Bestill Aust-Agder-Arv 2022 fra vår nettbutikk
I dette nummeret av Aust-Agder-Arv er det mye nytt. Som dere vil se har årboka fått nytt design og ny layout. Redaksjonen vil gjerne takke KUBENs visuelle formgivere, Per Harald Bai Stabell og Gerd Corrigan, for fremragende innsats med fornyelsen av årboka. Takk også til Gabriele Patella ved ATL Grafisk for fin oppfølging underveis. Vi håper og tror at leserne blir fornøyde med det nye designet.
Til de av dere som lurer på hvorfor årets årbok har en egen tittel, er forklaringen som følger: På BBC er det et prateprogram som heter As yet untitled, der hver episode avsluttes med at programlederen og gjestene han har invitert i studio blir enige om en tittel på episoden som oppsummerer det de har pratet om. Redaksjonen vil i årene som kommer forsøke seg på det samme. Målet er å finne en tittel som representerer noe av det artiklene har til felles, uten at dette av den grunn skal betraktes som noe temanummer.
Årets tittel knyttes opp mot reiser – både det å reise og de som reiser. De ulike artiklene berører denne tematikken på ulike måter. Noen av dem tar oss langt vekk. Andre bakover i tid.
Bokas første artikkel er skrevet av Knut Brautaset og Anne Tone Aanby. De tar for seg den mangslungne malermesteren og kunstmaleren Lauritz Hansens malerier fra maritimt miljø i Grimstad, Fevik og Arendal. I seilskipsfartens storhetstid ble det bygget et stort antall seilskip på Agder, og mange av skutene ble bygget for langfart. Hansen dokumenterte verftene i vakre malerier, ja Hansens arbeider ble til og med forvekslet med en annen malers håndverk, den atskillig mer meriterte Lars Hertervig! I denne artikkelen er forfatterne ikke først og fremst opptatt av malerienes kunsthistoriske verdi, men snarere av hva slags kildeverdi maleriene har i vår forståelse av de avbildete stedene og av malerens og verftseierenes mentaliteter før motorisert skipsfart ble enerådende.
Også Torstein Arisholms artikkel tar på sett og vis oss med på en reise tilbake i tid. Arisholm tar for seg havneguider som reiselitteratursjanger. Havneguidene har vært viktige for båtturistene som har reist langs kysten av 1900-tallets maritime samfunn i sommersesongene. Arisholm drøfter hvilke ambisjoner utgiverne og forfatterne av de ulike havneguidene har hatt, og han tar for seg endringer i synet på og bruken av havneguidene. Arisholms artikkel handler dermed om reiser på flere måter, den handler om bøker om reiser for reisende båtturister, men den er også en reise inn i fortidens båtturisme langs kysten, og om en boksjangers reise fra bruk underveis til kulturhistorisk levning.
Ikke alle reisene er så veldig lange. Neste artikkel tar oss med inn i oppskriftssamlingen til Ragna Taraldsen. 18 år gammel, høsten 1927, reiste hun fra alt og alle med destinasjon Møglestu husmorskole hvor oppskriftssamlingen hennes ble til. Datteren til Ragna, Alfhild Taraldsen, skriver om hvordan det var å vokse opp med alle disse rettene og om det er sånn at mattradisjoner går i arv?
Marianne Eldorhagens artikkel tar oss med på en nesten 1200 års reise tilbake i tid, til grimstaddistriktet og gården Tingvoll på Molland. Arkeologisamlingen på KUBEN inneholder tre gravfunn fra Tingvoll. I artikkelen tar Eldorhagen for seg det ene av disse, en kvinnegrav datert til 800-tallet. Flere av gjenstandene i graven må ha reist langt via tidens handelsnettverk, en del av dem helt fra dagens Syria, før de ble lagt i gravhaugen på Tingvoll. Med utgangspunkt i gravfunnet drøfter Eldorhagen hvem kvinnen som ble lagt i graven var, hvilket samfunn hun var en del av og hva gravfunnet kan si om handelsveiene kysten av Aust-Agder var en del av i vikingtiden.
I de to påfølgende artiklene reiser vi enda lenger tilbake i tid. Elisa Nevestad presenterer oss først for en skjoldformet spenne fra eldre jernalder som kom inn til museet i 1849 og som stadig finnes på KUBEN. Kun et fåtall slike spenner er kjent fra Norge, men tilsvarende funn er gjort i spredte områder av Europa. Gravfunnet fra Mjølhusmoen vitner dermed ikke bare om tidens materielle kultur, men også om kontakt over store avstander. Deretter går reisen vider til senneolittisk tid. Svein Vatsvåg Nielsen tar oss med inn i et fremmedartet landskap, der havet sto høyt og egdene var mestre i makrellstørjefangst. Smaken av denne fisken har vært godt kjent her i området for 5000 år siden.
I Maria Björkroths artikkel blir vi med Andreas Faye på en reise opp i Setesdal for snart 200 år siden. Denne reisen, som foregikk i 1836, er i seg selv svært rik på opplevelser, med beskrivelser av folk og fest, drakt og drikk, skikk og bruk. Men tema for artikkelen er også bildet en mystisk stakkekone som Faye kan ha tegnet inn i en av sine notatbøker noen år før han besøkte Setesdal. Hvordan kan dette henge sammen? Kanskje dreier det seg her om en kopi fra en allerede foreliggende beretning fra Setesdal, og kanskje kan dette bringe oss på sporet av enda eldre illustrasjoner?
Strutsen som preger forsiden på denne årboka, står som dørvokter til Kristoffer Vadums artikkel. I likhet med mange av de andre naturpreparatene ved Arendals Museum, hadde den reist langt. Men reisen var ikke slutt med dette. I denne artikkelen inviteres dere inn i en relativt ukjent del av museets historie, fra grunnleggelsen og opp mot våre dager. Som del av en glemt museumssatsning har strutsen og andre naturpreparater på KUBEN i aller høyeste grad vært med på en kulturhistorisk reise.
I Benjamin Asmussens artikkel kommer de virkelig lange sjøreisene inn i årboka. Forfatteren tar her for seg det norske innslaget i den dansk-norske kinafarten. Det Danske Asiatiske Compagnie var unionstidens mest innbringende virksomhet, men til tross for det danske navnet spilte nordmenn en viktig rolle på alle nivåer i virksomheten. At egder var en viktig del av denne historien har lenge vært kjent, men omfanget har kanskje vært større enn man har trodd. I kombinasjonen mellom det nære og det fjerne, mellom globale og lokalhistoriske perspektiver, er det trolig rom for mye spennende forskning.
Også i den siste artikkelen i årets årbok er sjøfarten tema, men der Asmussen tar for seg skip i langfart, handler Håkon Hauglands artikkel om skipsbyggingen, den landfaste delen av sjøfarten. Haugland tar for seg skips- og havariverftet Risøya i dagens Tvedestrand kommune, der det ble bygd og reparert en rekke skip i siste halvdel av 1800-tallet. Haugland viser oss hvordan verftet, som ble etablert rundt 1860 og som lå ute i havgapet like ved skipsleia, var bygd opp, hvordan virksomheten var finansiert og hvordan verftsdriften var knyttet til andre aktører i en lokal maritim næringsklynge i området mellom Arendal og Risør i perioden.
Redaksjonen har i 2022 bestått av Kristoffer Vadum (redaktør), Håkon Haugland og Kyrre Thorsnes fra KUBEN, Olav Haugsevje fra Grimstad bys museer, Maria Björkroth fra Setesdalsmuseet, og Inger Marie Holm-Olsen fra Aust-Agder museums- og arkivlag.