Et kors å bære

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 9. desember 1992

I 1572 ble den danske adelsmannen Povel Huitfeldt beskikket som første stattholder i Norge av kong Fredrik II. Han skulle blant annet se til at kongens lensherrer og fogder ikke utsugde bøndene og sørge for at saker disse reiste mot kongens tjenere ble ført fram til doms. En av bondeplagerne var lensherren i Nedenes, Erik Munk.

Sommeren 1576 kom bøndene i Åmli til sognepresten, Jens Pedersen Droby, og ba denne skrive et klagebrev over Erik Munk til stattholderen, som de hadde hørt skulle komme til Skien. Presten nektet og spurte om de var galne som ville klage på lensherren mens denne var i København. Snart viste det seg at Droby hadde sin egen konflikt gående med bøndene.

I desember samme år skrev han til lensherren: «Kiere Erik Munk må vite at flesteparten av mine sognebønder fraholder mig min rettighed som de hertil har gitt mig og prester før mig i hundrede år og de vil nå bare gi mig halvparten av min innkomst, av hvilket hverken jeg eller nogen annen prest kan leve, og her er ingen gamle menn eller kvinner som kan minnes at nogen prester har fått mindre enn det jeg nå tildags får.»

I brevet forteller Jens Pedersen videre at da han nektet å skrive klagebrev for bøndene, dro de hjem og avtalte seg imellom at de heretter ikke ville betale presten mer enn halve tienden. Var han ikke fornøyd med det, skulle de nok saktens finne seg en annen prest. Derfor skrev han nå til lensherren og fortsatte slik: «Hvorfor kiere fromme Erik Munk af Eder storligen begierer for Guds rettferdigheds skyld at I vilde finde et middel eller en måte hertil at jeg kunne bekomme min rettighet.»

Bøndene i Åmli var ikke særlig begeistret for reformasjonen som var innført 40 år tidligere. En av årsakene til at bøndene halverte tienden til presten, var at han ikke ville holde kyrmesse med bøndene. Kyrmesse, eller kjørkemesse, var i katolsk tid en kirkelig festdag som ble holdt på årsdagen for kirkens innvielse. Sammen med kirkefesten hørte vanligvis en folkefest med dans og drikk. Slike kyrmesser ble forbudt ved reformasjonen, men mange steder holdt disse festene seg langt ut på 1600-tallet.

Dessuten følte bøndene det dypt urettferdig at kongens menn nå krevde opp deler av tienden som deres forfedre hadde betalt til den katolske kirke. De var heller ikke særlig begeistret for å betale tiende til de lutherske prestene, som var tvunget på dem mot deres vilje. Dessuten kunne de nyttiggjøre seg sine produkter bedre selv. Det går klart fram av det Jens Pedersen videre skrev til Erik Munk: «Kiere Erik, der er en mand i Vissedal (Gjerstad) med navn Knud Sagmester, han kiøber slikt slagt i Gjøvedal og her i Åmli hvert år og giør sådanne kiøb at det med nød kan skaffes et godt naut til kiøbs, og driver de øster over Katterås. Sådant burde med rette forbys».

Bøndene solgte altså kyr til oppkjøpere — og tjente penger på det. Det var presten lite interessert i, fordi det dermed ble vanskeligere for ham å få den tiende han tilkom. Dessuten var han forarget over den spekulasjon som bøndene drev. Slik var tidene blitt, skriver presten videre, at bøndene straks over jul aktet seg til Søndeled for å handle tjære. Erik Munk burde derfor bruke sin forrett og skrive til lensmann Skillo Simundstad at denne skulle kjøpe opp tjæren på hans regning.

Til slutt klager presten sin nød på følgende måte: «Kiere Erik giør her udi som min gode tro er til Eder at disse prestehadere ikke skal få deres vilje fram. Gud skal vite hva jeg her må tåle av dem. En prest har de slått ihjel, den annen hugges og sloss de med, den tredie tok de to fingrer fra, den fierde jaget de i badstuen hver gang de drakk, mig vil de ta mine rettigheder fra, men får de makt over dette, så får de også makt over den som mer makt påligger». Og det fikk presten rett i.

Bøndene i Råbyggelaget (de indre bygder i Aust-Agder) hadde tidligere prøvd å sende en delegasjon til København for å klage, men Erik Munk hadde fått tak i utsendingene og fengslet dem. Nå slo bøndene i Nedenes og Råbyggelaget seg sammen og sendte en ny delegasjon til kongen. Disse nådde fram og sammen med andre klagemål førte det til at Erik Munk i 1585 ble fengslet og satt på Dragholm, der han hengte seg i 1594.

Imens måtte Jens Pedersen Droby bære sitt kors alene i Åmli. Kort tid etter at han skrev sitt første klagebrev til Erik Munk, i julehelgen 1576, ble presten og drengen hans jaget ut fra et hus og måtte overnatte i en låve der de holdt på å fryse ihjel.

Julen året etter, i 1577, ble presten jaget ut midt på natten av Oluf Sirines (Sigridnes). Da han søkte herberge i et annet hus, ble han skjelt ut for landstryker, riff (røver), skalk (skjelm, fant) og måtte tåle mange andre ukvemsord. Blant annet beskyldte de ham for å ha brukt kniv på folk. Årsaken til at Oluf Sirines kastet ut presten var, ifølge et langt klagebrev fra bøndene, som finnes ved Riksarkivet i København, at presten hadde sagt «at hans søster var beliggen» av Aslak Angrinsen og at han hadde kalt Oluf for en hund og et asen. Men det var Torkild Gogen (Gangsei?) presten hadde skjelt ut. Denne hadde gått ut, løst sine bukser «och giord sig skeden». Så hadde han kommet inn og smurt skitten på prestens hender og klær.

Hvordan det siden gikk med Jens Pedersen Droby tier historien om, men det må ha vært litt av et kall å være prest i Åmli på 1500-tallet. Peders Claussøn Friis (1545–1614) skrev kort tid etter at befolkningen i Råbyggelaget alltid hadde vært «et motvillig folk mot deres øvrighed, så at de vilde sitte fri for skatt og skyld og utbud, og Telemarken, som ligger øster for, var dem et skjul og forsvar, thi holdt de oftest Venskab med Telene».

Og kanskje hadde bøndene i Råbyggelaget lært av telene, som Peder Claussøn beskriver slik: «Det meste manddrab som gementlig udi Norriges rige sker, tildrager sig udi Telemarken, nogle uforskamede djevels kroppe med hor, mord, manddrab, ketteri, løslevned slagsmaal ok andre hoshengende laster ok ulempe, over alt som her i landet bo, — havde deris største lyst i gammel tid at dræbe bisper ok prester, fogder ok befalingsmend — som ok paakjender, at til en kirke i det læn ere 7 prester ihjelslagne, ok sommesteds en eller to, ok sommesteds flere. Jeg haver kjendt en, som der var fød, hvis fader havde ihjelslagit 3 prester, ok naar denne var drukken, bad han Gud, at han ikke maate dø, førend han ok havde slagit saa mange prester ihjel».

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Kjell-Olav Masdalen: Erik Munk (ref.)



Emneord:

1500 til 1800,
Bønder,
Tro og religion,
Politikk,
Handel,
Innlandsbygder


Almuen i Åmli var ikke så lydhør til prestens tale som denne menigheten i Torslund kirke ved Roskilde i 1561.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.