Landhandleren som ble politisk urokråke

Bilde 2
Andreas Hansson (f. 1853 på Tromøya, d. 1923 i Risør). Etter at han i 1889 slo seg ned i Risør ble han en han en aktiv kraft i byens politiske og kulturelle liv. Også på landsbasis var han en kjent person, som redaktør av avisa «Folketanken» og som stortingsrepresentant i tre perioder.  
Bilde 1
Fra Arbeiderpartiets stiftelsesmøte i august 1887. Tegning av Tore Knutsen fra utstillingen «Krakket – en fortiet historie» (KUBEN). På talerstolen står Carl Jeppesen fra Kristiania, en av partiets mest kjente pionerer. Andreas Hansson var en aktiv deltaker på dette møtet og ved avslutningen ble han valgt til partiets sekretær. Til høyre gjengis Samholds fane, som ble brukt i bevegelsens demonstrasjoner. Det var, som ofte ellers, Andreas Hansson som holdt talen for anledningen da fanen ble tatt i bruk for første gang. Noen misforsto teksten og trodde det sto «Arbeid eller død», men fullt så revolusjonær var ikke stemningen i Arendal i 1887.  
Bilde 3B
Dette huset på Rævesand var tilholdssted for det som har vært husket som stedets første butikk, drevet av John Christensen. Han overtok Andreas Hanssons eiendom i 1887. Om Hanssons landhandel har vært i dette bygget eller i en del av et annet hus, gjenstår å finne ut av. Foto: Jan Magne Holm.  
Bilde 4B
Avholdslokalet på Strømsbu ved Arendal, hvor Det norske Arbeiderparti ble stiftet 21. august 1887. Foto: Gerd Langerød Corrigan, KUBEN/AAma.  
Bilde 7B
Strømsbuområdet sett fra Hisøya, med sagbruk og skipsbyggingsaktivitet. Dette var kjerneområdet til Samhold-bevegelsen, som i 1887 inviterte til stiftelsen av et parti for arbeidere. Foto: Magnus Løvfold, PA-2405 KUBEN/AAma.  
Bilde 2
Andreas Hansson (f. 1853 på Tromøya, d. 1923 i Risør). Etter at han i 1889 slo seg ned i Risør ble han en han en aktiv kraft i byens politiske og kulturelle liv. Også på landsbasis var han en kjent person, som redaktør av avisa «Folketanken» og som stortingsrepresentant i tre perioder.  
«I et historisk lys» - HIFOs historikerspalte i Agderposten

De siste årene har Agderposten gitt fagfolk i og utenfor de lokale museums- og arkivinstitusjonene spalteplass til å skrive om aktuelle saker i et historisk lys. Spalten er et samarbeid mellom HIFO-Agder og Aust-Agder museum og arkiv. Artikler som har stått på trykk i avisa publiseres i neste omgang på KUBENs nettsider.

Av Gunnar Molden, historiker ved Næs Jernverksmuseum. Agderposten, 31. mars 2017.

Da Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal for 130 år siden, var det «landhandler Andreas Hansson fra Rævesand» som ble valgt til partiets første sekretær. Senere ble han stortingsmann for Venstre og redaktør av avisa «Folketanken» i Risør. Denne artikkelen tar for seg første del av hans begivenhetsrike liv, fra fødselen i Seikilen på Tromøya i 1853 til han i 1889 tok med seg familien og flyttet til Risør.

Han drev landhandel på Rævesand, samtidig som han på fritida skrev innlegg i nynorskbladet Fedraheimen og forsvarte Venstres kampsaker på folkemøter flere steder i Aust-Agder.  Etter arendalskrakket var han en av de mest aktive lederne for Samhold-foreningene og under stiftelsesmøtet til Det norske Arbeiderparti ved Ormetjenn i august 1887 spilte han en framtredende rolle.

