Skysstasjoner og handel, en trussel for byene?

Kjell Knudsen, Aust-Agder kulturhistoriske senter
Agderposten 17. august 2004

I 1849 oppsto en truende situasjon for byenes handelsfolk. En ny lov om skyssvesenet ville tillate handel ved faste skysstasjoner. Stasjonene lå langs «Den vestlandske hovedvei», datidens E-18.

Næringsdrivende i byene klager ofte over etablering av store kjøpesentra utenfor bykjernen. Gode eksempler på slike kan være Stoa og Sørlandsparken, for bare å nevne de mest sentrale i vår landsdel. Problematikken er ikke ny.

Skyssvesenet er i Norge kjent fra omkring 1600. Bøndene hadde plikt til å skysse offentlighetspersoner gratis, mens andre reisende måtte betale en viss godtgjørelse.

Etterhvert ble det behov for å innføre ordninger som tok vekk forpliktelsen for bøndene til å drive skyss, og i 1816 kom den første loven som innførte begrepet faste skysstasjoner, uten at det medførte noe særlige endringer i forholdene. I arbeidet med en lovrevisjon som ble lagt frem for Stortinget i 1848, forslo departementet som et tiltak for å skape interesse for faste stasjoner, å tillate handel med visse varer fra disse.

Forslaget på høring

Dengang som nå ble forslaget sendt ut på høring, og høringsinstansene var blant annet formannskapene i byene. Byene hadde etter gamle privilegier enerett på å drive handel, og fremdeles var det slik at det ikke kunne drives landhandel mindre enn tre mil fra byene, bortsett fra med varer som enhver bonde kunne selge fritt fra sin gård eller fisker fra sin båt. Med dette lovforslaget kunne handelen rykke nærmere byene. Amtmannen i Nedenæs henvendte seg derfor i januar 1849 til byfogdene om de «behageligst» ville sørge for å få en uttalelse fra formannskapene om hvordan de så på muligheten for at det kunne drives handel med et begrenset vareutvalg fra faste skysstasjoner.

I kommunearkivene som deponeres ved Aust-Agder kulturhistoriske senter finner vi saken dokumentert i formannskapsprotokollene for Arendal, Grimstad og Tvedestrand. Risør formannskap ser ikke ut til å ha fulgt oppfordringen om å avgi uttalelse. (Lillesands kommunearkiv oppbevares lokalt.)

Saken ble forskjellig behandlet i de tre byene. I Arendal overlot formannskapet saken til handelsstanden. Det skulle det tydeligvis ikke ha gjort, noe som fremkommer av at amtmannen i oktober purret for å få en uttalelse. Formannskapet måtte innrømme at man hadde oversett at det ble forlangt svar fra organet selv. Dersom amtmannen ikke ville være tilfreds med den måten å gjøre det på, fikk man heller ta saken til videre behandling. Men ingen videre behandling ble foretatt, så handelsstandens uttalelse har vel gjerne funnet veien til de rette instanser, slik formannskapets intensjon hele tiden hadde vært.

Grimstad formannskap

I Grimstad behandlet formannskapet saken i to møter. Først som referatsak i februar, men 28. april avga formannskapet en uttalelse. Den startet slik:

«De Sogne, der grændser til og have sin Handel i Grimstad ere Fjære og Landvig. I disse er der for Tiden tvende Stationer, hver i en Afstand af en kort halv Miil fra Byen.»

Stasjonene det her var snakk om lå på gårdene Bringsvær i Fjære og Havstad i Landvik. (Stasjonen i Landvik ble i 1856 flyttet til Landvik gård.) Formannskapet slo videre fast at mesteparten av handelen med bøndene i byens oppland foregikk på kreditt, og denne situasjonen så formannskapet for seg ville fortsette. Dessuten mente man at varene på skysstasjonene ville måtte bli dyrere enn hos handelsmannen i byen, og dermed ville byen beholde sin handel temmelig ubeskåret, selv om lovforslaget skulle bli en realitet. «Det Stationsholderen tiltænkte Beneficium vilde saaledes i denne Egn intet Beneficium blive.»

