Skipsbyggemester og bygdedoktor

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 20. desember 2002  

I 1935 døde Pål Kittelsen Hausland i en alder av 96 år gammel. Tre år tidligere hadde redaktør Vevstad i Agderposten et fyldig intervju med Pål der han fortalte fra et 70 år langt yrkesliv som skipsbyggmester i seilskutetida. Men den gamle mesteren kunne også fortelle om ei tid da legehjelp og ambulanse ikke var noen selvfølgelighet. I 1869 var det bare 16 leger i hele Aust-Agder, og oftest var det om å gjøre å hjelpe seg sjøl så godt en kunne når et uhell inntraff. Men noen hadde større kunnskap enn andre til slikt. De ble kalt bygdedoktorer og ble oppsøkt av folk som trengte hjelp i nærmiljøet. Pål Kittelsen var bygdedoktor. Han var så anerkjent i Arendal-Grimstad distriktet at til og med doktor Roscher i Arendal sendte pasienter til Hausland for behandling, forteller A. S. Hvidebergskår i avhandlinga «Kvaksalvere og folkemedisin på Agder» som kom ut i 1968.

Hvem var så denne merkelige mannen som Fevik-folk ennå i dag husker kunne lage «Påls plåster» til sårbehandling?

Yngst av syv barn

Pål Kittelsen var født i 1839 som den yngste av syv søsken. Faren Kittel Olsen var bygningssnekker, men sønnene ville gå nye veier. Eldste sønnen Ole fikk tidlig arbeid på verven til «Jørnsen» fra Grefstad som bygde skuter i Fevikkilen. Jørgen Grefstads sønner hadde lært skipstegning. Halvor Jørgensen som var jevngammel med Ole, ble læremester for Ole som raskt ble en betrodd skipsbyggmester på Fevikverven. I 1853 skrev Pål Kittelsen seg for presten, og nå var han også regnet som arbeidskar.

Drømmen om å bygge skuter på Fevik ble oppfylt, Jørgen Olsen tok inn unggutten på verven og ga samtidig den 11 år eldre broren Ole ansvar for å lære opp Pål i skipsbygging og skipstegning. Da Pål var 22 år gammel, ble han regnet som fullt utlært skipsbyggmester. Tidene for skipsbygging var gode, og det var fullt opp å gjøre på verven.

Skipsbyggemester

Det var denne våren 1861 de fikk Storbesøk på Fevik. Skipseder Ole Peder Olsen fra Borøya hadde anlagt verv og kjølhalingskran på Natvik i Øyestad. Men det var vanskelig å skaffe gode arbeidsledere. Kona til Ole Natvik var født Falck og oppvokst på Søm i Fjære, hun visste hvor en kunne hente gode skipsbyggmestere, og sendte mannen til Fevik. Unge Pål ble spurt og takka ja til tilbudet om å være skipsbyggmester på Natvikverven. Her fikk han egen bolig, og det varte heller ikke lenge før han fant seg ei kone fra nabolaget, Gunhild Andersdatter.

Pål ble på Natvik i 16 år. På disse åra bygde han 13 barker og to skonnertskip for Olsen. Barkene var gjerne på 130 lester, det var «Adelfi», «Kollektor», «Hermanus», «Siba», «Herman Franklin», «Credo», «Havets Håp» med flere.

På slutten av 1870-tallet begynte det å skrante for skipsreder Ole Peder Olsen. Pål Kittelsen så seg tvunget til å forsøke nye arbeidsmuligheter. Han og svogeren reiste hjem til Hausland. I Fevik-kilen fikk Pål leid en bedding, og satte i gang å bygge ei skute. Skuta fullførte han, men det ble vanskelig å få avsatt den. Det er mulig dette var barken «Rex II», for denne skuta kjøpte arendalsrederiet Thommesen i 1881. Pål Kittelsen kalte det at «Thommesen hjalp meg av med den, men jeg tapte meget på denne spekulasjon.» Det ble Boes verv på Fevik som ble redningen, det var her broren Ole var skipsbyggmester på denne tida.

Nye tider

Men ei ny tid var i emning, seilskuter bygd i tre måtte ta opp konkurransen med jern- og stålskip. Brødrene Jakob og Gustav Boe så behovet for omlegging, og la til rette for Fevik Jernskipsbyggeri som ble anlagt på den gamle Boeverven i 1890. Den kjente skipskonstruktøren Randulf Hansen fra Bergen fikk i oppdrag å lede arbeidet. Pål Kittelsen forteller: «Jeg var der da Randulf Hansen målte ut verven. Han kom til min bror og ville ha en mann med seg, og det ble meg. Han spurte om det var noen skjær i veien utenfor. Nei, der var klart vann. Da har jeg ikke sett noen så beleilig plass for skipsbygging i Norge, sa Hansen. Der var plass så det kunne stå 6 skip ved siden av hverandre. Jeg arbeidet ved Fevik Jernskipsbyggeri til Randulf Hansen fikk satt i gang sitt nye skipsbyggeri, og var hos ham så lenge han drev med skipsbygging».

