Fargetreet i slaveskipets last

Av Kari Helene Kullerud, museumspedagog ved KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv.
Agderposten 29. november 2019.

Det er vanskelig å tenke seg en verden uten farger. Men gjennom historien har farger ofte vært forbundet med strev, kostnader og ikke så rent lite luksus. En gang var fargetreet en viktig importvare. Den store mengden fargetre i lasten til slaveskipet «Fredensborg» gjør oss nysgjerrige på hva slags vare dette egentlig var.

Da fregatten «Fredensborg» forliste ved Tromøya i 1768, hadde hun nesten fullført en reise i triangelfarten. Av en reise på ca. ett og et halvt år, gjensto bare en seilas på et par dager da skipet forliste. Hadde skipet blitt liggende på havets bunn, hadde vi sannsynligvis ikke visst så mye om det. Skipsforlis langs kysten har det vært mange av, og de fleste blir glemt. Men akkurat dette forliset vekket nysgjerrigheten hos de tre lokale dykkerne, Odd Keilon Osmundsen og Leif og Tore Svalesen, som skaffet seg tillatelse til å lete etter det. Med oppdagelsen av vraket, og ikke minst ved de påfølgende utgravningene og vitenskapelige undersøkelsene, fikk både dykkerne og museet mye kunnskap som har blitt en viktig del av vår lokale historie – samtidig som det knytter an til en grufull del av verdenshistorien.

«Fredensborg» reiste i triangelfart, som var et handelssystem som utgjorde en trekant på verdenskartet. Reisen startet i Europa, fortsatte til Afrika, så videre til Karibia, for så å ende opp igjen i Europa. I «Fredensborgs» tilfelle var det våpen, krutt og brennevin på etappen fra København til Ghana. Der ble varene losset og byttet i slaver, elfenben og gull. De ca. 260 slavene ble så fraktet til St. Croix – en av Jomfruøyene, som i dag tilhører USA, men som fram til 1917 tilhørte Danmark/Norge. Etter salget av slavene, som hver og en kostet like mye som en liten bondegård, var det tid for å ta inn lasten som skulle være med på den siste etappen av turen, altså fra St. Croix i Karibia til København.

Lasten tilbake var kolonivarer: 277 fat sukker, 1044 baller tobakk, 9 fat kanelbark, 4 baller bomull, 300 planker mahogni og nesten 50 000 kg fargetre, foruten gull og elfenben fra Afrika. Alle disse varene var representative for triangelfarten. «Fredensborgs» rikelige tilfang av marinarkeologiske funn, og ikke minst det unike kildematerialet som er bevart fra reisen, gjør dette til et av de best dokumenterte slaveskipene som er gjenfunnet som vrak. Samtidig kaster «Fredensborgfunnet» lys over andre aspekter av vår historie. I denne artikkelen gir slaveskipet grunnlag for å se nærmere på en av de varene som ble funnet om bord, nemlig fargetreet.

Fargetreet i «Fredensborg»
Fargetre er betegnelsen på flere tropiske tresorter med kjerneved som gir farge som man kan bruke til tekstilfarging. I og med de store oppdagelsesreisene fikk folk i Norden tak i fargestoffer som ga enklere tilgang til de dyrebare fargene rødt og blått. I norsk natur blir de fleste fargene vi får fra planter, enten gullige, grønlige eller brunlige. De få plantene som gir enten rødt eller blått, er enten vanskelige å skaffe eller krevende å bruke. Farging med sopp, som kan gi flotte rødlige og blålige farger, ble ikke oppdaget før på slutten av 1960-tallet. Og som så ofte ellers, var det mest attraktivt med det som ikke alle hadde.

Da dykkerne fant vraket av «Fredensborg» i 1974, var det elefanttennene som først kalte på oppmerksomheten og som gjorde dem sikre på at de hadde funnet skipet de lette etter. Men etter hvert dukket det også opp store mengder fargetre. Fargetreet hadde tålt århundrene på sjøbunnen forbausende godt, og dykkerne la raskt merke til den sterke fargen trestokkene ga fra seg på dekket i dykkerbåten, bare ved å være våte. Det ble sagt at fargetreet skulle til fengselet i København, der de farligste straffangene i det såkalte Raspehuset skulle raspe dem opp til pulver.

