«Den onde greve» og Arendalsgruvene i 1765

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 12. mai 1990 

Grev Kristian Konrad Danneskiold Laurvig (1723–1783) var et ødeland og hadde stadig bruk for penger. I København hørte han til det lettsindige miljøet rundt Fredrik V og den gale Kristian VII. I 1764 bortførte grev Danneskiold den unge skuespillerinnen Mette Marie Rose og for syns skyld måtte Frederik V ilegge greven en klekkelig bot og forvise ham fra hoffet.

Forvisningstida tilbrakte greven i Larvik. Der fortsatte han sitt utsvevende liv og var stadig i pengeknipe trass i de betydelige inntektene han hadde fra sitt norske grevskap. Til grevskapet hørte Fritzøe jernverk, et av de største og mest veldrevne i landet, og Fritzøe fikk storparten av jernmalmen fra verkets gruver i Arendalsdistriktet.

Fritzøe jernverks arkiv er godt bevart. Blant annet finnes det en rekke gruveprotokoller som kan fortelle om virksomheten i Arendalsgruvene. I 1765, året etter at grev Danneskiold ble tvunget til å slå seg ned i Larvik, har gruveprotokollen for Arendalsgruvene denne imponerende tittel: «Underdanigst Hoved Regnskap over Deres HøyGrevelige Exellence, Den Høybaarne Herre, Hr. Christian Conrad, Greve af Danneskiold og til Laurvigen, DERES Arendahlsche Jern Malm Grubers Contante, samt Effecters og Materialiers Indtægter, Udgifter og Beholdinger For Anno 1765».

Fritzøe jernverk hadde allerede omkring 1690 sikret seg viktige jerngruver i Arendalsdistriktet. I 1765 eide greven de viktige og rike gruvene ved Bråstad, Torbjørnsbu, Klodeborg og Lærestveit. Det er virksomheten i disse gruvene protokollen fra 1765 forteller om.

Gjennomsnittlig arbeidet det 75 mann i disse gruvene, noen flere om sommeren, noen færre om vinteren. Imidlertid var ikke alle ansatt på heltid. Gjennomsnittet var i underkant av 18 arbeidsdager i måneden, mot heltid ca. 26 dager. I løpet av et år la disse 75 gruvearbeiderne ned omlag 16.000 dagsverk, lange dagsverk, i gruvene. Da hadde de ved hjelp av fyrsetting og krutt greid å sprenge ut ca. 6.400 tønner malm. Det tilsvarer vel 3.700 tonn jernmalm.

I tillegg kom alt gråberget som fra og til måtte fjernes for å komme fram til de gode malmførende gangene. I Fontilgruva ved Bråstad greide 6 mann i januar bare å bryte knappe 0,1 tønne pr. dagsverk. Gjennomsnittet var omlag 0,4 tønne pr. dagsverk. Foruten at gråberg måtte fordres ut av gruva, ble arbeiderne hindret av snø og sludd. Men alvorligst var det at vann trakk gjennom til gruva fra «et tæt vedliggende Bergkiend», slik at vannet måtte pumpes ut for hånd.

Det var ikke bare menn som arbeidet i disse gruvene. Gruveprotokollen oppgir ikke alder på arbeiderne, men barnearbeid forekom nok. Så seint som i 1850-årene finnes det eksempler på at barn i 12-års alderen arbeidet i gruvene i Øyestad.

Mer overraskende er det kanskje å finne kvinner blant gruvearbeiderne. I januar var det fire kvinner som arbeidet i Fritzøes gruver ved Arendal. En av dem var «Anna afgangne Hans Olsen Klodebergs», dvs. enke etter Hans Olsen. Interessant er det også å kunne konstatere at de fikk samme lønn som mennene, dvs. 16–20 skilling pr. dag. Enkelte av arbeiderne fikk bare 12 skilling om dagen. Kanskje er det her snakk om barnearbeidere.

Gjennomsnittlig årslønn for en fullbefaren gruvearbeider var ca. 50 riksdaler. De samlede lønnsutgiftene ved Fritzøe-verkets gruver i Arendalsområdet var dermed i 1765 i underkant av 4.000 riksdaler.

I 1765 ble det fra Torbjørnsbu, Klodeborg, Bråstad og Lærestveit transportert ned 4.715 tønner malm til malmbryggene ved sjøen. Fra Klodeborg-gruvene alene ble det fraktet ned nesten 1.600 tønner til malmbrygga nede i Bødkerbugt. Gruveprotokollen opplyser ikke noe om hvor mange som var engasjert i transportarbeidet. For malmen som ble fraktet fra Torbjørnsbu heter det at Gunder Bentzen Skievestad «med Consortes» har i vintersesongen, da malmtransporten foregikk, kjørt 1.066 tønner ned til «Strand Pladserne». Transporten fra Torbjørnsbu ble betalt med 10 skilling pr. tønne, det samme fra Lærestveit, mens det ble betalt 8 skilling pr. tønne fra Klodeborg og 20 skilling fra Bråstad og ned til nærmeste malmbrygge. Alt i alt ble det for malmtransporten utbetalt vel 570 riksdaler.