Jernskipsepoken på Fevik tok slutt i 1923, da var Pål Kittelsen 84 år! Han forteller levende om et arbeidsliv med lange arbeidsdager og hardt arbeidspress.

Hadde så Pål Kittelsen noen gang hatt alvorlige helseproblemer? Å, nei. Da han var 28 år hadde han nervefeber en kort stund, men ellers hadde han aldri vært sjuk. Ja, til og med gikt hadde han gått fri for i alderdommen. Men så var det ikke hvem som helst Jens Vevstad stilte dette spørsmålet heller. Pål Kittelsen var som bygdedoktor opptatt av god helse.

I boka om «Kvaksalvere og folkemedisin på Agder» har A. S. Hvidebergskår fortalt om Pål: Faren Kittel Olsen, som var en flink og klartenkt mann, var kjent vidt omkring for sin dyktighet til å kurere folk som var kommet til skade. Barna hadde god anledning til å lære, og Pål hadde uvanlige evner, særlig når det gjaldt sårbehandling, og han ble tidlig spurt til råds når faren var borte. Allerede i 18–20 års alderen begynte det å gå ord om Pål Hauslands dyktighet som kvaksalver. I arbeidstida på verven ble det mangt et sår å vaske, stelle og forbinde. Var det stort, sydde han også. I «skaffestaua» lå det alltid forbindingssaker. Og han fikk ofte bruk for det. Da han arbeidet på Natvikverven, kom det inn en mann med en fæl finger. Det var koldbrann i den. Pål sa han måtte gå til lege, men mannen ville absolutt at Pål skulle hjelpe. Han amputerte da fingeren, og til det brukte han hoggjern og klubbe.

Men det var likevel sårbehandling med salve Pål var mest kjent for. En sjømann fra Hasla kom fra Frankrike med skade i foten. Den må amputeres, sa legen i Frankrike – det samme sa legen i Arendal. Men sjømannen oppsøkte Pål, som sa «Den var stygg» da han fikk se foten. Somme steder var kjøttet borte, så beinet var synlig, og det luktet vondt. «Men æ ha godt håb, for sjøle beinet er friskt,» sa Pål. Og ni veker etter var foten frisk. «Æ konne nesten ikkje tru det sjæl», var kommentaren til dette.

Sårbehandling

Det var sårbehandling som var spesialområdet. Etter gamle Kittel Hausland hadde han oppskriften på en sårsalve han brukte. Denne studerte han virkningen av, og kom med forbedringer. Dattera Petra Hansen overtok denne kunnskapen, og sårsalva til Pål har vært sendt over hele landet, ja til Amerika også.

Pål Hausland var ikke i åpen konflikt med verken kvakksalverlov eller legestanden. Det fortelles at doktor Roscher i Arendal henviste pasienter til Pål. En gang fikk Pål fri skyss med hest og karjol for å hjelpe en mann i Froland. Og resultatet ble bra. Det samme gjaldt en kjent mann i Fjære som hadde byller på halsen i 1923. Han var oppgitt av legene, men Påls metoder virket. Hvidebergskår siterer Anders Lindstøl fra Lia som skildret Pål på denne måten etter et besøk med 90-åringen:

«Høgvaksen, herdebrei og rak i ryggen som ein ungdom sto han for meg. Det høgreiste vismannshovud med langt skjegg, høg panne og djupe brungrå augo sa meg at dette var rette mannen, han var nett slik eg hadde tenkt Pål Hausland måtte sjå ut.»

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-2822, Agderposten.
Boksamling: Hvidbergskår: Kvaksalvere og folkemedisin på Agder (ref.)



Emneord:

Etter 1800,
Bøker og trykksaker,
Aviser,
Sjøfart og skipsbygging,
Håndverk,
Skole og læring,
Helse og sosial,
Kyststrøk


BYGDEDOKTOR: Pål Kittelsen Hausland (1839–1935) var så anerkjent «bygdedoktor» at dr. Roscher i Arendal henviste pasienter til ham.


SKIPSBYGGING: Da oppdragsgiveren skrantet, så Pål Kittelsen seg tvunget til å forsøke nye arbeidsmuligheter. Sammen med svogeren fikk han leid bedding i Fevik-kilen, og satte i gang å bygge ei skute. Det er mulig dette var barken «Rex II».


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.