Hva er fargetre?
Fargetre er lite brukt i dag, ettersom de fleste ikke farger garn og stoffer selv. Også blant de som driver med plantefarging er det et fargeemne som ikke er særlig kjent. I plantefargelitteratur fra 1800- og tidlig 1900-tall, har derimot fargetreet sin naturlige plass.

Det finnes flere sorter. Fargetreet på «Fredensborg» var kampechetre (haematoxylum campechianum). Et nært beslektet tre er brasiliatre (caesalpinia echinata). Noen steder regnes også gulspon (morus tinctora) med som en fargetresort. Gulspon gir gulfarge, og har ikke vært så vanlig å importere til Norge ettersom vi har mange lokale planter som gir gult.

Fargestoffene som utvinnes av kampechetreet er alizarin, indigo og haematoxin. Fargen som kommer ut på garn eller stoff er blåfiolett. Kampechetre er kjent under navnet blåtre, brissel, bridsel, og på engelsk: logwood. Av brasiliatreet utvinnes brasilin.  Fargen på garn eller stoff, er rødfiolett. Brasiliatre er kjent under navnene fernambuk, rødtre, blodtre, og på engelsk: Brazilwood.

Disse tresortene blir stadig funnet i gamle vrak. Paradoksalt nok er vrakdykkere antagelig blant dem som kjenner best til fenomenet fargetre i vår tid. 

Tekniske undersøkelser
De store mengdene av fargetre som var om bord i Fredensborg sier antagelig noe om etterspørselen etter dette fargestoffet. At fargetreet holdt god kvalitet antydes også av de undersøkelsene som er gjort. I etterkant av «Fredensborg»-funnet, var konservator Ib Kjølsen ivrig etter å finne ut hvor godt treet ga fra seg farge på tekstil etter to århundrer på havets bunn. Han gjorde derfor mange forsøk som viste at det gamle fargetreet fortsatt hadde sterk farge.

Siden har undertegnede vært så heldig å få et stykke fargetre av Leif Svalesen fra hans finnerlønn etter «Fredensborg»-funnet, og et stykke fargetre av Wilhelm Dannevig fra funnet av «Lyra». På dette materialet har jeg gjort en rekke sammenlignende tester. Fargetreet fra «Fredensborg» som forliste i 1768, ble tatt opp av havet over 200 år senere, mens fargetre fra «Lyra» som forliste i 1915, ble tatt opp av havet 50 år etterpå. Disse ble sammenlignet med nytt fargetre som ikke hadde vært i havet. Testene viste, at selv om «Fredensborgs» fargetre hadde ligget så lenge på havbunnen, trengte man bare å doble mengden fargestoff for å oppnå samme farge som det nye fargetreet. «Lyras» fargetre hadde ligget kortere i vann, men ga mindre farge fra seg. En sannsynlig årsak til det, er at fargetreet på «Fredensborg» befant seg under slam, og dermed i et ganske lufttett miljø, mens fargetreet fra «Lyra» ble funnet i et område med grus og sand.

Den norske naturens palett
Historisk sett har det vært vrient å få gode fargeemner til rød- og blåfarging i Norden. Det betyr imidlertid ikke at våre forfedres klær var fargeløse. I tillegg til ullens egne farger, som hvit, sort, brun og grå, hadde man fargeemner til mange brune, gule og grønne farger. Men statusfargene rødt og blått var vanskelige å produsere.

Helt siden vikingtiden har vi fra andre steder sør i Skandinavia, importert krapprøtter (rubia tinctorum) som inneholder purpurin og alizarin, til rødfarging, og kanskje ble de til og med dyrket her sør i landet. Røttene til den viltvoksende kvitmaure (galium boreale) og andre maurearter, som inneholder alizarin og purpurin, har også blitt brukt. Når man bruker røttene av en plante, er det vanskelig å fortsette å sanke på de samme stedene over mange år. Den importerte krapproten hadde dessuten mer av de virksomme fargestoffene i seg, så den var viktig å importere selv om man i teorien likegodt kunne ta de hjemlige plantene.

Korkjelav (ochrolechia tartarea) inneholder fargestoffet orseille og gir en rødfiolett farge. Korkjelav var grunnlaget for den såkalte «mosefabrikken» på Lista. De eksporterte til og med bearbeidet korkje til blant annet Skottland.  

Purpurrød fra purpursneglen kjenner de fleste til. I middelhavslandene var dette fargen for kardinalene og andre mektige kirkens menn. I Norge har vi også en purpursnegle, men hvert individ gir fra seg omtrent et knappenålshode med farge, så den har aldri hatt noen utstrakt bruk her i landet.

