Bøndenes seier

Gustav Sætra, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 24. september 1988

I året 1795 kunne bøndene i Arendals oppland se tilbake på en 13 år gammel kamp mot byens kjøpmenn. Bøndene hadde i det store og hele seiret. Tre store begivenheter hadde slått fast at så var tilfelle. I 1789 ble byens trelasthandlere mer eller mindre tvunget til å inngå i en fellesfløtingsforening. I 1792 ble byens kjøpmenn dømt til å betale bøndene store erstatninger. Og i 1795 ble det utarbeidet en plan for handelen mellom byens kjøpmenn og opplandsbøndene.

Hvordan hadde det vært mulig for bøndene å vinne slike seire i en stat som var styrt av en eneveldig monark i København?

Halvdan Koht

Striden mellom kjøpmennene i Arendal og bøndene i opplandet har vært gransket både av Henrik Wergeland, Georg Sverdrup og Halvdan Koht. De faktiske hendinger beskriver de stort sett på samme viset. Men Halvdan Koht har i tillegg sett det i en større sammenheng.

Ifølge Kohts historieoppfatning var embetsmennene «tenarar for borgerklassa». Striden i arendalsdistriktet bygger opp om hans teorier. Om den skriver han blant annet: «I denne striden var embetsmennene helst å rekne for reidskapar for borgarane ...»

Kohts teori har i stor grad preget norsk historieforskning, den er blitt kalt redskapsteorien. Men var embetsmennene virkelig redskaper for arendalskjøpmennene? I min hovedoppgave har jeg prøvd å besvare spørsmålet. Men for å kunne besvare det, er det nødvendig å se litt på hva striden gjaldt og hvordan den ble behandlet.

Bondeklagene

I 1784 ble det sendt en klage over kjøpmennene i Arendal til København. Den kom fra bøndene i Fyresdal og Nissedal. I 1788 ble en liknende klage sendt fra bøndene i Åmli og Gjøvdal.

De to klagene inneholdt de samme ankepunktene. Bøndene var i økende utstrekning kommet i gjeld til bykjøpmennene i de dårlige tidene for jordbruket. For å få korn måtte de kjøpe på kreditt mot pant i gården. For å få ytterligere kreditt måtte de levere tømmer som avbetaling. Bykjøpmennene utnyttet situasjonen til å sette ned prisene på bøndenes tømmer og til å skru opp prisene på det kornet de solgte. Bøndene ble etter hvert gjeldsslaver. Noen måtte gå fra gårdene og skattepengene til staten kom ikke inn slik de skulle.

Slik lød de to hovedklagene. I tillegg kom det inn en rekke særskilte klager fra en hel del bygdelag. De ble til under den såkalte Lofthusreisinga i 1786/1787. Da var det ikke bare tale om klager som ble sendt gjennom embetsverket til København. Nei, da var store deler av landsdelen i åpent opprør både mot embetsmennene og byborgerne. Opprøret har fått navnet Lofthusreisinga etter lederen Kristian Lofthus fra Lillesands-kanten.

Embetsverket

Klagene ble møysommelig behandlet av den lokale embetsmann og av sentraladministrasjonen i København. Noen støttet bøndene, andre fant ikke noen særskilt grunn til å reagere. Den mann som framfor noen støttet bøndene var Frederik Moltke. Gang på gang hamret han løs på sentraladministrasjonen i København for å få endret på forholdene. Hans beste argument var at staten tapte penger på denne utnyttinga av bøndene, all den tid skattepengene ikke kom inn slik de skulle.

Denne argumentasjonen brukte han da han var amtmann i Bratsberg (Telemark). Etter Lofthusreisinga ble Moltke forfremmet til stiftamtmann i Kristiansand, han styrte over det sørvestlige Norge med Telemark. Vinden var snudd i København. Den mer borgervennlige stiftamtmann Adeler ble skiftet ut med den bondevennlige Moltke. Utskiftningen hadde sammenheng nettopp med Lofthusreisinga. Bøndenes åpne opprør gjorde det nødvendig med innrømmelser.

Men utskiftningen hang også sammen med endringer på toppen av rikenes styre. I 1784 overtok den reformvennlige kronprins Fredrik statsroret. I Danmark gjennomførte han omfattende forbedringer for bøndene. Utnevnelsen av Moltke må nok ses på som et signal om at tilsvarende politikk skulle føres i den del av Norge som nå stod i sentrum for begivenhetene.

