Prestegjeldet omfattet i middelalderen hele østregionen, Gjerstad, Vegårshei og Søndeled. Opprinnelig lå prestesetet på Søndeled, der den middelalderske steinkirka blei bygd en gang mellom 1150 og 1250. Trolig kort tid etter svartedaudens herjinger omkring 1350 blei prestesetet flyttet til den rikere jordbruksbygda Gjerstad, der det sannsynligvis allerede lå ei trekirke. Etter alt å dømme fantes det da også ei kirke på Moland i Vegårshei. Da Risør vokste fram på 1600-tallet og fikk egen kirke i 1647, måtte gjerstadpresten betjene hele fire kirkesogn. Etter hvert fikk han hjelp av en personellkapellan og en fast residerende kapellan ved kirka i Risør. I 1745 blei så Risør og Søndeled skilt ut som eget prestegjeld, og sognepresten kunne konsentrere seg om Gjerstad og Vegårshei.

Opplysningspresten

Da Hans Mathias Abel kom til Gjerstad i 1784 kunne familien overta en stor og velholdt prestegård. Prestegården Gjerstad (som uttales med trykk på første stavelse, i motsetning til bygdenavnet Gjerstad, som uttales med likt trykk på begge stavelsene) kunne fø 30 kyr, 5 hester og flere sauer. Abels forgjenger, Lars Larsen Eskildsen, som også hørte til opplysningsprestene, satte i stand gårdsbygningene og ryddet og dyrket ny mark. I Eskildsens tid kom potetene til Gjerstad. Tengel Fone skal ha vært den første som prøvde seg på potetdyrking i sognet. Da kona hans med vemmelse smakte på poteta, skal Tengel ha sagt:

– Folk siger, at den skal smage bedre, naar den er kogt. Eskildsen tok opp potetdyrkinga på prestegården og arbeidet for at bøndene skulle ta den i bruk. Herav uttrykket «potetprest». Når sognets husmannskoner innfant seg på prestegården i høstonna, lot han sette fram poteter på kjøkkenet, slik at konene kunne prøvesmake den. En av dem sa da:

- Kunde vi bruge Sild dertil, saa muligens denne Frugt lod sig spise. Etter hvert blei det mer sild og poteter på middagsbordene rundt omkring i bygdene.

Abel interesserte seg mindre for selve gårdsdriften. Det overlot han til Elisabeth, som husfolkene kalte «en god Madkjerring». Men han interesserte seg for produkter som kunne fremme jordbruket og gi allmuen et bedre livsgrunnlag.

Da Abel kom til Gjerstad var lindyrking ukjent i bygda. Han ba derfor kona om å dyrke lin og å lære «de bedre Mænds Koner derom». Da det var viktig for presten å nå de «toneangivende» i bygda, blei disse budt inn til prestegården for å lære å dyrke og behandle linet riktig. Snart blei lindyrking alminnelig i prestegjeldet og når konene så en fin linåker, neiet de og sa:

– Her ser vi den Vext, hvoraf Linet kommer, som vi svøbes i, naar vi fødes, og som vi svøbes i, naar vi døe; det er vort første og siste Svøb.

I det hele oppmuntret Abel sognefolket til å drive hagebruk. Da Niels Knudsen Sunde viste presten den fine kålen han hadde dyrket, innberettet Abel dette til Det danske Landhusholdningsselskab med anbefaling om at Niels måtte premieres for produktet. Abel interesserte seg også for de naturgeografiske forutsetninger som prestegjeldet hadde. Han forfattet derfor en naturhistorisk beskrivelse av prestegjeldet og ba skoleholderen på Vegårshei, Ole Halvorsen Sletaas, om å tegne et kart over prestegjeldet. Dette kartet finnes i dag på Aust-Agder-Arkivet, og viser blant annet plasseringen av sagbruk, verk, gruver og lignende.

På denne tida bredte en skabbsykdom seg blant sauene på Vegårshei. Den danske veterinær, professor Erik Nissen Viborg, blei budsendt, og kom over Næs Jernverk til Vegårshei. Da Abel noen dager seinere kom på kirkereise til annekset, forventet han at professoren ville vise ham tilstrekkelig oppmerksomhet. Men nei, professoren estimerte ham ikke, og møtte heller ikke opp på søndagens gudstjeneste. Fornærmet reiste Abel heim til Gjerstad. Noen dager etter kom imidlertid Viborg til prestegården, og Abel skimtet ham gjennom vinduet ute på tona. Demonstrativt satte presten seg i lenestolen med ryggen mot døra. Professoren kom inn og på Abels spørsmål om hvem det var, svarte han:

– Jeg er kommet for at læge de syge Kreaturer.
– Ah, svarte Abel, – en Hestedoktor, ham behøver ikke jeg, her er ingen syge Dyr.
– Jeg er professor Viborg, sa den andre. Øyeblikkelig reiste presten seg og ropte ut døra til kammeret:
– Mo'r, Søndagsparykken min, en Professor.