Man har funnet frø til vaidplanten (isatis tinctoria) i Osebergskipet som er datert til ca. år 800. Planten inneholder fargestoffet indigotin, og var vært dyrket for blåfargens skyld over hele landet. Ettersom fargestoffet ikke er løselig i vann som de fleste andre plantefarger, og man i tidligere tider brukte gjæret urin for å utvinne fargen, ble fargen ofte kalt potteblå. Da man etter hvert begynte å importere indigo fra Asia forsvant mye av vaid-dyrkingen. Det var mye mer indigotin i indigoplanten (indigofera tinctoria), så mange foretrakk å kjøpe det forholdsvis kostbare indigo-fargestoffet framfor å bruke dyrebart åkerland til vaiddyrking.

Nye horisonter
Etter de store oppdagelsesreisene på 14- og 1500-tallet, ble mulighetene for røde og blå fargeemner utvidet.  Da fikk europeerne tilgang til kochenillelus (coccus acti), en skjoldlus som lever på kaktusplantene. Spanjolene tok dem med fra Mexico der de opprinnelig levde, og skaffet seg kochenillefarmer på Kanariøyene. De tørkede, knuste lusene gir en flott rødfarge, som vi fortsatt bruker til mye mer enn å farge tekstiler. Lusene inneholder fargestoffet karmin, og gir rødfarge til campari, til leppestift og annen sminke, og til mye rødt godteri. Står det E 120 på varedeklarasjonen, er det mest sannsynlig kochenillelus.

Ikke minst brakte oppdagelsen av den nye verden fargetreet for fullt inn i Vest-Europas historie. I Karibia vokste det flere sorter fargetre. Campechebukta på Yucatánhalvøya i Mexico har gitt navn til kampechetreet, men det vokste og ga grunnlag for økonomien i flere naboland.

I Belize (tidligere kalt Britisk Honduras) er det to kampechetrehuggere, såkalte «baymen» både i riksvåpenet og i flagget. Det var slavene der, som hugget kampechetre, som ble kalt «baymen». Hugging av edeltre var, i likhet med de fleste oppgavene som ble overlatt til slaver, hardt og farlig arbeid. At navnet Kampeche visstnok skal være en forvanskning av mayaspråk «Ah Kim Pech», som betyr «stedet med slanger og blodmidd» sier nok en hel del. Det er forståelig at vi på norsk har forenklet navnet til «blåtre» som var lettere å huske, ettersom fargen blir blålig.

Terra do Brasil
Faktisk var treet så viktig at det var med på gi navn til nye områder. Landet Brasil er oppkalt etter brasiliatreet. Portugiserne kalte det «Terra do Brasil» som betydde «landet med brasiliatrær». Siden forkortet de det til bare Brasil. Et annet navn på treet var «pernambuko», oppkalt etter en delstat nordøst i Brasil. I gamle norske oppskriftsbøker for plantefarging er det omtalt som «fernambuk». Lenge kjempet franskmenn og portugiserne om hovedrettighetene til å importere brasiliatre til Europa, men etter hvert fikk portugiserne nærmest monopol på importen. Nå er brasiliatreet rødlistet og altså regnet som en truet art, men det fins nyere plantasjer der dette treet fortsatt finnes. Den viktigste bruken av brasiliatreet i våre dager, er til produksjon av fiolinbuer!

Det er ikke alltid så enkelt å holde de to tresortene fra hverandre. I århundrene fra middelalderen til oppdagelsen av Amerika, var det også et annet fargetre i bruk i Europa, nemlig sappantre (Caesalpinia sappan), som ble importert fra Sørøst-Asia. Det ble kalt brezel-tre, og inneholder det samme fargestoffet som brasiliatreet. Det er i likhet med brasiliatreet rødlistet i dag. Navnene brasiliatre, brezel (som er sappantre) og brissel (som er kampechetre) er så like, at det er lett å forstå at folk kan blande artene og at misforståelser kan oppstå. Leif Svalesen sa for eksempel i sin bok om slaveskipet Fredensborgs siste reise at fargetreet der kalles kampechetre og brasiliatre. Går vi til kapteinens journal fra Fredensborg sier han rødtre (som er et av de norske navnene på brasiliatre) om trestokkene de laster inn i båten i augustdagene i 1768. Førstestyrmannens protokoll for de samme dagene kaller de samme trestokkene for kampechetre.

