Lykkelig i India

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 23. september 1993

Jeg har tidligere skrevet om seil- og kompassmakeren Johan Gustav Aalholm, som gikk i tjeneste for det nederlandske ostindiakompaniet, og om søstera hans Helene, som endte sine dager som misjonærhustru i den dansk/norske kolonien i India – Trankebar.

De var ikke de eneste med arendalstilknytning som prøvde lykken i Asia. Selv om det naturligvis er snakk om unntakstilfeller, støter man jevnlig på folk med en eller annen asiatisk forbindelse, når man studerer kilder til Arendals 1700-tallshistorie. Noen gikk i tjeneste hos de nederlandske og britiske handelskompaniene; andre dro til Trankebar eller en av de mindre dansk/norske handelspostene på Indiakysten.

Tyholmen og Stranden

Christian Soetman, sønn til holzførster (= skoginspektør) Friederich Christian Soetman og hustru Elisabeth Christine Torup, som eide hus på Tyholmen og i Stranden, var både i dansk/norsk og nederlandsk tjeneste, og tilbrakte ei tid i engelsk fangenskap, så han er på mange måter representativ for Østen-farene.

(Jeg er ikke helt sikker på om Soetman-familien flyttet til Arendal før Christian dro av gårde til Asia, men det spiller forsåvidt mindre rolle. Min hensikt, med denne og andre artikler, er først og fremst å vise hva slags utenlandske kontakter folk i Arendal, og selvsagt ellers på Sørlandskysten også, hadde på 17- og 1800-tallet).

Christian Soetman kom til India i 1766, og den første tida var han ansatt i det dansk/norske asiatiske kompaniet. Hvordan han kunne finne på å dra av gårde og hvordan han skaffet seg ansettelse i kompaniet er ikke så veldig mystisk. Han hadde nemlig en nær slektning (såvidt jeg kan skjønne må det være onkelen), Jacob Christopher Soetman, som allerede hadde gjort karriere i kompaniets tjeneste. Denslags kontakter var viktige for de som ville ut og søke lykken.

Overraskende brev

Det er sparsomt med opplysninger om de første årene av Christian Soetmans Indiaopphold, men i tida rundt 1776 havnet han i et eller annet uføre, som tvang han til å forlate det dansk/norske kompaniet. Hva som egentlig skjedde er ikke kjent. Christian Soetman sier selv at han ble offer for «u-billige Misundelser og u-skyldige Forfølgelser».

Etter dette hørte ikke foreldrene hjemme i Arendal fra sønnen sin på mange år, og de antok at han var død – det hadde i så fall ikke vært særlig overraskende: svært mange av de som dro ut i verden på denne måten bukket raskt under for tropesykdommer og andre farer. Men så, i 1783, fikk foreldrene endelig et nytt livstegn fra sønnen, et langt og innholdsrikt brev, som informerte om det han hadde foretatt seg i den perioden han hadde vært «forsvunnet» (brevet er hovedkilden til denne artikkelen).

I brevet forteller han at han hadde fått ansettelse som assistent på det nederlandske ostindiakompaniets handelsstasjon Nagapatnam på India-kysten, ikke langt fra Trankebar (langs hele kysten hadde de europeiske sjøfartsnasjonene en rekke små befestningspunkter og handelsstasjoner – dette var før den egentlige kolonialismens tidsalder i India).

Indisk kone

Han forteller også, og det er kanskje den mest interessante opplysningen, at han hadde giftet seg med «et meget smukt og dydigt Fruentimmer paa 16 Aar, en Lands indfødt og bruunagtig Pige af brave Forældre». Sagt med andre ord: han hadde giftet seg med ei indisk kvinne av god familie.

Dette er kanskje en overraskende opplysning: ihvertfall for de som har et svart/hvitt bilde av forholdet mellom europeerne og andre raser, og som ikke kan forestille seg at en europeer kunne gifte seg med en asiat på 1700-tallet. Men det var faktisk ikke så veldig uvanlig. Portugiserne, som var pionerer blant kolonimaktene i Asia, inngikk ofte ekteskap med asiatiske kvinner, og det nederlandske kompaniet oppmuntret sine ansatte til å gjøre det samme. Begrunnelsen for dette var bl.a. at det hadde vist seg svært vanskelig å få europeiske kvinner til å slå seg ned i koloniene, særlig gjaldt dette «respektable» kvinner.

Men selv om denne ordningen hadde en praktisk begrunnelse, er det nokså opplagt at europeerne ikke kunne ha et så negativt syn på asiatene på denne tida, som de fikk når den virkelige kolonialismens epoke tok til – på 1800-tallet.

I lykkens skjød

Man leter ihvertfall forgjeves etter rasistiske undertoner i Christian Soetmans skildringer av ekteskapet:

«Jeg nød et behageligt Liv udi et glad og sødt Egteskab, og et fornøyet dagligt Sælskab med en dydig og værdig Person, udi omtrent 1 Aar og 8 Maaneder. – Min Familie elskede mig, og ieg blev agtet langt over min Stand, af enhver der paa Stædet. Den 7 Martii 1780 nær 11 Maaneder efter min Forbindelse (giftemålet) glædede Gud os med en Søn ... Dette Barn blev i Daaben kaldet Benedictus Emanuel ...»

