Lønnskamp på verven

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 12. juni 2002 

Årets lønnsoppgjør er i gang. Flere streiker er allerede gjennomført for å oppnå bedre betingelser. Riksmeklingsmannen er fortsatt i beredskap, klar til å mekle dersom flere av partene i arbeidslivet ikke skulle komme til enighet.

Det er slett ikke er lenge siden lønnsoppgjør kom inn i regulerte former, og rettighetene i arbeidslivet ble lovfesta. LO ble stiftet i 1899, Arbeidsgiverforeningen (NAF) i 1900. I 1919 vedtok Stortinget lov om 8 timers arbeidsdag og en ukes ferie med lønn. Først i 1947 fikk vi ferieloven med rett til 3 ukers ferie med lønn for alle.

Hvordan var arbeidsforholda før den tid, og hvordan ble lønn avtalt på 1800-tallet?

Et oppslag i Agderposten fra 1934 forteller noe om dette. Redaktør Jens Vevstad intervjuet 94-åringen Pål Kittelsen Hausland som fortalte fra et langt arbeidsliv.

80 øre dagen

Pål Kittelsen Hausland begynte som læregutt på verven til Jørgen Grefstad i 1853. Den gangen var arbeidstida på verven fra 5 om morgenen til 19 om kvelden.

Pål fikk 80 øre dagen som læregutt, mens bror hans fikk ei krone og 20 øre som tømmermann. Oppgjøret fikk de ikke kontant, men utbetalt i varer som de måtte løse ut hos en kjøpmann i Arendal.

– Hver måned måtte en så en tur til Arendal for å få varene. Fortjenesten var så liten at det ikke var noe å reise oftere etter, kommenterte Pål Kittelsen.

I dag virker det merkelig med slike lønnsutbetalinger. Men grunnen til denne ordninga var at Jørgen Grefstad bygde skuter for Arendalsredere, og at de hadde et mellomværende i oppgjøret med arbeidslønninger på rederens krambu i Arendal. Ellers vet vi at det ikke var lov å «handle på landet» før 1850. Handel var forbeholdt de privilegerte borgerne i byene. Det var kun tre lovlige landhandlere på hele Agder: på Helle i Øyestad, i Dypvåg og i Lyngdal.

Pål Kittelsen bemerket sjøl, til ordninga med 14 timers arbeidsdag og lønnsutbetaling i Arendal, at «det var ikke annet å tenke på i den tid». Med det mente han at protester ville ha vært fånyttes, for ordninga var vanlig.

Uten vinterarbeid

Det var tydeligvis heller ikke noen protest mot at arbeiderne ble «permittert» hver vinter. Pål forteller at senhøstes, når dagene ble korte, sa gjerne Jørgen Grefstad:

– Nå får vi legge sammen gutter, dagene blir så korte.

Det kunne bli stans i flere måneder til dagene begynte å lenges.

– Så var det å få forskudd, hvis man ikke kunne klare seg til arbeidet begynte igjen. Det var greit på den måten at om en mann kom litt i knipe, hjalp arbeidsherren ham, fortalte Pål.

I 1861 fikk Pål Kittelsen arbeid som skipsbyggmester hos Ole Peder Olsen på Natvik-verven. Pål var godt fornøyd med at han her fikk lønna utbetalt i penger, men «ellers var det alminnelig på den tid at arbeiderne måtte ta lønna i varer.» Han hadde 4 mark om dagen som skipsbyggmester. En tømmermann hadde 2 mark.

«Frynsegoder» fikk de også på Natvik-verven:

– Når et skip gikk av stabelen, var det stor stas. Olsen holdt et stort gjestebud som varte hele natten, og arbeidsfolkene fikk 20 daler som de skulle ha å feste for.

«Vær nu snille gutter»

I 1880 skiftet Pål arbeidsplass. Han begynte på Boes verv på Fevik, og da protesterte han på den gamle måten med lønnsutbetaling i varer. Arbeidskameratene fulgte opp.

– Da lørdagen kom, nektet vi å ta varesedlene, men penger kunne vi ikke få. Mandag møtte vi opp på verven. Om ettermiddagen kom Carl og Christian Boe, som var budsendt. Bare vær nu snille gutter, så skal dere få penger, sa Christian Boe til oss. Om kvelden fikk vi penger, og dermed var det spørsmålet ordnet.

Men så var det daglønna på Boes verv. Den var kr. 1.60, men burde være 2 kroner, forteller Pål. «På den tid ble der i Arendal stiftet en forening som het Samhold og der skulle stiftes en lignende her. Det ble bestemt et møte på Hauslandssanden en lørdag ettermiddag.»