Tromøymannen Andreas Hansson, født og oppvokst i Seikilen under gården Gjerstad, var i hele sitt liv en ivrig talsmann for saker som forbindes med norskdom, demokrati og sosial rettferdighet.

I kjølvannet av krakket startet han opp avisa «Folketanken», som han i 1889 tok med seg til Risør, hvor han resten av livet var avisredaktør, politisk urokråke og i tre periode byens stortingsrepresentant, ikke for Arbeiderpartiet, men for Venstre.

Et godt liv

«Jeg syns jeg har hatt et godt liv», sa Hansson da han på sine eldre dager ble intervjuet om alt han hadde opplevd. «Men det har vært hardt mange ganger,» føyde han til og fortalte om en oppvekst i fattige kår:

«Jeg var tretten år da jeg måtte gå i gruva hjemme på Tromøya... Ikke særlig sterk heller, sånn fysisk ... Og det var lange dager ... Det var et blodslit.»

Andreas Hansson vokste opp ikke langt fra Vågsnes, hvor det fantes jerngruver, og sannsynligvis var det i disse gruvene den framtidige stortingsrepresentanten fikk sitt første møte med arbeidslivet. Uvanlig var det jo ikke at unggutter måtte tidlig ut i arbeid, men i Hanssons tilfelle hang det sannsynligvis også sammen med at faren hans døde omtrent på denne tida og mora hans ble sittende igjen med eneansvar for tre barn.

Men den unge Andreas hadde allerede drømmer og planer om en annen tilværelse: «Det var et blodslit. Men jeg forbanna meg på at jeg ville ut av det, ... Jeg leste i hver mulig time, langt utover nettene, til jeg sovnet med klærne på mange ganger.»

Gruvearbeider, sjømann og diskenspringer

Det kom til å gå flere år før Hansson nådde fram til det målet han hadde satt seg. En periode var han gruvearbeider i Rogaland. Så var han «diskenspringer» (butikkmedarbeider). Og sjømann («det var det vanlige, det, for unggutter uten utdannelse»).

«Det var ikke lett å få noen skole heller, dengang, når du ikke hadde noe å betale med. Men jeg sparte sammen noen kroner så jeg kunne komme på folkehøyskole en vinter. Å – det var gildt!»

En «vinter» på folkehøyskole var den eneste utdannelsen ut over datidas «grunnskole» som Andreas Hansson fikk med seg.

Men, som uttrykket «Å – det var gildt!» indikerer, det må ha vært et uhyre intenst og lærerikt skoleopphold. Og veldig mange av de sakene Hansson kom til å engasjere seg for i tida etterpå var en del av den kulturelle og politiske «skolesekken» mange elever fikk med seg hjem fra folkehøyskolene. Til og med nynorskmann, ble han altså.

Landhandler på Rævesand

Men en vinter på folkehøyskole var ikke noen snarvei til status og økonomisk trygghet. I første omgang vendte Hansson tilbake til butikkbransjen, først som «diskenspringer» i ytterligere to-tre år.

Men så fikk han anledning til å drive sin egen butikk, en landhandel på Rævesand (Tromøya) og i denne stillingen kom han til å bli værende i omtrent ti år. I 1877 giftet han seg med tromøyjenta Anna Bertine Nielsdatter og i de årene de bodde på Rævesand ble de fem eldste barna i familien født. Det var i denne perioden, 1877–1887, at Hansson trådte fram i offentlighetens lys, som skribent og politiker, ofte som «Landhandler Hansson».

De første tegnene til at Hansson ikke hadde tenkt å «bli ved sin disk» er flere innlegg «Fraa Tromøyi» som kom på trykk i nynorskbladet «Fedraheimen», Arne Garborgs eget organ.  Noen av innleggene var skarpt politiske, men han gjenga også noen ordtak fra Tromøya, bl.a. dette: «Kan du blåsa, så kan eg ro, sa Jackob Albretsen, han rodde mot Nordvesten», som han kanskje hadde fått høre mens han ekspederte kunder i butikken.