Han følte at han var kommet i «Lykkens Skjød»: etter den vanskelige perioden hadde alt ordnet seg: ekteskapet hadde bl.a. ført med seg en medgift på ca. 1000 riksdaler (en sum som tilsvarte fem ganger årslønna til faren hjemme i Norge); han var nå en formuende og velrespekten mann.

Men lykken ble kortvarig. Jeg siterer igjen fra Christian Soetmans brev: «Just 9 Maaneds Dagen efter hands (sønnens) Fødsel maatte ieg undergaae det for mig næsten dødelige Saar og utaalelige ømme Tab af min dydige og høytelskende ægte Veninde, hvis smertelige Erindring vil følge mig til Graven, som den 8 December 1780 blev mig berøvet ved Døden. Dette haarde Stød havde nær kostet mig Livet af en billig og dyb Bedrøvelse, som aldrig bliver udryddet af mit Hierte».

Engelsk fangenskap

Etter dette dramatiske vendepunktet var det slutt på idyllen i Christian Soetmans liv: nå gikk det slag i slag i utforbakke. Først gikk svigerfaren konkurs: like etter døde han og Christian måtte overlate medgiften til svigermora, som nå satt igjen som ei fattig enke og som hadde ansvaret for oppfostringen av Benediktus Emanuel.

Fortsatt hadde Christian Soetman endel verdier igjen, men de gikk tapt da Nagapatnam kort tid etterpå ble offer for storpolitiske hendelser. I oktober 1781 inntok engelske marinestyrker den nederlandske handelsstasjonen, etter flere måneders beleiring. (Denne hendelsen var en del av den fjerde engelsk-nederlandske krigen. Som vanlig når nasjonene sloss seg imellom i Europa, ble også koloniene trukket med i kamphandlingene). 

Christian Soetman og de andre ansatte i det nederlandske kompaniet ble tatt som krigsfanger og ble holdt internert i Madras, engelskmennenes «hovedstad» i India. Under interneringen hadde han det ikke så aller verst (som assistent i det nederlandske kompaniet fikk han «en meget raisonable Underholdning» av engelskmennene), men da han ble løslatt var han på bunnen og blakk igjen, tilbake til utgangspunktet før perioden i «Lykkens Skjød».

Hjem, og tilbake                

Men han klarte å skaffe seg skipsleilighet til Calcutta, hvor han fikk midlertidig sysselsetting hos en engelsk misjonær – jobben gikk ut på å passe på fjorten unge mennesker som gikk i skole hos misjonæren. Men denne jobben holdt han ikke ut, de unge menneskene var for urolige og helsa hans var ikke god. I sin nød skrev Christian Soetman til en person han kjente i Frederiksnagore (en av de mindre dansk/norsk handelspostene), den rike og innflytelsesrike trondhjemmeren Ole Bie.

Takket være Ole Bies beskyttelse ble Christian Soetman tatt til nåde igjen i det dansk/norske kompaniet, og etter en periode som skriver i Frederiksnagore, vendte han tilbake til Europa – i 1785 eller -86. Nå skulle man tro at Christian Soetman var vel forsynt med asiatiske erfaringer og opplevelser. Riktignok hadde han opplevd den største lykke der nede, men mesteparten av tida hadde han slitt fælt og opplevd store skuffelser.

Men neida. Etter å ha tilbrakt en periode i København, som skriver ved kommersekollegiet, fikk han påny ansettelse i kompaniets tjeneste, som «resident» ved stasjonen Porto Novo, litt nord for Nagapatnam og Trankebar. I 1788 dro han av gårde igjen, etter i hui og hast å ha giftet seg med ei københavnerjente (dessverre vet jeg ikke hvordan det gikk med dem etter ankomsten til India).

(Dessverre vet jeg heller ikke hvordan det gikk med Benedictus Emanuel og bestemora hans. Christian Soetman hadde faktisk planer om å ta sønnen hjem til Norge, sånn at foreldrene «maaskee kunde faae deres Sæds Sæd at see», men det ser det ikke ut til å ha blitt noe av).

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1435, Personalia, L0414: Brevet fra Christian Soetman.

En revidert versjon av artikkelen finnes på forfatterens egne nettsider: http://historier.webnode.com/news/lykkelig-i-india/. I henhold til dette er foreliggende nettutgave justert på enkelte punkter.



Emneord:

1500 til 1800,
Sjøfart og skipsbygging,
Kyststrøk,
Europa,
Asia


Aktivitet på stranden utenfor Nagapatnam vel hundre år før Christian Soetman bosatte seg der. Fra Philippus Baldaeus beskrivelse av det sørlige India, «Nauwkeurige beschrijving Malabar en Choromandel», utgitt i Amsterdam 1672.


Elefanter og esler utenfor bymurene. Utsnitt fra Baldaeus kart over Nagapatnam.


Brevet Fra Christian Soetman. Foto: KUBEN.


«Europeiske handelskontor på India-kysten på 1700-tallet. Fra Aschehougs verdenshistorie.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.