Men så sniker det seg inn en liten usikkerhet hos byens formenn som i 1849 besto av ordfører John Collett Falsen, viseordfører Fredrik Dührendal, Fredrik Crawfurd og Nicolay Thue. Ordfører og viseordfører var henholdsvis sakfører og postmester, de to menige var kjøpmenn. For «Skulde Stationsholderen – mod hvad Fmskbt [sic!] antager sandsynligt – kunde tilvende sig nogen Handel, vilde denne visselig blive til føleligt Afbræk for Byens Handel, da dennes Opland kuns er lidet og fattigt.» Og når først usikkerhetens sluse er åpnet er det ikke måte på hvilke ulykker dette kan komme til å føre med seg. «Befrygtes maa ogsaa, at dets Anvendelse kunde lede til mange Ulemper, idet Skydsstationerne i de folkerigere Egne lettelig kunde blive Arnesteder for Ødselhed og Lediggang, medens de langs Landets vidstrakte Kyster etablerede Handelssteder vilde forhøies og aabne Adgang for Smugling.» Intet mindre!

Tvedestrand formannskap

Tvedestrands politiske ledelse hadde en mer pragmatisk og forsonlig holdning. I enda større grad enn i Grimstad rådet kjøpmennene grunnen i formannskapet. Ordfører var tollkasserer Schäffer, mens de tre øvrige var kjøpmennene Even Jørgensen, Thor Thorvildsen og Torje Nielsen. 11. mai ble saken behandlet, og herrene trodde nok muligens at det ville kunne bli mindre handel hvis man fikk en fast skysstasjon kanskje bare en mil fra byen. «Imidlertid er Formandskaabet af den Formening, at det Tab som vil foraarsages Detailhandelen i Byer og Ladesteder ved, at Stationsholdere tillades Handel med forannævnte Varer, maa blive af underordnet Betydning, naar Tilladelsen kan bidrage til, at fremme Oprettelsen af faste Stationer, eller paa anden Maade formindske de med den nuværende Indretning af Skydsbefordringen forbundne Byrder.»

Hvorfor holdningen var så annerledes i Tvedestrand enn i Grimstad kan man ikke annet enn forundres over, og det er ikke sikkert det finnes noe godt svar på det en gang. Så det skal vi la ligge ved denne anledning. Men svaret fra Tvedestrand må ha fortont seg som søt musikk i de departementale ører. Det var akkurat dette som hadde vært hensikten med skysslovene helt fra 1816.

Lovforslaget trekkes

Det var imidlertid Grimstads syn som vant frem. Det viste seg at motstanden mot lovforslaget var så massiv at regjeringen valgte å trekke det. I innstillingen til lovforslaget skrev den i februar 1851 «... foruden at nemlig de fleste af de civile Overøvrigheder og andre embedsmænd, der have udtalt sig ... have fraraadet en saadan Bestemmelse, have ogsaa saagodtsom samtlige de Formandskaber i Kjøb- og Ladestederne, og ikke faae af de Formandskaber i Landdistrikterne, fra hvilke Erklæringer ere indkomne, mere eller mindre afgjørende udtalt sig mod samme.»

Regjeringen tok altså hensyn til motstanden lokalt, men regjeringen tok også et annet hensyn. Det hadde vist seg ved avstemmingen i 1848 at Odelstinget hadde vært delt nøyaktig på midten, slik at det var presidentens dobbeltstemme som sikret flertall for forslaget. Regjeringen måtte i denne situasjonen vurdere om denne paragrafen i skyssloven ville være så viktig «... at Man for dens Skyld, bør udsette den paatenkte nye Lov for den Skjæbne, som en saadan Meningsulighed inden selve Storthinget lettelig kunde hidføre.»

Så da loven ble vedtatt i september 1851, var den uten noen paragraf om handel ved faste skysstasjoner.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: Arendal kommune, formannskapet, KA0906-PK-I/01; Tvedestrand kommune, formannskapet, KA0902-PK; Grimstad kommune, formannskapet, KA0904-PK/01.



Emneord:

Etter 1800,
Arkiv,
Politikk,
Samferdsel,
Kyststrøk


Forhandlingsprotokollene fra formannskapet i Grimstad. En viktig kilde til både byens og regionens historie.


Protokoll fra møtet i formannskapet for Tvedestrand 11. mai 1849.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.