Uansett er det litt spesielt å oppdage at det fantes en landhandler på Tromøya, som skrev radikale avisinnlegg på nynorsk på fritida på denne tida, midt i et område som ikke har utmerket seg med spesielt stor oppslutning om målsaken i en senere tidsalder.

Folkemøter og forfatningskamp

Men det var forfatningskampen på 1880-tallet som skulle føre Hansson ut i offentlighetens lys for alvor. I Aust-Agder, som ellers i landet, ble det arrangert en rekke folkemøter med heftige diskusjoner mellom tilhengerne av det bestående og kongens vetorett og de som ønsket å styrke Stortingets makt. Det var denne striden som endte med at parlamentarismen ble innført i Stortinget («all makt i denne sal»). Hansson var både initiativtaker og aktiv deltaker på flere av de møtene som ble arrangert her i distriktet.

Folkemøtene kunne bestå av flere hundre deltakere, varte i timevis og noen ganger var det med innlagt middagspause. Opplegget kan minne om dagens direktesendte TV-debatter med hovedinnledere fra begge sider og muligheter for alle til å ta ordet i diskusjonen.

På disse møtene var Hansson ikke redd for å gå i konfrontasjon med folk som antageligvis ikke var vant til å bli motsagt. Veldig mange av landets embetsmenn, ikke minst prestene, var motstandere av å styrke Stortingets makt på bekostning av kongen. På et folkemøte i Arendal irettesatte Hansson sin egen sogneprest, Hauge, for hans tolkning av begrepet «det indskrænkede Monarki».

Hansson uttalte: «Et indskrænket Monarki, var ikke det samme som et indskrænket Enevoldsherredømme. ... det var det norske Folk i 1814, som selv gav sig sin Grundlov, og enhver Rettighet, som Folket ikke overgav Kongen, den havde han heller ikke.»

På et møte i Tvedestrand (1883) tok Hansson et oppgjør med den juridiske eliten ved Universitetet, som hadde avgitt en uttalelse om vetostriden, som etter Hanssons mening var «skreven af gode Høiremænd og ikke af Videnskabsmænd.»

Det er samtidig tegn som tyder på at Hansson nøt respekt for kunnskaper og innsikt, også til en viss grad blant sine motstandere. Da Hansson i 1884 ble nektet å ta ordet på et Høyre-møte på Tromøya, innrømmet lærer Askeland fra Rægevik at han «meget vel vidste, at Hanssen har læst mer Politik end vistnok nogen af de tilstedværende Høiremænd.» Siden både pastor Hauge og flere av øyas skolelærere deltok på dette møtet, sier det litt om den kunnskapen Hansson hadde tilegnet seg som «selvlært» politiker.

Så kom krakket

Det er vanskelig å tenke seg at Hansson, med sin voldsomme skrivelyst og politiske virketrang, skulle ha blitt værende bak butikkdisken resten av livet. En annen sak er hva slags valgmuligheter han hadde hatt, siden hann kom fra enkle kår, manglet utdannelse og hadde ansvaret for en voksende ungeflokk.

Men så kom arendalskrakket – da Arendals Privatbank i 1886 gikk fallitt og det utløste en kjedereaksjon av konkurser – snudde opp ned på mange forhold i byen og distriktet. Krakket førte til tapte formuer, stor arbeidsledighet og utbredt sosial nød. I denne situasjonen oppsto Samhold-foreningene, som raskt fikk stor oppslutning blant arbeider-, sjømanns- og håndverkerbefolkningen. Samhold arrangerte møter og demonstrasjoner, hadde egen forretning og avis og arbeidet iherdig for å få satt i gang nødsarbeid og andre tiltak som kunne avhjelpe nøden.

Andreas Hansson markerte seg raskt som en av de fremste talsmennene for Samhold. Han var en ivrig debattant på møtene, holdt taler og skrev sangtekster og var redaktør for «Samholds Avis», som det dessverre ikke er bevart et eneste eksemplar av, så vidt jeg vet.