«Consortes», eller konsortium, kan tyde på at det var et eget «selskap» som transporterte malmen ned til sjøen. Malmkjørerne var ikke ansatt ved gruvene. Protokollen beskriver ganske kort en arbeidssituasjon nede ved bryggene. Her er det ansatt personer som hadde til oppgave å tilse at malmen ble lagt ordentlig, at malmplassen ble forsynt med «saa kaldede Træ Lunder hvorpaa Slæderne fram glider, item hielpe Bønderne med at afvælte Malmen af deres Slæder». Altså var det bønder, av forskjellige kategorier, som sto for transporten. Gunder Bentzen Skievestad kan ha vært en slags tillitsmann, eller forretningsfører for kjørerne.

Malmen ble fraktet til Fritzøe med jakter og slupper. Størrelsen på disse varierte mellom 10 og 15 commerselester og hadde et mannskap på 2 til 5 personer. For å frakte den malmen som i 1765 ble kjørt ned til malmbryggene fra Fritzøes gruver i Arendal til jernverket ved Larvik, var det behov for et ganske stort antall fartøyer. 4.715 tønner tilsvarer ca. 2.700 tonn malm. Et fartøy på 10 commerselester kunne laste ca. 25 tonn malm, dvs. at det måtte foretas ca. 110 turer mellom Arendal og Larvik.

Omkring 1760-årene ble det i Norge produsert 7.500 tonn jern årlig. Til det gikk det med ca. 20.000 tonn jernmalm. Omlag 2/3 av dette kom fra Arendals-gruvene, dvs. årlig ble det tatt ut omlag 13.000 tonn, eller snaue 23.000 tønner jernmalm. Ikke all denne malmen gikk sjøveien til jernverkene østpå. En del gikk til jernverkene på Froland og Nes. Likevel må det ha vært behov for 4–500 fraktturer i året for å bringe Arendalsmalmen til jernverkene på Østlandet. I 1770 forteller tollbøkene om 20 skippere i Nedenes som fraktet malm fra Arendal. Med mannskap må malmfrakten ha vært en viktig arbeidsplass, som sysselsatte et sted mellom 50 og 100 mann.

I gjennomsnitt produserte en gruvearbeider ved Fritzøe-gruvene 0,4 tønner om dagen, eller ca. 85 tønner i året. Dersom Fritzøe-gruvene er representative for Arendalsgruvenes produktivitet, arbeidet 2300 mann i gruvene i Arendals-distriktet. I tillegg kom malm- og vedkjørerne og en del andre mer eller mindre sesongbetonte arbeider knyttet til gruvevirksomheten. Alt i alt er det ikke urimelig å anta at virksomheten kan ha sysselsatt 4500 mann.

De omlag 250 gruvearbeidere fikk samlet utbetalt 10–15.000 riksdaler i lønn, i form av penger eller naturalia. For 50 riksdaler kunne en familie med den ytterste sparsommelighet greie seg gjennom året. Greven til Laurvig levde på en annen fot. I 1767 hadde han måttet utstede panteobligasjoner for 100.000 riksdaler til sine tre største kreditorer, altså det 8-dobbelte av hva 250 gruvearbeidere samlet fikk utbetalt i årslønn. Kreditorer krevde grevskapet og greven erklært insolvent og satt under administrasjon. I stedet tok Kristian VII ham til nåde igjen og samme år dro han tilbake til København, der han fikk en høy stilling i Admiralitetet.

Imidlertid viste han seg udugelig og da Struensee tok makta i 1770, måtte greven igjen vende tilbake til Larvik. Grevskapet ble nå styrt av en kommisjon og greven måtte nøye seg med et årlig bidrag på 5.000 riksdaler. Resten av inntektene skulle gå til kreditorene. Da greven døde i 1783, ble det reist en minnestøtte i hvit marmor over ham ved Tollerodden i Larvik.

Men allmuen nærte ingen ømme følelser for den nytelsesglade greven og en opphisset folkemengde veltet støtta. Ettertida kalte ham «den onde greve».



Emneord:

1500 til 1800,
Arkiv,
Gruver, jern og metall,
Arbeidsliv,
Kvinner,
Bønder,
Kyststrøk


Grev Kristian Konrad Danneskiold Laurvig (1723–1783).


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.