Ut av historiens glemsel
På slutten av 1800-tallet avtok handelen med fargetre av alle typer. Årsaken var oppfinnelsen av syntetiske farger på 1850-tallet. I løpet av en periode på førti-femti år forsvant kunnskapen om farging med planter nesten fullstendig. I likhet med spinning og veving hadde farging vært en kunnskap som de fleste kvinner – i alle fall på bygdene – hadde. I denne fasen ble de nasjonale kunstindustrimuseene i Norge opprettet, og med stiftelsen av Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i 1893 ble det bevilget penger for å bygge opp et eget vevverksted og en vevskole. Dette skulle føre til at vevtradisjonen ble dreid fra husflid, mot et mer kunstnerisk uttrykk.

Særlig gjennom arbeidene til kunstneren Gerhard Munthe ble fargetradisjonen «gjenoppdaget» nærmest i siste liten. Det fantes noen som hadde fortsatt med dette håndverket rundt om i bygdene, men de som hadde anledning foretrakk å kjøpe ferdig pulver framfor å samle sine egne plantematerialer. Det syntetiske fargepulveret kunne også lokke med klare og sterke farger, og det hadde alltid vært etterstrebet, ettersom det var vanskelig å få til slike resultater med de norske plantene.

Etter «gjenoppdagelsen» av plantefargingshåndverket ble imidlertid variasjonen i fargeemner mindre. Utdanningsinstitusjoner som husflidsskolene rundt om i landet og statens lærerhøgskole i forming, som underviste lærerne til husflidsskolene, brukte stort sett den samme læreboken, med et begrenset utvalg av gode fargeemner der ingen av fargetresortene var inkludert.

Lokal relevans
Kampechetreet er forholdsvis lite lysekte, og det kan være en av grunnene til at det ikke beholdt populariteten. Imidlertid ser vi at fargetreet fortsatt var aktuelt da «Lyra» forliste i 1915. Årsaken til dette var sannsynligvis dens helt særegne rolle som fargestoff til sort. For å farge sort må man vanligvis bruke flere farger over hverandre eller tilsette jern. Både mange fargebad og jerntilsetninger sliter på garnfibrene. Kampechetreet gir muligheter for mindre slitasje.

Vi kjenner ikke til hvorvidt det var profesjonelle fargerier i Arendal på «Fredensborgs» tid, men vi vet at det kan ha vært det, siden det var på 1700-tallet vi fikk fargerier i Norge. De gamle oppskriftsbøkene forteller oss uansett hvordan vanlige husmødre farget med «fernambuk» og «bridsel» noen tiår senere. Så selv om det høres fremmed og spesielt ut for oss som lever nå, er det i alle fall ingen tvil om at fargetre fra den store verden har hatt en viktig rolle også i vår lokale historie.

Kilder
Svalesen, L.: Slaveskipet Fredensborg og den dansk-norske slavehandelen på 1700-tallet. Cappelen 1996.
Kjølsen, Ib: «Campechetre-blåtre». Norsk Husflid 2, 2014.
Kari Helene Kullerud: Mellom blod og blues – en oppgave om kulturarvformidling. Mastergradsavhandling i kunst og håndverk, Høgskolen i Telemark 2014.



DE VRIENE FARGENE: Tekstiler farget med fargetre. De få norske plantene som gir enten rødt eller blått fargestoff, er enten vanskelige å skaffe eller krevende å bruke. Fargetreet ble dermed en etterspurt kolonivare. Foto: Kari Helene Kullerud.


VARIERT LAST: Funnet i 1974 forbindes gjerne med elfenben, men ut av vraket ble det hentet store mengder fargetre. Foto: Allan Iversen. (KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv)


FØR REISEN: Slaveskipet «Fredensborg» utenfor Merdøgaard. Maleri av Ants Lepson. (KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv)


VIKTIG VARE: Belizes riksvåpen. Bildet viser to «Baymen», edeltrehuggere. Da etterspørselen etter kampechetre ble mindre, var det mahogni som ble den store eksportartikkelen. (Wikimedia commons)


EKSOTISK PLANTE: Kampechetreets blader og blomster. Tegning fra Adolphus Ypeys flora fra 1813. (Wikimedia commons)


«I et historisk lys» - HIFOs historikerspalte i Agderposten

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Den norske historiske forening (HIFO), Agderposten og Aust-Agder museum og arkiv. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.