Han var også en aktiv deltaker på stiftelsesmøtet til Det norske Arbeiderparti, som fant sted i et avholdslokale ved Ormetjenn (nå: Maxis) 21. august 1887. Det var Hansson og de andre Samhold-lederne som inviterte representanter for norske arbeiderforeninger til å danne en felles organisasjon, som – til en viss grad tilfeldigvis – endte opp som det sosialdemokratiske partiet i Norge.

Det var Hansson som holdt innledningsforedraget på stiftelsesmøtet.

Ifølge referatet i «Vestlansdske Tidende» «dvælede (han) ved Forholdet og Striden mellem de virkelige Arbeidere, Kropsarbeidere, og Kapitalen, og om Sammenslutning mellem Arbeidere, den man søgte at mistænkeligjøre ved Stikordet Socialisme, da vi allerede har Socialisme, Samfundsarbeide, i saa mangfoldige Skikkelser.» «Taleren gik derpaa over til ... Spørgsmaalet om almindelig Stemmeret, Normalarbeidsdag og Afskaffelse af Told paa Nødvendighedsartikler. ... Endelig behandlede han Spørgsmaalet om Arbeidernes Andel i Nettoudbyttet af sit Arbeide». Å dømme etter disse stikkordene må det ha vært et grundig og innholdsrikt foredrag den lokale Samhold-representanten bidro med, noe som kanskje ikke alltid har kommet fram i referatene fra stiftelsesmøtet hvor man av og til kan få inntrykk av at det var «de fra Kristiania» som sto for politikken.

For landhandleren fra Rævesand må dette ha vært et stort øyeblikk. Da det skulle velges styre for det nye partiet ble Hansson valgt til sekretær. For øvrig hadde han også skrevet «Sang ved arbeidermødet i Arendal den 21. august 1887» som ble framført på stiftelsesmøtet.

Etter krakket

Men på dette tidspunktet var allerede Samhold-foreningenes glanstid i ferd med å nærme seg slutten. Etter hvert som forholdene i arendalsdistriktet ble normalisert og økonomien tok seg opp igjen, var mye av grunnlaget for bevegelsen blitt borte. Flere av de som hadde vært aktive måtte i likhet med mange andre, reise bort fra distriktet for å kunne skaffe seg arbeid. Plutselig var det ikke lenger så populært å være radikal arbeiderleder i Arendal.

For Hansson var det enda et forhold som bidro til å gjøre situasjonen vanskelig. I 1887 var han blitt nødt til å la butikken og eiendommen på Rævesand bli solgt på tvangsauksjon. Hva kunne han gjøre for å skaffe seg et levebrød? Lage avis ... det var det han egentlig ville. I 1888 etablerte han «Folketanken», som skulle bli hans hovedbase resten av livet. Men Arendal hadde på dette tidspunktet tre andre aviser, så interessen for enda ei avis var ikke overveldende. – Da får vi flytte til Risør da...

Senere fortalte han «om den vårdagen i 1889 da han og [kona] Anna kom til Risør. Det regnet, og Anna var reddest for sengeklærne, som rimelig kunne være, men Hansson var mest bekymret for de to svære jernplatene som var pressen hans [trykkeriutstyret], for hvis de skulle bli bulket eller bøyd eller begynne å ruste, ville det være ille. Men alt gikk bra, de fikk sitt pikk og pakk i hus og tok fatt på hverdagen i Risør med unge krefter og friskt mot. Den første mai kom «Folketanken» ut med sitt første risørnummer». 

Redaktør og politiker

Risør viste seg å være et riktig valg for Andreas Hansson og familien. «Folketanken», som var navnet på avisa, men som også ble et kallenavn på Hansson, ble i løpet av kort tid et politisk og kulturelt kraftsentrum i byen og i resten av østre Aust-Agder. Tre ganger var Hansson stortingsrepresentant, blant annet i det viktige året 1905, som sannsynligvis var høydepunktet i hans politiske liv.