Den indre kjerne

Moltke hadde lenge kjempet mot et tungrodd embetsverk som ikke viste vilje til handling. Som stiftamtmann fikk han i 1788 mulighet til å bruke en annen strategi. Han grep den straks.

Da var kronprinsen på en rundreise i Norge. Stiftamtmann Moltke fulgte kronprinsen rundt i embetsdistriktet. Ved midnatt 4. til 5. august kom følget til Arendal. Der ble de til utpå dagen den 5.

Den dagen kom kronprinsen med en viktig innrømmelse til Moltke. Klagene mot Arendals kjøpmenn skulle bli nøye undersøkt. Så gikk det hele slag i slag. En kommisjon ble nedsatt med Moltke som formann og regimentkvartermester Paul Terkelsen som medlem. Senere trådte også fogden Lars Weidemann inn som medlem. Alle tre hadde tidligere vist sin støtte til bøndene. Utfallet måtte jo være gitt.

Hvordan kunne kronprinsen utnevne en slik kommisjon? Det kunne han nok fordi han ønsket samme resultat som Moltke. Dessuten var der sterke band mellom kronprinsen og stiftamtmannen. Frederik Moltke hadde faktisk Vært lekekamerat med kronprinsen. Han tilhørte det øverste sjiktet i den danske adel. Og deres læremester hadde vært marskalk von Bulow. Og hvem andre var det vel som fulgte kronprinsen enn nettopp von Bulow. Den indre krets satte i verk de tiltak et seinført embetsverk i det lengste hadde kvidd seg for.

Resultatene

Resultatet var at Moltkekommisjonen i det store og hele ga bøndene rett. Fellesfløtingsforeningen ble opprettet fordi byens trelasthandlere lot vassdraget bli proppet til av tømmer. Slik drev de sin monopolpolitikk. Tømmeret i vassdraget hindret nye kjøpmenn i å etablere seg. Bare de med nok kapital hadde råd til å la det ligge i årevis. Og tapet kunne disse utlikne på bøndene.

Fellesfløtinga skulle sette en stopper for denne politikken. I 1792 ble byens kjøpmenn dømt til å betale bøndene erstatninger som rundt regnet svarte til verdien av 1000 kuer. Det skulle i hovedsak være erstatninger fordi byens kjøpmenn hadde tatt for høy betaling for de varene de hadde solgt til bøndene. Til slutt fikk kommisjonen i 1795 utarbeidet regler for den framtidige handelen mellom bøndene og bykjøpmennene. På avgjørende punkter fikk bøndene slått fast rettigheter de tidligere ikke hadde hatt.

Redskapsteorien

Halvdan Koht hadde nok rett i at noen embetsmenn var redskaper for borgerskapet. Stiftamtmann Adeler var etter alt å dømme en slik person. Men det var ikke han som avgjorde striden. Det gjorde de embetsmennene som støttet bøndene. I første rekke Moltke, men han hadde mange støttespillere i embetsverket. Og framfor alt fikk han støtte av «det ypperste hoved paa jorden», rikenes monark, kronprins Fredrik. Redskapsteorien kan derfor ikke sies å ha allmenn gyldighet.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-2226, Arendals Trælasthandlercorporation; PA-1386, Nidarå Fellesfløtning; DA-1174, Arendals Vasdrags Fællesflødeforening.

Boksamling: G. Sætra: Embetsmann, bonde, borger: konflikten mellom trelasthandlerne i Arendal og bøndene i opplandet 1782–1795. Hovedoppgave, Universitetet i Bergen 1980. (Ref.)



Emneord:

1500 til 1800,
Politikk,
Bønder,
Trelasthandel,
Handel,
Kyststrøk


Kronprins Fredrik malt samme år som han overtok Danmark-Norges styre i 1784. Da var han bare 16 år gammel. Kronprinsen gjennomførte ganske raskt et omfattende reformarbeid, blant annet de reformene vi kjenner fra arendalsdistriktet.


Den mannen som framfor noen sto bak reformene i arendalsdistriktet var Frederik Moltke. Ingen av stiftamtmennene i Kristiansand nådde lenger i statsstyret enn ham. Fra 1810 til 1814 var han geheimestatsminister i Danmark-Norge.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.