Vellykka aksjon

Når Pål Kittelsen nevner Samhold, er vi kommet fram til 1886. Krakket i Arendal var bakgrunnen for at denne foreningen ble stiftet, og i oktober hadde Samhold en vellykka aksjon da skipsreder Lassen i Kolbjørnsvik ville sette ned daglønna fra 2 kroner til kr. 1.50.

Samhold aksjonerte også mot forsøk på at lønn skulle bli betalt i varer. Samhold var for øvrig forløperen for Arbeiderpartiet som ble stiftet i Arendal i 1887, skriver Harald Flodda i sin hovedoppgave om Samhold og krakket i Arendal.

Det er tydelig at Pål Kittelsen har vært inspirert av aksjonene i Arendal. Hauslandsmøtet endte med valg av tre personer som skulle få opp daglønna. Det var Pål Kittelsen, brorsønnen og Gjeruld Esketveit.

Lønnsforhandlingene på Fevik skjedde på denne måten:

– Mandag morgen satt vi inne da min bror Ole kom på verven. Hva er det nå?, spurte han. Opp med lønna!, sa jeg. Ole fikk utvirket at lønna ble hevet til kr 1.80, og kom så igjen og sa at vi kunne begynne å arbeide. Nei, om jeg så kan få kr. 1.99 går jeg ikke med på det, sa jeg. Jeg gikk så, da jeg visste jeg kunne få 2 kroner et annet sted. Men jeg gikk for tidlig. Da jeg var gått, lot de andre seg lite med 1.80. Noen dager etter kom Martin Falk, som nettopp hadde en skute på verven, og ville ha meg tilbake dit. Jeg skulle få 2 kroner timen, men måtte ikke si det til de andre. Ja, hvis ingen spør meg, svarte jeg. Det gjorde de, og det endte med at alle fikk 2 kroner timen. Ved lønning om lørdagene ble hver mann spurt hvor mange dager han hadde, og hvor mange penger det ble. Dette var jeg betenkt på neste gang vi skulle ha oppgjør, og hadde gjort opp etter kr. 2.20 om dagen. Nei, sa Martin Falk, som sto for oppgjøret, det må bli etter 2 kroner dagen. Skal alle mann ha tillegg, men ikke jeg? – det var jo så at alle skulle få 20 øre i tillegg? Det var bare skøy, sa Falk, og så fikk jeg 2.20 og de andre 2 kroner.»

Nødsarbeid

Fra 1890 var Fevik Jernskipsbyggeri arbeidsplassen for Pål Hausland. Randulf Hansen var skipskonstruktør og direktør på verven.

– Da hadde vi en tid kr. 1.40 for timen, men så steg timebetalingen med 40 øre og vi fikk 1.80. Da sa jeg at nå er det snart slutt, og jeg sa til de unge guttene, som kom med hendene fulle av 10 og 5-kroninger når de hadde fått lønning, at de skulle spare litt så de hadde noe å falle tilbake på. Nei, sa de, du hører til den gamle tid og den er slutt nå. Nå har vi andre forhold, og det går stadig fremover. Men det ble snart slutt på den gode fortjeneste. Det var umulig at noen arbeidsherre kunne holde på å betale slike lønninger, og det måtte bli stans. Da ble det nødsarbeid, og de første som kom der var disse unge guttene. Jeg gikk opp til dem og måtte spørre: Er dere her? Dere hadde jo så gode tider i vente. Men da ble de svar skyldig – de bare tidde stille.

Pål Hausland arbeidet for Randulf Hansen på Fevik fram til 1923. Da han sluttet, var han 84 år og hadde vært i arbeid i 70 år! Med så lang tjenestetid hadde han rett til å kommentere ungdommens dårlige sparevaner og utviklinga av velferdsgodene i arbeidslivet.

Det er ikke lenge siden 1923, men endringene i arbeidslivet har likevel vært enorme.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-2822, Agderposten. 
Bøker: Harald Flodda: Samholdbevegelsen i Arendalsområdet i 1880-åra. Hovedoppgave i historie, UiO 1980 (ref.)



Emneord:

Etter 1800,
Sjøfart og skipsbygging,
Arbeidsliv,
Politikk,
Klassekamp,
Aviser,
Kyststrøk


«OPP MED LØNNA!» Arbeiderne ved Fevik Jernskipsbyggeri rundt forrige århundreskifte.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.