Mest interesserte Hans Mathias Abel seg for ungdommens oppdragelse og dannelse. Han sørget for en reorganisering av omgangsskolen og fordelingen av kostnadene på de enkelte oppsitterne. Da biskop Hansen i Kristiansand fikk i gang undervisning av lærere ved bispesetet, sørget Abel for at prestegjeldets skoleholdere blei sendt dit for etterutdanning. I hans tid, mens sønnen, Søren Georg Abel, var farens personellkapellan, ble Gjerestads-Læseselskab opprettet. Noe seinere blei et tilsvarende leseselskap opprettet på Vegårshei.

Lot som han var full

Hans Mathias Abel arbeidet også for å bedre de sosiale forhold i prestegjeldet, og ikke minst forsøkte han å begrense misbruket av alkohol. Han forgjenger, Lars Larsen Eskildsen, hadde inngått kontrakt (overdådighetskontrakt) med allmuen om avskaffelse av de såkalte skjenkebryllupene, der skjenkinga av alkohol var blitt et middel til å øke brudeskjenken, dvs. det pengebeløp som bryllupsgjestene ga brudeparet. Men det generelle forbruket av alkohol var ikke blitt mindre. Da Abel var imot tvangsordninger som overdådighetskontraken og den såkalte langfredagsskjerpa, søkte han mer med ord og overbevisning å begrense misbruket av alkohol. For å oppnå det kunne presten av og til ta i bruk uortodokse metoder.

Når driftsbønnene kom tilbake fra Egelands jernverk, der de hadde levert sine kollester, hente det ikke sjelden at de på heimveien besøkte de tilgjengelige skjenkesteder. De kom da iblant beruset og støyende opp veien mot prestegården. En gang møtte presten dem med samme mynt, idet han støyende agerte full mann. Da blei flokken taus, og undrende spurte de om «Faer var bleven daarlig».

– Mine Børn, sa Abel, – seer Jer i Speil, saadan fare I frem.

En annen gang ga han en kinnhest til en full mann i et likfølge. Men da blei presten redd han hadde forløpt seg, og ba han ned til prestegården for å blidgjøre ham. Disse «sprell» var det nok som inspirerte kallskapellan Lars Dochedal i Østre Moland til følgende vers i den såkalte prestevisa:

«Om Abel veed jeg slet ingen Ting,
Undtagen at han ret god skal være,
Lidt snorrig, gjør lidt for mange spring,
Forresten Mand af Fornuft og Ære.
Naar af Fortjeneste Daaren brammer,
Hans Dyd og Indsigt sig derved skammer,
Og tier stil!»

Talte mot biskopen

Hans Mathias Abel var ingen ærgjerrig mann. Det fikk biskop Hansen merke ved en visitas i Gjerstad. Under et måltid i mange gjesters nærvær gratulerte biskopen Abel overraskende med hans utnevnelse til prost. Da reiste Abel seg å sa:

– Jeg betakker mig. Skal det være en byrde, er det yngre Mænd end jeg til at bære den. Skal det være en Ære, saa gives der Andre, som ere værdigere dertil end jeg.

Biskopen blei støtt og isolerte seg på sitt værelse i to dager. Abels kone og flere andre ba presten gå opp for å blidgjøre biskopen, men han svarte:

– Jeg har intet Ondt sagt, lad ham komme ned til mig.

Abel blei ikke prost, men biskopen var likevel fornøyd med hans innsats, slik han skreiv i en nekrolog ved Abels død i 1803: «I ham tabte Christiansand Stift en af dets virksomste Lærere, redelig som Nathanael, blid som Johannes, beskeden og varm for Alt, hvad godt var, som Paulus. Derfor plantedes en Cypres Stilk paa hans Grav».

Om Hans Mathias Abel og hans tid på Gjerstad kan man lese mer om i John Aas: Gjerestads Præstegjeld og Præster, utgitt av Gjerstad historielag i 1999.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1435, personalia, L0022-0025; PA-2541, kartsamlingene.
Boksamling: John Aas: Gjerestads præstegjeld og præster. Arendal 1999. (ref.)



Emneord:

1500 til 1800,
Arkiv,
Bilder,
Landbruk,
Skole og læring,
Foreninger og organisasjoner,
Innlandsbygder


MATEMATIKERENS BESTEFAR: Hans Mathias Abel (1738–1803), sogneprest i Gjerstad 1784–1803, var Niels Henrik Abels bestefar. Maleri i Gjerstad kirke. (Foto: Tore Knutsen, Aust-Agder-Arkivet.)


MATEMATIKERENS BESTEMOR: Elisabeth Knuth Normann (1737–1817) var Niels Henrik Abels bestemor. Maleri i Gjerstad kirke.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.