At Hansson nokså raskt forlot det partiet han hadde vært med på å stifte – Arbeiderpartiet – er ikke nødvendigvis så oppsiktsvekkende som det kan virke i ettertid. Veldig mange av de som deltok i stiftelsen var i utgangspunktet Venstre-tilhengere. Når Hansson valgte å gå tilbake til Venstre tok han dessuten med seg noen av de kampsakene han hadde argumenter for på stiftelsesmøtet og som var fellesgods for Arbeiderparti-tilhengere og radikale Venstre-folk, for eksempel stemmerett for alle og innføringen av velferdsgoder.

Da han senere i livet ble spurt om hvorfor han i 1888 valgte å starte sin egen avis, i stedet for å fortsette som redaktør av «Samholds Avis», som støttet Arbeiderpartiet, svarte han:

«Det var nok bare det at jeg alltid har vært mer individualist enn partigjenger, og selv om Arbeiderpartiet sto mitt hjerte meget nær, ville jeg naturlig føle meg bundet av partihensyn, om jeg skulle ha fortsatt å redigere et partiorgan. ...  Jeg er ikke rettroende nok for de rettroende noe sted. Jeg har sittet på Stortinget for Venstre i mange år, men det er nok av dem som ikke anser meg for patent venstremann heller. Og det er meget sannsynlig de har rett. Jeg er bare den jeg er. Meg selv ...»

Kilder

«Andreas Hansson – Folketanken», Risør-magasinet 1995/96 [mange av sitatene i artikkelen er hentet fra Arnold Eskelands portrett som gjengis der]. Diverse aviser.

Bilde 1
Fra Arbeiderpartiets stiftelsesmøte i august 1887. Tegning av Tore Knutsen fra utstillingen «Krakket – en fortiet historie» (KUBEN). På talerstolen står Carl Jeppesen fra Kristiania, en av partiets mest kjente pionerer. Andreas Hansson var en aktiv deltaker på dette møtet og ved avslutningen ble han valgt til partiets sekretær. Til høyre gjengis Samholds fane, som ble brukt i bevegelsens demonstrasjoner. Det var, som ofte ellers, Andreas Hansson som holdt talen for anledningen da fanen ble tatt i bruk for første gang. Noen misforsto teksten og trodde det sto «Arbeid eller død», men fullt så revolusjonær var ikke stemningen i Arendal i 1887.  
Bilde 3B
Dette huset på Rævesand var tilholdssted for det som har vært husket som stedets første butikk, drevet av John Christensen. Han overtok Andreas Hanssons eiendom i 1887. Om Hanssons landhandel har vært i dette bygget eller i en del av et annet hus, gjenstår å finne ut av. Foto: Jan Magne Holm.  
Bilde 4B
Avholdslokalet på Strømsbu ved Arendal, hvor Det norske Arbeiderparti ble stiftet 21. august 1887. Foto: Gerd Langerød Corrigan, KUBEN/AAma.  
Bilde 7B
Strømsbuområdet sett fra Hisøya, med sagbruk og skipsbyggingsaktivitet. Dette var kjerneområdet til Samhold-bevegelsen, som i 1887 inviterte til stiftelsen av et parti for arbeidere. Foto: Magnus Løvfold, PA-2405 KUBEN/AAma.  
«I et historisk lys» - HIFOs historikerspalte i Agderposten

De siste årene har Agderposten gitt fagfolk i og utenfor de lokale museums- og arkivinstitusjonene spalteplass til å skrive om aktuelle saker i et historisk lys. Spalten er et samarbeid mellom HIFO-Agder og Aust-Agder museum og arkiv. Artikler som har stått på trykk i avisa publiseres i neste omgang på KUBENs nettsider.